Marillion med og uten Fish

[roffe]

I kjølvannet av Genesis-tråden, så synes jeg det er på tide at Marillion får en egen tråd.

Jeg er selv hekta på Marillion før Fish forlot bandet.  Både tekstene og den karakteristiske stemmen med den bitre og bitende undertonen gjør dette til et av de beste bandene gjennom tidene.

Musikken har et lydbilde spekket til randen av instrumenter, men uten at noen av dem krangler om plassen.  Maken til kombinasjon av kompleksitet og klarhet skal man lete lenge etter.

Selv om Misplaced Childhood er det mest kjente, så er det også det mest kommerse albumet fra Fish-perioden.  Det er først og fremst Kayleigh som trekker dette albumet ned, selv om det er mange som synes motsatt.

Personlig foretrekker jeg de litt mer varierende albumene som Script for a Jester's Tear, Fugazi og Clutching at Straws.  Den såre og bitre undertonen kommer mye bedre fram i disse albumene, synes jeg.  

Skaffet meg også Seasons End da den kom ut, men syntes ikke den nådde opp til Fish-perioden.  Ut over dette har jeg ikke hørt på senere Marillion.  Derfor har jeg et par spørsmål:  

* Er Seasons End representativ for Marillion uten Fish?
* Hva er etter deres mening de beste Marillion-albumene (uavhengig av om Fish er med eller ei)?

Kunne godt tenkt meg å prøve nyere Marillion hvis de hever seg over den etter min mening litt platte Seasons End (Det er fin musikk, misforstå meg rett, men musikken mangler nerven som tekstene og vokalen til Fish ga.  Den mangler rett og slett litt personlighet).

 

[FMG]

Den beste er etter min mening "Fugazi", en slags Genesis-anno-1975-ti-år-etter, men da med det brilliante keyboardspillet til Tony Banks erstattet med gitar. Marillion var min favoritt på slutten av åttitallet. Nå, etter å ha passert 40, blir det litt for ensformig; litt for mye bitterhet og sinne, kunne tenke meg litt variasjon. Men bevares, sammenlignet med mye annet av musikken som fantes på 80-tallet er Fugazi bra. Misplaced har tapt seg, blir litt langekkelig. Da hører jeg heller det 23 minutter lange eposet "Suppers ready" med Genesis fra live-albumet "Seconds Out" fra 1977.

 

[liern]

"Marbles" er et album jeg liker godt, med låta "ocean cloud" som det definitive høydepunktet.

Et tips til deg kan kanskje være å sjekke www.marillion.com Der ligger det godt med smakebiter, og du kan også bestille cd-samplere kostnadsfritt. Dette burde gi deg et bilde av hvordan Marillion høres ut idag.

mvh
Øyvind

 

[roffe]

Det ligger sikkert mye fint på www.marillion.com, men siden RealMedia-playeren stort sett tar over hele PCen, så har jeg styrt unna den de siste årene.  Men "Marbles" er notert.

 

[Ukuns]

Tja smaken er vel som vanlig helt forskjellig. Personlig likte jeg best Fugazi og Clutching at Straws, men nå i ettertid er det Misplaced Childhood som er den platen som spilles av denne gruppen.
Foskjellen før og etter FISH er at alt ble så mye bedre lydmessig i ettertid, mens lyrikken og magien til gruppen ble borte. I dag er dette musikk som skaper vel mye melankoli hos meg, og derfor spilles den skjelden.

 

[olemar]

De tre første albumene er best etter min mening.

På"Clutching at straws begynner nedturen, men da var også Fish meget kjørt av langvarig alkoholmisbruk.

Anbefaler også "B-sides themselves". B sider, og ikke minst den utrolig bra "Grendel" som er på nesten 20 min. Her er symfo rocken og Genesis påvirkningen stor, men ikke uten gruppens egenart inntakt. Albumet Inneholder også en tidlig live favoritt "Market square heroes"

Får dere tak i DVD'n "recital of the script", er det en meget god konsert med den tidlige besetningen av Marillion. Anbefales!!

Marillion med og uten Fish er nesten som Genesis uten Gabriel for meg. Script, Fugazi og Misplaced er mine favoritter. Har forresten lest i Record collector at Fish skal spille inn Misplaced med fullt symfoni orkester!!

