Mbares lyttestue

[JanR]

du må konvertere til high res.
det vil si vinyl.

;D ;D

/jan

 

[Bjørn.H]

du må konvertere til high res.
det vil si vinyl.

Vinyl? -er ikke det noe man har på gulvet..?

 

[RoDa]

du må konvertere til high res.
det vil si vinyl.

Vinyl? -er ikke det noe ma kler gulv med..?

Du tenker sikkert på pasta, slik mama pleide å lage den?

 

[Mbare]

Lydfreak? Føler vel ikke at jeg er plagsomt belemret med det problemet, men det er nå meg. Det jeg reagerer på er at plata det er snakk om er så på trynet komprimert at den blir nesten uhørbar - det er greit med dårlig lyd (jeg hørte på The Make Up - In Mass Mind i går kveld, der er det dårlig førsta), men jeg det er ikke greit med så dårlig lyd at det er ubehagelig å høre på det.

 

[Mbare]

Har begynt å rippe klassisk samlinga mi, noe jeg hadde grua meg til. Dog ser det ut til at dBpoweramp er up to the task, så langt i hvert fall. Jeg får greie tager opp som standard forslag hvor alt jeg vil ha med av info er der det skal være. Gode greier. Det ser også ut til at på cd'r med ulike komponister så tagges det forskjellige komponister på hver låt, d.v.s. at har jeg en CD med Beethoven og Mozart så blir de tagga slik at jeg kan finne igjen bare Mozart-delen av det. Gode greier.

Jeg fant også en oppskrift på nett (her) som gjorde at jeg fikk satt opp Squeezeboksen slik at jeg har en egen meny som sorterer på tagsene Classical, Chamber, Symphonic, alle disse "standard"-tagsene som gjerne brukes på klassisk. Så da får jeg en egen meny hvor jeg enkelt kan søke rundt i den klassiske musikken, enten på komponist, album, sjanger, slike ting. Veldig praktisk og det løste et av de problemene jeg hadde sett for meg komme når jeg skulle begynne på klassisk. Virker også å være såpass fleksibelt at det burde være greit å tilpasse det greit og så lenge jeg bruker fornuftige tags så tror jeg at jeg skal få til en vettig struktur på klassisk - kan enkelt sette det opp slik at bare komponister dukker opp, f.eks. Hurra!

 

[rolfozzy]

Det har vært en del hint (mas) fra Mbare i en annen tråd om at han er såpass fotogen at det burde være mer bilder av han på HFS. For og imøtekomme ham, og ikke legge ut bilde av ham i en tråd der hans fotogenitet vil være malplassert, legger jeg et bilde av han her.

 

[Grumpy]

Så bra rolfozzy - ...endelig ser vi en psykolog som vet hvilken medisin som hjelper, ville kanskje noen si.

 

[R.E.S.]

Så bra rolfozzy - ...endelig ser vi en psykolog som vet hvilken medisin som hjelper, ville kanskje noen si.

Kan ikke være rare lidelsen når man må reparere med Budweiser. For 20 år siden satt jeg på en uterestaurant i Stockholm og pilset sammet med en amerikaner. Han hadde sin klare oppfating av ølet der han kom fra.

- Do you know the likeness between american beer and making love in a canoe?
- ???
- It's fucking close to water...

PS. Dersom det er den tsjekkiske varianten Mbare bærer på, så blir jeg gjerne med på en skål

Roy

 

[JanR]

Kan ikke være rare lidelsen når man må reparere med Budweiser. For 20 år siden satt jeg på en uterestaurant i Stockholm og pilset sammet med en amerikaner. Han hadde sin klare oppfating av ølet der han kom fra.

- Do you know the likeness between american beer and making love in a canoe?
- ???
- It's fucking close to water...

Roy

;D ;D ;D

/jan

 

[Mbare]

I en slags vag føljetong om band-jeg-virkelig-bryr-meg-om er vi nå kommet til:

Mogwai

Høsten -98 var jeg ny student i Tromsø og trengte en jobb. Samtidig med dette søkte Platekompaniet etter ansatte, da de skulle åpne sin første butikk i Tromsø - jeg søkte og fikk jobben. Det betød to ting, sånn sett i etterkant: min introduksjon til hi-fi (jeg slepte med meg fadern ned på hi-fi klubben, fikk han til å ta opp kreditt på 15 000 og kjøpte mitt første, ordentlige stereoanlegg) og sist, men langt i fra minst, en introduksjon til musikk. Jeg hadde bare jobba der en uke eller to før butikksjefen tok tak i meg, stakk til meg en plata og sa: "Kjøp denne - du kommer til å elske det." Plata var "Young Team". Jeg kjøpte den, dro hjem og satt med hakeslepp.

