Det Rognlien nevner er ekstremt viktig, både det om impedans og selvsagt spesielt hvilke høyttalere du har.
Om vi ser litt på konstruksjonsprinsipper for høyttalere så er Tannoy Westminster Royal et interessant eksempel. Selve driveren og bak-hornet er laget etter prinsipper som stammer fra langt tilbake. Poenget er at de var beregnet på forsterkere med relativt høy utgangsimpedans. Summen av forsterker og driver ga en høyer Qts enn den man måler direkte på driveren. Allikevel er dette en høyttaler som kan låte forrykende på moderne forsterkere med lav utgangsimpedans, men dette skyldes simpelthen at den har en impedanstransformator innebygget som gjør at driveren ser noe som minner om en forsterker med høy utgangsimpedans. Resultatet blir at Qts forhøyes, og høyttaleren spiller simpelthen mye mer bass enn den ville gjort om man koblet driveren mer eller mindre direkte mot en moderne forsterker med lav utgangsimpedans. Det kommer med andre ord an på hva høyttaleren er konstruert for. En annen faktor i samme åndedrag er at, siden forsterkere gir mindre forsterkning i bassen jo mer kontroll de har, man må rett og slett jobbe med plasseringen av høyttalerne etter at man skifter forsterker. Jobber man seg frem til en optimal plassering med for eksempel en EC, en mindre MC, en Classe av litt eldre årgang, en NAD fra standardserien, en Thule, Holfi osv, så vil man for eksempel med en Krell, en NAD M22, en Bryston, en Audionet eller noe annet med mer kontroll ende opp med for lite bass. Dette er også det samme som MusicBear er inne på.
Dette med impedansmatching er ikke så kritisk dersom både avsender og mottaker er rent resistive, altså at de har samme motstand ved alle frekvenser, men som wizard er inne på er dette ofte ikke tilfellet, og med en så stor økning i utgangsimpedansen ved lave frekvenser vil preampen rett og slett tape masse signalgain nedover i frekvens, noe som slår ut på nivået både inn og ut av effekttrinnet.