De to øverste (ITU og EBU) reflekterer flat linje som ideal. ITU godtar systemer uten kapasitet i bånn (eventuelt uten eq-mulighet) og begge gjenspeiler naturlig avrulling i større rom.
Den nederste (Dolby) virker mindre «vitenskapelig». Den har 1 dB heving i bassen som ideal og kurven faller som følge av naturlig avrulling i store rom. Dolby har en diskusjon på sidene sine om avvik fra den viste linjen som følge av rommets egenskaper.
Du bruker et pragmatisk ord, «akseptabel». Jeg mener alle standardene gjenspeiler at referansehøyttalere skal ha flathet som anekoisk ideal. I rommet skjer det ting, og da kan man bruke EQ for å temme bassen. Dolby skriver at kurven skal komme som følge av rommets egenskaper. Det er altså en standard for rom, mer enn for høyttaler. De skriver om «perfectly flat» høyttalere, og at man kan bruke eq i bassen. Mer i denne lenken:
https://professionalsupport.dolby.c...ration-FAQs?language=en_US#IsCalibrationFirst
Med andre ord, slik jeg leser det:
(1) Første skritt er en høyttaler som er så flat som mulig i ekkofritt rom.
(2) Dernest bør rommets utforming og akustiske egenskaper gi en respons som svarer på standardenes krav til frekvensrespons og mye annet.
(3) Bruk eq i bassen for å temme den. Ingen avspillingsrom er store nok til å håndtere bass.
Svar på ditt spørsmål: Idealet er å la en helt flat høyttaler få spille så fritt som mulig. Rom kommer før eq på prioriteringslisten. Standardene definerer toleranser på pluss-minus 3 dB, men mer oppover i frekvens hvor en naturlig avrulling inntreffer i store rom.