Tja. Status handler vel om
evne til erverve seg noe som er ansett å være av høy verdi -hvis man kan definere det så enkelt som det. I slike sammenhenger så opereres det med noe vi kan definere som
kjente størrelser -dvs. at det i en eller annen grad er allment kjent. I submiljøer opererer man gjerne med sine egen statusstørrelser, og de trenger overhodet å være materielle. Det kan være eksempelvis
rykte, f.esk. noe man har gjort, egenskaper eller posisjon man tilkjennes.
Når det kommer til status og kjente størrelser, så kan man (igjen for enkelhetens skyld) trekke frem
bil. Da trenger man kanskje bare nevne kjente merkenavn som
Norrøna, Volvo, Bang&Olufsen, D&C, Ray-Ban, Rolex osv. for at man skal skjønne det..! Det er dette med kultur igjen: vi er blitt sosialisert (innprentet gjennom hverdagene i våre liv) inn i disse sammenhengene. Det at du sier
jeg synes ikke det er status understreker kanskje nettopp at du har kjennskap til akkurat disse kjente størrelsene. Hadde man vært totalt ukjent med dette, så hadde man neppe hatt et standpunkt angående det. Det blir litt som å si at man ikke er materialist og derfor ike kjøper så mye ting, så understreker det nødvendigvis ens bevissthet i forhold til det. Man konsumerer bare
andre ting. Det er noe man skal merke seg med personer som er alternative eller definerer seg ut av noen sammenhneger.
Kvinner er svært opptatt av status. Minst like mye som menn. De er opptatt av fine ting, som gjerne brukes som "Display" -presentasjon eller "utstillingsvindu". Det kalles gjerne i samfunnsviteskapen for å speiling. Handling + respons = effekten. Nå er ikke regnestykket så enkelt som det, for det er mange parametre som spiller ulikt inn. Men livet handler i stor grad å oppleve suksess, og det er noe som både er kulturelt anerkjent og som er viktige for mennesker: vi er sosiale dyr avhengig av andres erkjennelse. Noen jobber seg opp eller erverver seg andres innsats som sin egen innen de tilgjengelige rammer som finnes...
Når noe ikke anerkjennes som
status nok så er trolig fordi det kommer i konflikt med andre verdier. Da handler det gjerne om de ressurser man disponerer, i tillegg til innsikt i noe. La oss si at fin stasjonsvogn, fin hus, ny dyr og flott sofa er verdier som peker mot hva en familie bør strebe etter. Hvordan kommer dette i konflikt med en familie der mannen bruker en god del av ressursene på dyr Hi-Fi. Hva er nytteverdien i det, hvis man bor i en gammel borettslags leilighet, kjører i en gammel bil og synes at IKEA sofaen man kjøpte billig brukt er fin nok? Verdikonflikter kalles slikt, og handler om ulike
forståelser og derved
anerkjennelser av status, behov eller interesser.
Overfladiskhet. Ja. Det finnes mase av det i sammenhengen
speiling av selvet -det er tross alt et livsprosjekt. Vi tar alle lett på noe. Ofte så er det slik at en
særinteresse er en grad av ekskluderende eller krever en vilje til å sette seg inn i og holde seg oppdatert. Noe av dette kan være så økonomisk kostbart at andre bare rister på hodet over prioriteringene til andre mennesker. Kvinner er ikke særegne når det kommer til akkurat det. Normer og verdier spiller sterkt inn i tillegg til hvilke behov man anser at det er viktig å tilfredsstille. La oss si at man trenger en barnevogn, hun vil kjøpe en ny, men han har siklet på en ny forsterker. Dersom det ikke er penger til begge (eller at det krever en eller annen form av omprioriteringer) så inntrer sannsynligvis en verdikonflikt. Hun kanskje mener at han ikke trenger en ny forsterker (han har jo kanskje en fra før) men hun trenger en ny barnevogn. Når det kommer til ting man kjøper til unger, så har jeg merket meg at mange kvinner setter beinharde krav: det skal nytt, fint, ordentlig, barnet trenger det, hva slags foreldre er vi hvis man ikke har det. Barn er statusspeiling for mange skal man huske. På ulike måter.
Men når det handler om å pynte opp "utstillingsvinduet" et hjem gjerne er (i ulik grad) så er det mange kvinner som er særs opptatte med hvordan det skal se ut og hvordan man ønsker å bli oppfattet (selv om mange ikke helt inser det selv). Bare smak på ordet
gammeldags eller
umoderne. Det er alltids noe stilig eller fresht møblement som kan passe sammen... Plutselig bor man ikke i et "hjem" lengre, men i et utstillingslokale for ett eller annet møbel- og design magasin..! Da gjør det plutselig ikke noe at ting er dyrt. Og har man ikke råd, så forsøker man å kompensere gjennom å velge noe som likner, helst anerkjent det også. Det er nok mange unge damer som for tiden terroriserer sine kjærester (eller ektemenn) med hvit-svart-rød moten på innredning for tiden. Til og med "Klippan" sofaen på IKEA fås i rødt skinn...
Fine hus, fine møbler, fine ting,
-men hei du, skrek hun: Hva skal du rote dette til med en masse ledninger og dingser som ser stygge ut for? Du ødelegger
mitt prosjekt med å gjøre dette stilig og i henhold til hvordan det
skal se ut! (jfr. motemagasiner, HTH reklamene, møbelkataloger ++++). Du bor på en måte ikke her. Det er
mitt hjem, en
kvinnes hjem som skal se orntlig ut!!! Du skal ikke rote det til nå som jeg holder på med
mitt prosjekt.
-det er vel en form av egoisme og mangel anerkjennelse og forståelse av man må ta hensyn til at man bor med flere enn seg selv. Men, det skal også sies, at noen menn bruker konas inntekter til å finansiere sine drømmer, og noen koner bruker mannens inntekter til å finansiere sine. Noen drømmer er felles, likeså en del prosjekter og interesser. Andre er det ikke det i det hele tatt. Det er kanskje lettere å få til ved hjelp av felleskontoen hvis det er den som er løsningen
Bare så dere vet det, så har damen i huset gjerne noen andre prosjekter her i livet enn det mannen har. Ekteskapet, er det
ett eller
to skap? (eller samboerskapet om man vil).
Mvh. Bjørn
