Det blir uansett feil å benytte ett enkelteksempel som svaret på rett og galt her i verden.
Jeg tror man må ha hatt en avhengig i sin umiddelbare nærhet for å forstå tragedien og utfordringene som ligger i en sånn situasjon. Det finnes tidspunkter der man bare gir seg, knekker under presset, legger seg ned og håper at det bare vil gi seg. Men det gjør det ikke. Smerten er så intens, fortvilelsen så uoverstigelig, redselen så stor, at det er vanskelig å se klart til tider.
Dagens norske narkotikapolitikk er forferdelig. At feiloperasjon og feilmedisinering skal føre til at du til sist blir en "outcast", en som fotfølges av myndighetene, en som anses som søppel, er forferdelig. Det legger sten til byrden, ikke bare for misbrukeren selv, men også for familien. Skammen er så stor til tider, at man slutter å snakke om familien sin.
De som sitter ved sitt tastatur uttaler seg så jævla skråsikkert om legaliseringens forbannelser, kunne med fordel holdt kjeften inntil de hadde tatt inn noen få grunnleggende fakta, og, ikke minst, hadde litt medfølelse med de som havner utpå.
Beklager følelsesutbruddet, men av og til blir det litt i overkant.