"Young Team" var, for meg, en like stor åpenbaring som første gang jeg hørte "The Piper at the Gates of Dawn", "Demon Box", "The Velvet Underground and Nico", "Loveless", "Ready to Die", "Live at the Harlem Square Club, 1963" og andre plater som har vært helt toneangivende for min musikkutvikling på ulike stadier i livet. Det var lyden av noe annet, noe nytt og følelsen av noe som åpnet seg - en dør inntil noe jeg ikke hadde visst at hadde eksistert og hvor jeg skjønte at her fant jeg enda et rom hvor jeg kunne føle meg hjemme.

"Young Team" er og blir en påle i min musikksamling, en av de platene jeg vender tilbake og tilbake og tilbake til. Den gir meg alltid noe nytt, hver gang jeg hører den igjen er jeg et litt annet menneske enn forrige gang og plata responderer med å gi meg et nytt perspektiv, en ny innfallsvinkel. Selvfølgelig er det "Like Herod" og "Mogwai Fear Satan" som har blitt stående som de største låtene fra denne plata (de er jo, iofs, de største i hvert fall i lengde), samtidig er det også så mye annet på denne plata som kanskje for lett glemmes i skyggene av de nevnte? Ikke vet jeg. Samtidig er det feil å bare hente fram "Young Team". Jeg, for min del, kan vanskelig tenke meg et liv og en musikksamling uten tilgang til "New Paths to Helicon" (Pt. I og II), "Superheroes of BMX", "Christmas Steps", næh, faen ta: jeg kan vanskelig tenke meg et liv og en musikksamling uten Mogwai. Punktum.

'gwai på sitt beste er et band som brenner. Det er et band som våger å ta konsekvensene av låtene sine og spille dem til låta er ferdig, ikke til bandet eller plateselskapet syns de burde være ferdig. Det er noe kompromissløst, noe nakent, ærlig og samtidig hinsidig vakkert over 'gwai når de, på sitt beste, hever seg opp og inn i noe som knapt noen andre band jeg har hørt og da, på sitt aller, aller beste, på sitt mest intenst blendende, er det få, om noen, gitarband jeg vet om som når de til knærne. Da er de transformert til noe som river tak i tarmene dine, sjela di, livet ditt og vrenger det med innsida ut før de dekker det med 120 dB feedback og bare går. Mission accomplished. Jeg er kanskje for ung til å tenke på min egen begravelse, samtidig: er det en låt jeg ville spilt i min egen begravelse, som oppsummerer meg på så mange måter og uten ord, ville det vært "Government Commissions: BBC Sessions 1996-2004" sin versjon av "Like Herod". Makan til låt. Makan til band. Makan.

Hvor begynner du? Nevnte "Government Commissions...", kanskje? Riktignok et live-album, men det gir samtidig en ganske god ide om hva 'gwai er, har vært og hva de handler om. Så kan du bare begynne kronologisk fra begynnelsen etter det. Men bare begynn. Livet ditt er garantert fattigere uten enn med.

 

[-morten-]

hei,

fikk endelig tid til å ta en liten tur innom mbares lyttestue, broren hans var også der (nei, ikke han kjente fifleren, men en mer ukjent bror), mest spent var jeg på hvordan equalizeren til mbare ville funke. en kjapt og kort oppsummering:

etter litt hyggelig koseprat, der mbare tegnet og fortalte hvordan equaliseren virket, dro vi igang med litt råkknroll, deep purple for å være spesifik. først uten justert lyd: hørtes flatt og tynt ut. så kjørte vi samme låta med justert lyd, en stor forbedring, mer trøkk og råkknroll fot.

så var det litt kvinnelig vokalist, her syntes jeg faktisk det var bedre uten digital forbedring. likte bedre det sarte og ømme lydbildet uten korreksjon, synes det ble litt for varmt når låta ble korrigert.

så var det litt klassisk (noe greier uten altfor mye bass), her synes jeg at forskjellen var minimal, men bedre med korreksjon.

uansett et flott anlegg som spiller bra, romkorreksjonstinga har absolutt noe for seg.

