Jeg mener ikke at hverken menn eller kvinner må kjempe for absolutt lik kjønnsandel i alle yrker.
Men hvis noen individer kjemper for lik kjønnsandel i et høystatusyrke så virker det falsk å ikke kjempe for det samme i lavstatusyrker.
Hvorfor kan kvinnegruppene stå på barrikadene og kjempe for kvinner som allerede hevder seg bra i samfunnet, men ikke for at menn skal ha lik rett til barna etter skillsmisse eller lik førstegangstjeneste? Jeg påpeker at de ikke ønsker likestilling men å skumme alle mulige fordeler. Det irriterer meg.
Dette er greit nok. Det som virkelig er deprimerende er at et yrke ser ut til å falle i status i takt med kvinneandelen. Hvorfor? Er kvinnene dårligere forhandlere, eller er menn mer mobile og bytter hest ut fra hva som lønner seg?
Jeg mener at de fleste arbeidsplasser blir bedre av en noenlundejevn kjønnsfordeling, men jeg tviler på at arbeidsgivere bør tvinges til å gjøre noe med det.
Jeg mener at alle, uansett kjønn, religion, utseende etc bør behandles individuelt og få lik muligheter til å realisere seg selv som det så pent heter. I den forbindelse er det jo interessant å spørre akkurat deg:
Du har jo uttalt deg om grupper av innvandrere og "typisk" oppførsel, hvordan samfunnet kan og bør behandle f.eks Somalere ut fra at veldig mange i den gruppen sliter med å tilpasse seg norsk samfunn.
Mener du da også at arbeidsgivere som har hatt mange negative erfaringer med kvinner skal kunne bruke dette til å foretrekke menn ved ansettelser?
-k
Når man kjemper for/mot en sak gjør man jo det ut i fra egne motiver frøst og fremst, og egne opplevelser om hvor skoen trykker. Det er selvsagt ikke noe mål i seg selv at det skal være 50/50 alle steder, men alle må ha like muligheter til å velge mest mulig fritt.
Hvis ikke menn vil dele 50/50 på å ta seg av sine barn, hvorfor skal de så ha 50/50 rett til barna etter en skillsmisse?
Man kjemper alltid for å få det bedre, har aldri hørt om at noen kjemper for å gå ned i lønn, hvorfor ikke, det er jo også en måte å jevne ut forskjellene på?
Hvorfor lønnene synker med økende kvinneandel har ikke jeg noe godt svar på, men det er vel ennå en formening om at menn er hovedforsørgere og derfor bør tjene best, og menn har kanskje mer respekt for menn og deres krav, menn sitter mer i maktposisjoner, kameraderi, fordommer, hva vet jeg?
Jeg er enig i at arbeidsgivere ikke kan tvinges til å ansette noen de ikke vil ha. Har de dårligere erfaringer med en gruppe bør de selvsagt ha rett til å ikke ansette noen om de antar at det vil bli lignende problemer. Man ansetter ikke en på 158 og 50 kilo i et flyttebyrå, man ansetter ingen på 150 kg som flyvertinne, eller en i burka som stripper, man ansetter ikke en med dårlig syn som flyger. Alle kan ikke bli alt, man må innse at det finnes forskjeller og begrensninger, men man må ikke gjøre de større enn de er.
Jeg leste nylig at de forskjellene man tidligere trodde fantes mellom menn og kvinner ( bortsett fra de fysiske) sannsynligvis er mye mindre enn tidligere antatt. Det kan være mye større individuelle forskjeller mellom to av samme kjønn enn to av motsatt.
Når det gjelder de kulturelle forskjellene så er dette noe som kan endres ved tilpassing. Men da må det være vilje til tilpassing, man kan ikke kreve at alle andre skal endre seg når man er i mindretall. Hvis det viste seg at et firma hadde veldig dårlig erfaring med kvinner til visse type jobber, mener jeg at de bør ha mulighet til å velge de vekk ved ansettelser, det tror jeg nok også de gjør i dag.
Om man ikke vil tilpasse seg den jobben man skal utføre, kan man heller ikke forvente å få den. Å ha rett til å avvise noen basert på dårlige erfaringer med gruppen er selvsagt ganske drøyt, om det gjelder kjønn eller kultur, men det er vanskelig å si noe bastant, for en bedriftseier bør ha lov til å velge sine ansatte etter egne kriterier, hva nå enn de er, men selvsagt skal man i størst mulig grad bedømmes individuelt. Å kunne tvinge noen til å ansette noen de ikke ønsker er jeg ikke for, men at folk skal behandles mest mulig rettferdig bør man kunne forvente og kreve.