Spennende prosjekt

 

[Brianh]

Ingen tvil om at perioden med Fish er best men Hogarth er faktisk en meeeeget god vokalist. Synes vel generelt at Marillion uten Fish er mer mainsteram Pop til tider. Er du ute etter det mer komplekse så prøv "Brave". Den er spilt inn i et gammelt slott og har en merkelig mektig lyd. Liker godt Seasons End men og den er nok representativ for perioden uten Fish. Ellers så synes også jeg at "Marbels" var et positivt løft for mine gamle favoritter. Misplaced Childhood tror jeg må være den skiva som er mest spilt i samlingen min

 

[Lagga]

Det var veldig vanskelig å forsone seg med at Marillion skulle frontes av noen annen enn Fish, følgelig gadd jeg nesten ikke låne øre til hverken "Seasons End" eller "Holidays in Eden" - men når "Brave" kom..... - vel, da var det egentlig bare å legge seg flat, "Brave" er stor kunst og et mektig album.

Marillion etter Fish er enkelt sagt et annet band, med en annen sound, og et annet univers. I ettertid har jeg spist litt "humble pie" og innsett at Seasons End og Holidays... er gode album... :-[



Vil du høre hvordan Marillion ville utviklet seg om Fish hadde blitt (edru) i bandet, så er det bare å kjøpe opp platene hans.
Vigil in a wilderness of mirrors, Sunsets on Empire, Raingods with Zippos og Field of Crows er eksempelvis alle glimrende album som viser hvilken vei Marillion (sannsynligvis) ville gått med Fish i bandet.

Slik ble det ikke.

Istedet har vi fått en stripe supre prog-album fra Marillion og ditto fra Fish, dobbelt opp altså! ;D

Det går bare ikke an å sammenligne dem, de er for forskjellige.

De beste Marillion album er IMHO:

Script for a jester's tear
Fugazi
Misplaced Childhood (mest kommers, javel; men unn nå gutta én stor hit da!)
Clutching at straws (kanskje best av disse fire - svart og meget personlig)
Brave (en klassiker allerede)
Afraid of Sunlight
This Strange Engine
Anoraknophobia
Marbles

Disse er alle klart pensum i en Marillion samling,
gotta love 'em! :

Mvh

Lagga

 

[J T]

Har ikke hørt så mye på bandet etter 1987 - clutching at straws. MIsplaced childhood syns jeg er genial - har hørt den hundrevis hvis ikke tusen ganger, blir ikke lei den!

Marillion med Fish betyr mye for meg.

Jan Terje

 

[Lagga]

Marillion med Fish betyr mye for meg.

Husker ennå meget godt da jeg plukket opp "Script for a jester's tear". Hadde lest litt om dette nye bandet i engelsk musikkpresse, men ikke hørt noe ennå - og var veldig nysgjerrig......

Spennende cover, forventningene var skyhøye når stiften fant veien inn over jomfruelig vinyl.... :

" I'm losing on the roundabouts, I'm losing on the swings........"

Magien var der fra første strofe! Marillion med Fish betyr mye for meg også, fikk heldigvis med meg tre konserter, dét er jeg glad for!

Spørsmålet er vel kanskje også om de tidlige Marillion album album er så verdifulle for oss - nettopp fordi de er så få?
Altså, jeg mener - dersom en stadig mer alkoholisert Fish hadde fått lov til å fortsette å fronte bandet, hvor hadde de, og Fish selv, endt opp da?

Fish hadde sannsynligvis havnet seks fot under - nå fikk han istedet klar melding, våknet og stakk fingeren i jorda, det skal vi vel være glade for!?

Som tidligere nevnt, har vi nå istedet fått masse god musikk fra BÅDE Marillion og Fish.
Det er nesten synd at gutta beholdt navnet Marillion, dersom det hindrer noen å kjøpe musikken deres "fordi Fish er borte".

Dagens Marillion er et meget spennende band!

Mvh

Lagga

 

[roffe]

Så hvis jeg skal prøve meg på moderne Marillion (uten Fish), hvilket album bør jeg da gå for? Er Marbles eller Brave mest representativ blant de beste?

 

[Brianh]

To forsåvidt vidt forskjellige album etter min mening. Brave er et mesterverk som er meget spesielt, Marbels er mye enklere og lettere på en måte. Tror nok Marbels representerer Marillion best uten Fish.

 

[Lagga]

 Er Marbles eller Brave mest representativ blant de beste?

Er meget fristet til å gi et Ole Brum svar.......

