Helgefreden senket seg sakte, sakte men fikk ikke klort seg skikkelig fast inni skallen. I alle fall ikke nok til at kranglinga oppi haue stoppet. Så da var det ingen vei utenom å fyre browseren og AutoKødden og starte leken.
Forrige uke ble jo terminalene til fire nye høyttalerbygg ferdige. Baklengsbygging.
Kassene rundt disse er nå ferdigkonstruerte – tilpassede ift innvendig volum og råvareutnyttelse. Utseendet er bestemt. Dette prinsippet kommer til å danne grunnlaget for hvordan jeg ønsker å bygge kasser framover - ei stund framover, i alle fall. En god konstruksjon, mener jeg. Så få parallelle flater som jeg vil legge energi i å unngå. Formen skal være skalérbar. Det å gå vekk fra skoesker, skaper utfordringer i så måte, men det er handtérbart. Tigradersskråinger på de panelene dette gjelder, gjør også at det er enklere å sortere intellektuelt samt at dette gir forutsigbare tall når maskiner skal innstilles. Å lage tofargede kasser er spennende. Pent, synes jeg.
QLN landet som en tidlig inspirasjon fordi jeg synes noen av disse boksene er veldig tiltalenede. Jeg regner med at jeg ikke blir saksøkt for å ha stælt noe fra dem. Da får jeg antakelig flere på skuldrene også. Meg selv inkludert, for jeg laget noe sånt selv allerede på syttitallet. Bevisene her er sterke for bilder fins i barndomsheimen. Blir litt sånn som sketsjen til Honningsvågrevyen:
https://www.youtube.com/watch?v=9BHVY6sNw0I
Det som gjør at en enkel snekkersjel tror at han går fri, er at sideveggene ikke blir skrånende men loddrette. Forenkling.
Elementene er allerede i hus. Driverne fra EMS er bare lekt bittelitt med mens Seas-Scan Speak-Raal-Supravoxene alerede står i to tilsvarende kassesett med ferdige delefiltre. Litt voicing på disse til de nye kassene, og så tror jeg vi er i mål. En spole på EMSene burde holde for å dra ned fulltonepeaks som sannsynligvis er der - en eller annen plass.
Stativ til herlighetene er alltid noe dritt. Uansett hva jeg kommer slepende med, synes det ikke å falle i smak hos Henne. Irritasjonen over dette, som jeg kunne kjenne på nittitallet, er vridd over til et eller annet resignasjonsmodus. Kjenner at jeg vet hva kjennelsen blir lenge før varene presenteres.
Skalleomprogrammering. Husker en lærer jeg hadde i faget som fortalte at enhver designers drøm var å lage et bord uten bein. Det perfekte understellet. Dette har plaget meg gjennom snart hundre år. Heller ikke jeg får det faen meg til. Likevel kan understell være fine – om de er fine. Greia er å finne greia. Det enkleste, synes jeg, er å henge seg på godimpulsene og prøve å transformere noe til noe annet. Akkurat som ovenfor.
Seksti- og syttitallet er jo inn for tida. Mye derfra er skikkelig bra og mye derfra kan man få drahjelp inn i heimen av også. Fikk også en svær impuls fra en kompis, men det får jeg ikke lov til å si et eneste ord om. Grusom fælt det, i grunnen, for det er noe av det råeste jeg har sett på lenge.
Det som etter hvert kom til syne på skjermen var noe trebeint noe. Med trebein og en kloss øverst til å binde disse fast med. Fotavtrykket må ikke bli for stort men heller ikke for lite, for man vet jo hva som skjer da. Derfor kan det nok hende at jeg må leke med noen beinvinkler framover. For å finne den som fysisk og psykisk kommer til å stemme best med boksene øverst.
Systemet er todelt med en plate øverst som M6-knobskrues med fire stykker fast på undersiden av hver av kassene. En 25 mm sentrumstapp sentrerer greiene på stativet og seks neomagneter låser dette til hverandre. Med en filtplate mellom. Tror dette kommer til å fungere. Justeringsmuligheter framover og bakover er også et issue – for å finne det beste balansepunktet. Har ikke gjort dette før så må ikke låse meg før jeg har startet.
De øverste delene fikk jeg Lars først på trua til å frese ut i POM, men etter hvert fant jeg ut at jeg hadde behov for å lime magnetene inn i strukturene og da er dette materialet er relativt dårlig valg. Akryl it must be. Håper Lillegutt er klar for dette.
Nok snakk – her er noen skisser av det påkommende
BB