det spilte helt anderledes enn hjemme hos meg, men bra var det, min mening er at bra/dårlig lyd går mer på hva man foretrekker eller ikke.
synes imidlertid at sweetspotten var noe snever, man skulle ikke mye ute av lodd (eller blir det vater?) for ting ikke ble fullt så bra, men sånn var det bare.

jeg hadde dessverre et stramt tidsskjema, så jeg ser frem til å komme tilbake en dag jeg har bedre tid.

mvh

-morten-

 

[Roberten]

Mye bra om Mogwai

Mogwai på sitt beste er spektakulært bra, og det er noe veldig treffende i det du sier om at ingen note er overflødig. Mange har en lei tendens til å strekke det altfor langt, de gode ideene og partiene druknes i det som blir et hav av usammenhengende vås. Ikke så med Mogwai. Et meget godt bevis på dette i så måte er versjonen av My Father My King på Government Commisions Vol 2. Det vil si, på bootlegen med det navnet, en samling Peel Sessions som ikke kom med på den offisielle utgivelsen. Den klokker inn på litt under 20 minutter(over dersom du tar med snakking til Peel,) og de er så utrolig i sync og det er så bra at det beveger fjell. Jeg har vært nødt til å stoppe midt på Sognefjellet og stå i bar overkropp i snøføyka fordi jeg har hatt den på repeat siden Lom og det har fått hele kroppen min til å koke. De har også den eneste kjente versjonen av en Guns N' Roses låt det ikke er fysisk vondt å høre på, en nydelig cover av Don't Cry.

Etter å ha lest innlegget ditt på jobb i dag har jeg hørt gjennom Young Team, Government Commisions vol 1 og 2 og Rock Action. Happy days.

Forresten, en liten forglemmelse, du glemte å føre opp Slanted & Enchanted blant skivene som var en åpenbaring første gang du hørte de.

 

[Mbare]

Government Comissions, vol. 2? Hm? Trur jaggu du må PM'e meg litt info om den plata der, gitt.

"Slanted and Enchanted", ja. Jeg satte den akkurat på og jeg klarer ikke å fri meg fra å sitte å glise for meg selv her, når jeg hører de første riffene ramle ut av HT'ene som fulle tømmermenn i ballerinakjoler som ikke aner hvor de er eller hva de gjør, samtidig er det bare så forbanna riktig at selv om det er sjukt og feil og skjevt, så gjør det ingenverdensting. Det er Pavement. De kunne gjøre akkurat som de vil og komme seg vekk med det. Faen, jeg savner dem. Så dem på det som skulle bli avskjedsturneen deres, en kveld for mange år sia på Rockefeller. Storveis. Faen for et band. Ja, du har rett i at jeg glemte dem på lista mi. Tar selvkritikk, helt klart.

 

[Oslo2]

Igjen er det kult med musikkpåminnelser fra deg Mbare. Jeg har jo en Mogwai i samlingen - Come on Die young. Dette er den eneste plata fra dem, lenge siden jeg har hørt på den men liker den godt. Jeg har derfor ikke hørt de andre. Hvilken bør være den neste jeg kjøper fra dem, har du en anbefaling?

 

[Roberten]

Government Comissions, vol. 2? Hm? Trur jaggu du må PM'e meg litt info om den plata der, gitt.

"Slanted and Enchanted", ja. Jeg satte den akkurat på og jeg klarer ikke å fri meg fra å sitte å glise for meg selv her, når jeg hører de første riffene ramle ut av HT'ene som fulle tømmermenn i ballerinakjoler som ikke aner hvor de er eller hva de gjør, samtidig er det bare så forbanna riktig at selv om det er sjukt og feil og skjevt, så gjør det ingenverdensting. Det er Pavement. De kunne gjøre akkurat som de vil og komme seg vekk med det. Faen, jeg savner dem. Så dem på det som skulle bli avskjedsturneen deres, en kveld for mange år sia på Rockefeller. Storveis. Faen for et band. Ja, du har rett i at jeg glemte dem på lista mi. Tar selvkritikk, helt klart.

Send meg en pm med adresse så skal jeg prøve å få sendt avgårde en cd med flac av skiva.

Fulle tømmermenn i ballerinakjoler, ikke den verste beskrivelsen jeg har lest av Pavement Drar til Prima Vera til neste år i hovedsak for å se gjenforeningskonserten deres. Selv om det i min bok hadde vært mye gjevere med Gary Young på trommer. Mannen kunne virkelig skrangle i gang som besatt.

