Etter mye tid med Cornwallene, savner jeg enkelte kvaliteter fra Spendorene.
Etter mye tid med Spendorene, savner jeg enkelte kvaliteter fra Cornwallene. Rundt og rundt er like langt, er det vel noen her inne som sier.
Utdyp gjerne!
I løpet av 2016 har jeg vært i kontakt med 3 audiofile mennesker som har byttet ut det jeg anser som musikalske, engelske høyttalere til fordel for "horn og trompeter" En person hadde Harbeth, den andre Audio Note og den tredje byttet ut sine Spendor.
Mvh
BB
Jeg er ingen trollmann på det å beskrive lyd, men jeg skal gi det et forsøk. Har levd med Cornwall i 2-3 år nå, og hatt de i litt forskjellige rom. Jeg vet hvordan de spiller i feil rom med feil utstyr, og jeg vet hvordan de spiller i ok rom med riktig utstyr.
Det er ingen hemmelighet at Cornwall har balletak på engelskmennene når det kommer til hurtighet, tordendynamikk og smekk. De spiller rytmisk, klokkeklart, engasjerende og gir selv bestemor med høreapparat fot. De takler de fleste sjangre med bravur, og spiller ganske bra på lavt volum men våkner først skikkelig når man trykker på + et par ganger (for mye). Og her starter kanskje det lille
jeg har å utsette på Cornwall.
For virkelig lytteglede må volumet litt opp. Noe som i grunn er helt ok i de fleste tilfeller. Men noen ganger vil man bare lene seg tilbake i godstolen, lukke øya, og la seg forføre totalt av musikk uten å nødvendigvis spille høyt. Dette er noe jeg som regel gjør til roligere musikk, hvor vokal gjerne er midtpunktet - det være seg Leonard Cohen, Tori Amos eller Sophie Zelmani.
Her er Spendorene så forbanna gode. De spiller rundere og litt mer avslappet, og formidler spesielt vokal på en absolutt unik måte. De spiller mer følelser, med større nærhet og får fram sårbarhet og detaljer i vokaler som Cornwallene må se langt etter.
Spendorene spiller også en anelse dypere bass, som er aldeles herlig på lavt/moderat volum. Føler også engelskmennene henger bedre sammen fra bunn til topp.
Tror jeg hører noe av det fulltone-folk snakker om, selvom jeg aldri har hørt en fulltone.
Jeg synes de er generelt bedre på å frembringe ståpels og frysninger fordi musikken er nydelig vakker og treffer en rett i sjela, mens Cornwall gjerne gjør det samme bare med smekk, snert, dynamikk og råskap.
Det må også sies at Spendorene er ekstremt kresne på det aller meste. Sweetspot er snevert, ihvertfall i rommet mitt. De er også veldig kilne på både plassering, kilde og forsterkeri. De krever mye jobb før de yter skikkelig.
Cornwall derimot kan man nesten plassere tilfeldig i et rom, koble til en billig integrert og man kan likevel banne på at rocken høres feeeeit ut og at gliset og foten kommer like fort som Cornwall spiller på skarptrommer.
Kunne skrevet side opp og side ned her, men jeg får prøve å oppsummere litt:
De er veldig forskjellige høyttalere som har forskjellige styrker og svakheter.
Faktisk så tviler jeg på at det finnes EN høyttaler som har ALLE styrkene, uten noen av svakhetene.
Derfor er jeg så jævla heldig som har begge deler under samme tak.
