De senere (2000-talls) nyutgivelsene fra DGG er oftest svært godt remasteret (Emil Berliner), og originalbåndene ofte svært godt konservert. Man kjøper derfor ikke vinylen for lydkvaliteten. Heller for objektet og artistene, og dersom det er innspillinger som ikke er tilgjengelig digitalt. Min opplevelse er at lydkvaliteten (eller la oss kalle det klangkvaliteten)er temmelig lik på nye remastere og originalene, noe som i seg selv er en god ting og en oppnåelse for dagens DGG-remastere. Mye mer likheter mellom de enn mellom f.eks RCA, Everest, Mercury og deres moderne remasteringer fra Speakers, Classic etc.
Vinylen fra 50-tallet er gammel og ofte slitt, og den var heller aldri så god som den ble litt utpå 60-tallet. Derfor får man ikke støyfrie originaler, iallefall har jeg tilgode å finne en. Lydkvaliteten fra DGG på den tiden var på høyde med hvem-som-helst, men man kjøper ikke disse platene for lydkvaliteten som du vet. Imo.