Men OK da, gå for Marbles; det er et flott stykke musikk, og gir et godt bilde av gruppa pr i dag.


En annen ting som dette album og det forrige, Anoraknophobia, deler; er jo den meget originale markedsføring og finansiering.
Gruppa sendte oss fansen en mail med spørsmål om vi kunne tenke oss å forskuddsbetale deres planlagte album, da plateselskapene ikke hatt gitt noen gode tilbud.
Det var det så mange av oss som gjorde (mener det var ca 13 000 for Anoraknophobia), at gruppa kunne vise finger'n til plateselskapene, kjøpe studiotid og betale produksjon cash.
Som bonus fikk vi skikkelige lususutgaver av disse to album med mer musikk og hvor ALLE som betalte på forskudd ble listet inne i albumet.

DET er tøft...... ;D

Mvh

Lagga

PS Mener at gruppa ennå har noen eks av super--Marbles-utgaven tilgjengelig fra hjemmesida. DS

 

[roffe]

OK. Ole Brumm-kjøp gjennomført. Takk for alle tips!

Bestilte både Brave og Marbles, jeg. Synes Deluxe-utgaven av Marbles ble litt dyr, så jeg gikk for standardutgaven. Det er jo ikke sikkert jeg liker den en gang.

 

[Lagga]

OK. Ole Brumm-kjøp gjennomført.  Takk for alle tips!

Aaahh, klokt valg; så har du noe å glede deg til

Mvh

Lagga


"Brumm," sa Sprett vennlig, "du har ikke mye forstand."
"Nei, jeg vet det," sa Ole Brumm beskjedent.

Og det var vel også ganske klokt (sagt)

 

[roffe]

Hørte litt på Brave i dag, og det skal sies at noe har skjedd med sounden til Marillion.  Det virker som om lydbildet er blitt en tanke renere og med litt mer fokus i dybden.

Musikken er jo flott og på mange måter mer profesjonell og polert enn tidlig Marillion.  Foretrekker fortsatt vokalen til Fish, men likevel er jeg nok på vei inn blant rekkene til dem som synes dette er et flott musikkverk.  Det som er litt morsomt er at til tider får jeg mer assosiasjon til tidlig Pink Floyd enn til tidlig Marillion.  DET er spennende.   Spesielt synes jeg å ane inspirasjon fra Pink Floyds maratonlåt "Echoes" på denne plata.

En ting skal de ihvertfall ha: "Brave" er ikke ensformig og kjedelig.  Her skjer det ting underveis, og jeg tror denne plata vil vokse og modnes i bevisstheten etterhvert som jeg hører mer av den.

 

[ABH]

Script - selvfølgelig

Ranking
1. Script for a jester's tear
Traff meg midt i ungdomstiden og representerer en av mine sterkeste musikalste opplevelser på plate til dags dato. Denne plata er så kompromissløs/rå i sine følelsesmessige irrgangers reise; har et ufattelig spenn i seg; i det ene øyeblikket står nesten alt stille, nedstemt i bunnen av et svart hull og i det neste dansende i piruetter på de høyeste tinder. Full av høydepunkter i form av billedlig vokalbruk og sylskarpe soloer. - At det er mulig! husker jeg at jeg tenkte.

2. Misplaced Childhood. Mye mildere og mer svevende, men fint sydd sammen til en lyttervennlig reise. Litt mer kjølig og avtandsbetraktende, mens man på Script står midt oppi det/tettere på. Likte begge husker jeg, hver til sin tid.

3. Du finner lignende kvaliteter på Fugazi som på Script, men denne er etter min mening ikke like helstøpt, (les mer ujevn) allikevel obligatorisk.

De nyere tingen kjenner jeg ikke så godt til. Var skeptisk etter bruddet og det ble pent og pyntlig, men også mer anemisk i forhold. Men ved senere lyttinger hører jeg at det er en anne slags estetikk i det som kommer i ettertid. Egentlig en helt annen verden også med sine fine øyeblikk.

 

[roffe]

Nå har jeg fått lyttet litt til både "Brave" og "Marbles", og for meg er det helt klart Brave som står som den mest originale og nyskapende. Er litt skuffet over Marbles i forhold...

 

[Paal_Iksom]

Anoraknophobia - er det frykt for PRaT?

