Nettrollene må bekjempes uansett hvor de er........
Dammann sier noe veldig fornuftig i dette innlegget. (Er linket til tidligere, men vi tåler det gjenngitt i sin helhet)
https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/farlig-beroligelse-1.1474427
I spalten På en søndag 31. mars i Aftenposten hadde Kristin Clemet et viktig innlegg i miljødebatten. Hun argumenterer der imot «de stadig flere som mener at det er krise og at det må gjennomføres radikale tiltak». Clemet er åpenbart bekymret for en slik radikalisering av debatten. Derfor støtter hun «de som mener vi har tid til å gjennomføre en gradvis og mindre drastisk politikk».
En så tilbakelent holdning til den største trussel menneskeheten noensinne har stått overfor er imidlertid så farlig at den ikke bør stå uimotsagt, spesielt ikke når den fremmes av en så innflytelsesrik samfunnsaktør som lederen for tankesmien Civita.
Faren ligger i at Clemet (og hennes sannhetsvitne, økonomen Paul M Romer) uttaler seg som om hovedutfordringene ved menneskeskapte miljøproblemer ikke eksisterer. Det er nemlig ikke klimaforandringen, selv om den er viktig nok, men det som skjer med de milliarder av livsformer som vi alltid har levd i samspill med. I løpet av de siste 50 år er mer enn halvparten av alt biologisk liv på denne planeten utryddet – fordi vår økonomiske vekst, vårt økende forbruk og den stadig voksende produksjon og resursutbytting har ødelagt stadig mer av våre medskapningers livsområder, og fortsetter å gjøre det i akselererende tempo. Om et par år vil to tredeler av livet være utdødd ifølge Verdens Naturfond som står bak disse rapportene.
Det dreier seg ikke om at enkelte arter forsvinner, men om at alle livsformer desimeres; insekter, pattedyr, krypdyr, fisk og havlevende dyr, fugler alger; samtidig som vi vet at verdens regnskoger allerede er halvert og at golde ørkener og stepper brer seg på den fruktbare jordens bekostning. Og WWFs omfattende registreringer står seg; ingen av våre ledende biologiske forskere har reist tvil om WWFs tall
Overfor denne vanvittige utviklingen av livsvilkårene for dyr og mennesker burde det være åpenbart at en avventende og mindre radikal miljøpolitikk som Civita-lederen anbefaler ikke bare er utilstrekkelig, men livsfarlig.
Helhetssynet mangler
Nå er Kristin Clemet langt fra alene om denne fatale enøydheten; den er faktisk vanlig, også blant mange miljøaktivister og forskere. Årsaken til at mange synes å lukke øynene for helheten i miljøbildet er trolig at det tvinger oss til å ta opp selve tabu-temaet i utviklingsspørsmålet; vekstpolitikken:
I løpet av de tiårene det svære livstapet har foregått, er forbruksnivået i OECD-landene økt to og en halv gang – i Norge er det nær tredoblet. Å tro at den dramatiske desimeringen av alt liv skal kunne stanses mens den veksten som har skapt den fortsetter som før, er ren ønsketenkning. Nå må alternativer til den økonomiske vekstkonkurransen tas opp til debatt, uansett hvor vanskelig det måtte være.
Riktig nok påstås det av enkelte som vil «redde vekstpolitikken» at man kan slippe unna ved å dreie veksten over til ikke-materiell produksjon som kultur, turisme, digitale tjenester. Det har imidlertid vist seg at enhver økning i menneskelig virksomhet innebærer et så stort element av fysiske endringer at denne svært teoretiske «løsningen» ikke ville kunne stanse den økende belastningen på natur og biologiske leveområder ved utbygging av veier og infrastruktur, boliger, energiutbygging, flyplasser, gruvedrift, luftforurensning, spredning av kjemisk forurensning,..
En årsak til at overbelastningen av naturen så ofte holdes utenom miljødebatten kan være at ansvaret skyves over på andre forhold, som befolkningsveksten. Da overser man at veksten i befolkning, som alltid henger sammen med fattigdom, stort sett skjer i befolkninger med et forbruksnivå som er så mye lavere enn vårt at økningen i økologisk fotavtrykk per prosent vekst bare er en liten brøkdel av belastningen ved en prosent vekst i vår overflod. Vi slipper ikke unna at vi nordmenn, trolig med verdensrekord i almen velstand, ressursbruk, forurensning og utslipp pr. person, peker oss ut som selvfølgelige pionerer i utvikling av nye økonomiske modeller for overlevelse.
Det sier seg selv at overflodslandenes forbruksvekst ikke kan fortsette i det uendelige på en begrenset klode. Før eller siden må vekst for de rikeste erstattes av fordeling innenfor naturens grenser. Den ødeleggelse av miljøet vi nå ser viser at vår vekst forlengst har overlevd seg selv. Jo lengre vi venter med en planmessig nedbygging, jo vanskeligere blir det. Noen må starte, i første omgang med å ta spørsmålet opp til politisk debatt. Hvis ikke vi, hvem andre?
