Ja, det krever tilvenning for å bli vant til et mye "renere" lydbilde.
Når man mister bidraget fra rommet vil alt i begynnelsen høres tamt ut. De morsomme "feilene" i rommet mange ofte feilaktig assosierer med dynamikk blir mer eller mindre borte etter hvert som man får kontrollen på rommet. Det virker da som lydbildet blir spinklere, bassen "mister" trøkk og det blir litt kjedelig.
Dette krever at man bruker en del tid i sweetspot med mye forskjellig musikk og lærer seg en ny måte å lytte på.
Etterhvert hører man detaljer man aldri har hørt før.
Oftest begynner det med at midten sentrerer seg bedre. Ho Kari står fjellstøtt i midten og etterhvert trer hun klarere og klarere frem inntil du kan lukke øynene og du er sikker på at hun står der i rommet rett foran deg. På Fyret ved Tornehamn vil man høre at de to forskjellige perkusjonsinstrumentene i begynnelsen står bak Kari og litt ut i låten sprer de seg ut til hver sin side og lydene kommer ikke fra høyttaleren, men litt innenfor høyttaleren.
På enkel, rolig musikk med gitar, kontrabass og sanger, vil man få et nøyaktig bilde av hvor de forskjellige musikerne oppholder seg og ofte klarer man å pinpointe venstrehånda på halsen til gitaren og høyrehånda på strengene. På heftige klassiske stykker vil man skille ut de forskjellige musikerne og dynamikken og bevegelsene fram og tilbake i orkesteret kommer veldig mye tydeligere fram.
Det er en ganske merkelig opplevelse for mange å komme inn i et godt dempet rom og bare prate. Det virker unormalt og mange klarer ikke å venne seg til dette, men gevinsten er etter min mening meget stor når anlegget begynner å oppføre seg som en kameleon og endrer karakter etter hva slags musikk man spiller.
Er det ikke klang på opptaket, er det heller ikke klang i rommet. Er det et godt opptak fra en kirke, med mye akustisk informasjon vil du høre denne meget tydelig.
Mange høyttalere er fullt ut kapable til å gjengi det som ligger på kildematerialet, uten bidrag fra rommet. Høyttalerne er også oftest mye flinkere til å gjengi et musikksignal, enn de nakne veggene i moderne stuer.
Det jeg prater om her er et fulltunet rom med ganske mye demping, men en 6-8 aksutikkplater i stua vil ikke gi denne lukkede følelsen mange er så redd for.
Jeg har kjørt demoer med 2-4 akustikkplater i rommet og de uinnvidde reagerer med at det er for dødt og overdempet. Jeg mener dette er tilvenning og har man ikke opplevd hvor storslagent lydbildet blir med skikkelig kontrollert rom og gitt seg tid til å virkelig lytte til og forstå dete, har man gått glipp av veldig mye i det vi prater om her på Sentralen - musikk og gjengivelse av virkeligheten. Mange mener det ikke er mulig å gjenskape virkeligheten hjemme, men da har man dessverre ikke opplevd en del av de anleggene som er satt opp i et kontrollert rom. Jeg spiller trommer selv og jeg kan banne på at jeg har hatt trommekollegaer sittende bak høyttalerne og spille trommer som om de skulle vært tilstede, hos enkelte med kontrollert rom. Gjengivelse av klassiske stykker hjemme er krevende, men med et skikkelig bassystem kan man få meget realistiske opplevelser tilnærmet første rad på en livekonsert.
Husk at lydbildet strekker seg mot akustisk demping, ikke motsatt. Det vil si at dersom du demper skikkelig godt i siderefleksjonene og helst taket vil du få et mye bredere og større lydbilde. Mer detaljer og en mer korrekt gjengivelse av opptaket. Dette passer ikke alle, men trenden jeg ser når jeg hjelper til med akustikktiltak er at de fleste slår seg til ro med det utstyret de har og slutter med all utbyttingen av utstyr, da utbyttet av kontroll på akustikken utgjør 80-90% av den totale lydopplevelsen.
Noen har forsøkt å sløre ned lydbildet med utstyr som ikke gjengir alle detaljer og de har som oftest fått seg "ordentlig" utstyr når rommet begynner å fungere