 

[stikken]

Clutching at straws, er for meg det siste albumet i fra Marillion.
Etter dette gikk det svært fort nedoverbakke, med tilhørende alkokonsum +++, og manglende intuativ musikk skaping.
De spilles relativt ofte og fasinerer gang på gang!!!`

Min bror (musikeren ) var nettopp på en Fish konsert hvor Miss P C H skulle framføres, han måtte bare forlate konserten etter nummer en, og heller leve med minnene om en glanstid i fra et meget bra band..
Vh
S

 

[Sailor]

Er det ikke merkelig at låta Grendel ikke har blitt nevnt her !

 

[J T]

Er det ikke merkelig at låta Grendel ikke har blitt nevnt her !

Knall-låt! Men ikke veldig god innspilling?

Jan Terje

 

[Lagga]

Nå har jeg fått lyttet litt til både "Brave" og "Marbles", og for meg er det helt klart Brave som står som den mest originale og nyskapende.  Er litt skuffet over Marbles i forhold...

Så er du vel glad for at du kjøpte begge......?

Brave ER et mesterverk/ en klassiker - som jeg tror jeg nevnte i et tidligere innlegg var det den som fikk meg til å legge meg paddeflat for "nye" Marillion.

Det er 10 år mellom Brave og Marbles, så det har såklart (heldigvis) vært en utvikling.

Selv synes jeg Marbles også er flott, men nå hadde jeg jo ti år å spille Brave på før Marbles kom i hus, det er mye mulig jeg hadde opplevd dem som deg, om jeg også hadde fått begge album på likt...

Men det blir kanskje litt urettferdig, litt som å få Dark Side Of The Moon i hus sammen med noe senere Pink Floyd.........?

Gi Marbles litt mer tid du, den vokser stadig.... (og det er flere spennende ting i katalogen deres, ref tidligere anbefalinger)

Mvh

Lagga

 

[Accuphase]

Marillion døde når Fish forsvant.

Helge

 

[Lagga]

Marillion døde når Fish forsvant.

Du har flere andre med deg om å mene det, men så må vi heller si det slik:

Marillion er død; leve Marillion!



Hadde Fish ikke forsvunnet; DA hadde det vært en fare for at gruppa hadde dødd - gruppa som gruppe, og Fish helt bokstavelig. Hør på Clutching at straws; tekstene sladrer tydelig om at dette hadde begynt å gå opp for både Fish og gruppa......

Mvh

Lagga

 

[roffe]

Jeg gjenoppliver denne tråden igjen, jeg.

Ikke for å ta opp Marillion med/uten Fish igjen, men for å høre om noen har erfaring med remastringer av Marillion-platekatalogen med Fish.

Grunnen er at jeg akkurat satt og lyttet litt til eldre Marillion på Spotify, og jeg syntes det låt sjeldent dynamisk med skikkelig punch. Er dette blant unntakene når det gjelder remasters, eller er de aldri blitt remastret når de gis ut i nye opplag?

Jeg har ikke gjennomført noen AB-test, men ble overrasket over de dynamiske kvalitetene på Spotify på de gamle studioplatene.

Edit: Ser jo at det er en del av disse utgivelsene som nå kommer som "24 bit digital remaster plus bonus disc". Så spørsmålet er altså:

Er disse nyutgivelsene bedre enn de første og eventuelt andre utgivelser på CD?

 

[Inter]

I min mening så er remasterene av Fish-platene bedre enn de originale, mens remasterene av Hogarth-Marillion er dårligere. Grunnen til det er at platene som er produsert på 90tallet allerede var gode nok, mens 80tallsplatene hadde godt av en liten oppkvikker. Remasteren av Brave kan jeg trekke frem som det beste eksempelet av hvor mye bedre originalen er kontra remasteren. Men smaken er som baken..

Og når det gjelder anbefalinger.. hvordan er det mulig å kun nevne Afraid of Sunlight i en bisetning? Plata som kom efter Brave er langt på høyden til Brave, om enn annerledes. Jeg har Brave som Marillionplate nr 1 (ja, selv over Fish-platene!) og Afraid of Sunlight som nr 2. Derefter kommer Fish-platene.

Afraid of Sunlight er et mesterverk.

 

[roffe]

I min mening så er remasterene av Fish-platene bedre enn de originale, mens remasterene av Hogarth-Marillion er dårligere. Grunnen til det er at platene som er produsert på 90tallet allerede var gode nok, mens 80tallsplatene hadde godt av en liten oppkvikker.