Å reversere veksten; et problem, men også en mulighet
Hvis vi først innser at en stans og reversering av vår og det øvrige rike mindretallets forbruksvekst ikke er en løsning blant mange andre mulige, men en uomgjengelig forutsetning for livets bevarelse, da vil vi ikke bare stå overfor slike vanskeligheter og konflikter som Clemet fokuserer på i sitt innlegg, selv om de problemene hun nevner utvilsomt er reelle; det vil også bli mobilisert interesse, fantasi og nye ideer om utviklingen og «det gode liv».
Vi er allerede mange som lenge har følt at det racet vi deltar i for å skaffe oss stadig mer av «goder» vi knapt har bruk for ikke er den beste formen for liv. Ja, meningsmålinger tyder faktisk på at flertallet av nordmenn ville foretrekke mer fritid fremfor høyere lønn, hvis de kunne velge. I samme retning peker ideene om borgerlønn, deling av den arbeidstiden som trengs ved redusert produksjon, fire-fem dagers uke, alternativer til vårt vekstbaserte økonomiske system (Rethinking Economics), arbeid for global rettferdighet, ordninger for felleseie, produksjon for varighet i stedet for bruk- og kast. -Ideer som florerte allerede på 70- og 80-tallet før vekstkonkurransen for alvor grep tak i oss.
Vekst uten fornuftig begrunnelse
Det vanligste forsvaret for ytterligere vekst i overflodsland er at den må opprettholdes «for å løfte millioner av fattige ut av sin fattigdom». Dette argumentet forutsetter imidlertid at den økonomiske verdensorden fortsatt må bygge på prinsippet om fri økonomisk handelskonkurranse - hvor de rike med størst konkurranseevne tar størstedelen av gevinsten for at de fattige skal få litt. Men når vi nå ser at det er nettopp veksten på toppen som er i ferd med å ødelegge vårt felles miljø, tvinges vi også til å se at denne formen for fattigdomsbekjempelse er en umulighet, og at de rikes vekst nå må erstattes av fordeling på et nivå naturen kan tåle.
Begrunnelsen for videre vekst i vår velstand må derfor være at den er nødvendig for vår egen skyld, fordi den gir oss et bedre liv. Men også den begrunnelsen er tvilsom. Norsk Monitor, som gjennom årrekker har målt utviklingen av våre holdninger og verdivalg, viser at den to til tredoblingen av vår rikdom som vi har sett gjennom de siste tiårene knapt har gjort oss lykkeligere overhodet. Hvorfor må vi da likevel fortsette den miljøødeleggende veksten?
Vi kjenner svaret; uten vekst ville den økende produktiviteten og automatiseringen skape økende arbeidsløshet. Men igjen brukes konkurransesystemet som begrunnelse for sin egen opprettholdelse. Hvis den frie vekstkonkurransen erstattes av et system som sikrer en rimelig fordeling av arbeid, inntekt og sosial trygghet, faller vekstargumentet bort. Det avgjørende argument for å fortsette en overflodsvekst som truer selve livet, synes altså å være vårt økonomiske system i seg selv; for systemets skyld må vi fortsette som før.
Demokratiets død?
Å få i gang en seriøs debatt om alternativer til vekstpolitikken synes foreløpig umulig. Den unisone jubel hver gang nasjonen eller en bransje har økt sin vekst, uansett hvor miljøbelastende eller sosialt unyttig produksjonen måtte være, demonstrerer stadig at veksten i seg selv fremdeles betraktes som et selvfølgelig og udiskutabelt gode.
Det har vært reist spørsmål om de streikende skoleelevenes krav om en mer radikal miljøpolitikk betød at de ønsket at miljøhensyn skulle prioriteres foran økonomisk vekst; med andre ord om de eventuelt ville akseptere en politikk som førte til nedgang i eget forbruksnivå. Svaret er vel at et slikt spørsmål knapt har vært stilt dem. Men det ville være å nedvurdere alvoret i deres engasjement å tro at de ville si nei, vel å merke hvis forskere de hadde tillit til fortalte dem at forbruksbegrensning var nødvendig.
Det har vært hevdet at de unges avhengighet av flyreiser, trendy klær og stadig nye mobiler taler imot en slik konklusjon, Det er en feilslutning. En manglende evne hos den enkelte til å bryte flokkens forbruksmønster, betyr ikke at de ikke kan ønske at miljøbevisste politikere setter nødvendige grenser for deres forbruk. Slik vi alle gjør når vi godtar en skatt vi neppe ville innbetalt hvis vi enkeltvis skulle velge beløp.
Den dagen vi erkjenner at videre vekst for verdens rikeste befolkninger er i ferd med å ødelegge ikke bare klimaet vi er avhengig av, men hele det livsmiljøet vi lever i, da blir det modige politikere løsningen vil avhenge av. De vil nok dukke opp, hvis bare behovet for en total kursomlegging blir satt på dagsordenen for debatt, ikke minst blant de unge. Det er ikke en fare for demokratiet, tvert imot. Men om det skal skje trenger vi veivisere som erkjenner krisen vi står i og ikke ber oss ta det med ro og nøye oss med en gradvis og mindre drastisk politikk. Det har vi gjort altfor lenge allerede.
