Du har rett, Baluba. Det er mye arroganse og mistro til andres evner, og veldig overdreven tiltro til ens egen resonnering. Det kan iallefall virke slik utifra måten man skriver på.
Men mye av det tror jeg har sammenheng med at man har en egen monolog hver gang man skriver et innlegg. Det er ingen korrigerende/motstridende tanker underveis som man vil oppleve i en samtale, og dermed bygger man oppunder sin egen mening og forsterker sine egne inntrykk/erfaringer til et punkt hvor man har genierklært seg selv og idioterklært alle andre helt ubevisst.
Man ser ofte det samme hvis man er i diskusjon med folk face to face; dersom man tillater motparten å dure i vei i en monolog vil argumentasjonen bli selvforsterkende med gradvis mer og mer absurde sammenligninger/støttepoeng.
Det har vært lite hetsing i det siste, så jeg kan bruke meg selv som eksempel; jeg er klar over det jeg nettopp skrev og er noenlunde bevisst på det, men likevel skjer det titt og ofte at jeg tar fullstendig av i absurde retninger dersom innlegget blir for langt eller skal trekke inn mange poenger for å illustrere et enkelt poeng som alle egentlig skjønner uten absurde sammenligninger.
Det kan skape et inntrykk av at jeg skriver ovenifra og ned som om jeg snakker til tilbakestående mennesker, mens jeg i realiteten bare prøver å skape et grunnlag for poenget og hvorfor det er relevant, like mye for å klarne opp mine egne tanker som for å forklare dem til andre.
Det er både en fordel og en ulempe at man har tid til å tenke over hva man skriver når man diskuterer. En fordel fordi man har mulighet til å lese over og se om man får frem det man vil få frem. En ulempe fordi man bruker tid og energi på å formulere et standpunkt og å gjøre seg opp en mening, og dermed vil ha en viss investering i sitt eget ego som kan være ubehagelig å bli konfrontert på i etterkant.
For de fleste av oss tror jo vi er faen til kar, og det er kjipt å finne ut at man kan være faen til kar i en negativ retning også