Godt å høre. Som "Marillion med Fish"-fan orket jeg ikke vente på svar, men søkte litt rundt og fant anmeldelser av remasterne som (selv om de fokuserte på musikken) hintet tydelig om den dynamikken jeg syntes å høre spor av på Spotify.

Etter en liten sjekk på egne original-CDer som jeg har, så bekreftet det at lydbildet låt skarpere i diskanten og nærmest anemisk i bassen på originalen.

Derfor har jeg nå lagt inn bestilling på komplett remaster-sett av studioalbumene med Fish, altså:

• Script for a Jester's Tear
• Fugazi
• Misplaced Childhood
• Clutching at Straws

Alle er betilt med bonus disc, så selv om jeg skulle oppleve lydkvaliteten som bomkjøp, så har jeg uansett skaffet meg noe ny musikk. Og som fan er jo dette en "må ha", ikke sant?

Kommer uansett tilbake med mitt inntrykk av remastere vs original på disse innspillingene.

 

[Veggen]

Hørte faktisk på 24 bit remaster av Fugazi for et par uker siden og ble skikkelig overasket over dynamikken og trøkket. Kan ikke si jeg husket det slik fra gamle dager.
Nå skal det sies at anlegget er av en helt annen kaliber enn sist jeg hørte på denne plata, men selv sammenlignet med andre gode innspillinger i dag stod den seg svært godt.
Tror nok disse er av den gode sorten remastere.

Når det gjelder Fish/H diskusjonen så anser jeg nærmest dette som to forskjellige band. Det er lov å like begge.
Av de "nye"* er Brave i en særklasse (et mesterverk), Liker også Afraid of sunlight, This strange engine og Marbles. Desverre er det mye kjedelig dæljepoprock på mange av de nye platene, men innimellom dukker det fremdeles opp perler.

* Hvor lenge må man være i et band før man slutter å betraktes som han nye? Fish var vel med en 5-6 år, H har nå vært med i 20.

 

[BTS]

Den här tråden får mig att fundera på när jag köpte dessa? En badge saknas, den med Missplaced Childhood. Måste varit 1985(?) på Scandinavium, Göteborg. Med Fish givetvis.
Those were the days..... 8)

 

[soa]

Jeg gjenoppliver denne tråden igjen, jeg.

Ikke for å ta opp Marillion med/uten Fish igjen, men for å høre om noen har erfaring med remastringer av Marillion-platekatalogen med Fish.

Grunnen er at jeg akkurat satt og lyttet litt til eldre Marillion på Spotify, og jeg syntes det låt sjeldent dynamisk med skikkelig punch. Er dette blant unntakene når det gjelder remasters, eller er de aldri blitt remastret når de gis ut i nye opplag?

Jeg har ikke gjennomført noen AB-test, men ble overrasket over de dynamiske kvalitetene på Spotify på de gamle studioplatene.

Edit: Ser jo at det er en del av disse utgivelsene som nå kommer som "24 bit digital remaster plus bonus disc". Så spørsmålet er altså:

Er disse nyutgivelsene bedre enn de første og eventuelt andre utgivelser på CD?

Jeg har alle Marillion pre exit Fish på både orignal vinyl og CD. Generelt kan man si at CD utgavene låter litt skarpt i topp og mangler en del trøkk i bunn. Vinlyen låter betraktelig bedre og gir en helt annen opplevelse av musikken. Lyden er mye mer organisk og har et helt annet punch i bunn.
Clutching CD versjonen jeg har er en remaster fra 1999. Her det ikke stor forskjell mellom CD og original vinyl, men foretrekker allikevel sistnevnte pga et mer organisk lydbilde.

Har ikke hørt de siste remasterne, men vil tro at disse i likhet med den fra 1999 er veldig mye bedre enn de første Cd utgivelsene

 

[Inter]

Alle er betilt med bonus disc, så selv om jeg skulle oppleve lydkvaliteten som bomkjøp, så har jeg uansett skaffet meg noe ny musikk. Og som fan er jo dette en "må ha", ikke sant?

Kommer uansett tilbake med mitt inntrykk av remastere vs original på disse innspillingene.

Bonusdiskene er veldig bra, spesielt Clutching At Straws bonusdisken. Den inneholder nemlig alle demoversjonene av sangene de holdt på med før Fish slutta, altså det som skulle bli oppfølgeren til Clutching. Nesten et komplett album faktisk.