 

[Mbare]

Roberten: du har PM. Problemet med all kollektivboinga mi fra tidligere er kor mange cd'r eg savne. Eg har bare Brighten the Corners og Slanted and Enchanted på CD. Har Wowee Zowee på vinyl. Kor er resten blitt av? Ja, ja. Får finne en tørrfesk og denge laus på noen til dem tilstår at dem har stjælt Pavement cd'an mine.

Oslo2: "Young Team" er debut-plata og er sjukt bra. "Government Comissions" er en live-plate, men kanskje det nærmeste de kommer en samleplate. Veldig, veldig bra. Ellers... Tja. Kjøp de to, så er du i gang, så følger vel resten vil jeg tro.

 

[Mbare]

I de sirkler hvor man vet slikt, sies det at djevelen en gang la ut en kabel fra Helvete med en jack-plug i enden. De selvsamme ryktene vil ha det til at denne mannen

fant pluggen og klarte ikke å gjøre noe annet enn å plugge den inn i gitaren sin. Resultatet?


AC/DC begynte med Dave Evans som vokalist og gjorde en singel med han. Dave fikk dog en en kort karriere fordi han ikke ville gå på scenen, noe som er åpenbart upraktisk hvis du vil spille i band. Så, hva da? Jo, hvorfor ikke hyre inn sjåføren som vokalist?


Hvis Angus Young hadde plugga gitaren sin rett inn i helvetes forgård, var Bon Scott vokalisten som passet døra inn til helvetes forgård. Han var dømt for flere mindre overtredelser og fikk ikke lov til å være med i det australske militæret pga adferden sin. I AC/DC derimot, fant han seg godt til rette og fram til han drakk seg i hjel i -80 var han vokalist, tekstforfatter og all-night-gal-mann. Sammen med Malcolm, broren til Angus, på rytmegitar, Phil Rudd på trommer og Mark Evans på bass var et av rockens mest tenna-i-tapeten band skapt og de begynte et kortstog mot rockens skitne, sleipe, tvilsomme trone som verden ikke har sett maken til, verken før eller senere.

Det AC/DC gjorde, som få andre band har våget å gjøre, er å gi totalt blanke faen i hvem som sto i veien. De pumpet ut det ene svaret etter det andre på hvorfor de, og ingen andre i hele verden, skulle være på rockens trone: It's a Long Way to the Top (If You Wanna Rock'n'roll), Go Down, Bad Boy Boogie, Dirty Deeds Done Dirt Cheap, Hell Ain't A Bad Place to Be, Sin City, High Voltage, If You Want Blood (You've Got It) og, selvfølgelig, Highway to Hell. Samtidig ga de også det eneste svaret som er godt nok på rockens klassiske spørsmål; hvor høyt kan et gitarriff være? Svaret: akkurat så høyt som Angus klarer å lage det. Ikke mer, ikke mindre.

Og midt i dette oseanet av riff, ur-tighte rytmeseksjoner og sprengte stemmebånd, så klarte de også å gjøre noe annet, som i hvert fall gikk jeg meg hus forbi når jeg først ble truffet av hurtigtoget AC/DC: de skrev helvetes gode låter. Lyrikken er vel ikke det AC/DC er mest kjent for, men nå, i noe mer voksen alder, hører jeg klart noe jeg knapt nok ante for noen år siden: på sitt beste er også lyrikken til AC/DC verdt å låne et halvt øre til - dette er en form for skitten, sliten blues fra arbeiderklassens Australia som som glimter til med både humor, ironi og noe som (skrekk og gru!) i noen tilfeller kan minne om.. eh.. kremt... kjærlighet.

Hvis Motorpsyhco har rett i at "...Heavy Metal Iz A Poze, Hardt Rock Iz A Leifschteil..." er AC/DC bandet som beviser det. Dette er levd, erfart musikk fra hjertet, hvor nå det hjertet enn måtte være plassert. Det er rått, nakent og ubehøvlet og med en gi-faen-holdning som er utrolig deilig. Hvor mange jævla band finnes det ikke som vil lage viktig musikk og som ender opp med å høres ut som lyrikkstudenter i absinth-fylla som tror at bare fordi de klarer å sy sammen tre fremmedord etter hverandre så er det poesi? I en band- mot-band konkurranse mot et av disse banda hadde AC/DC vunnet før de kom seg på scenen, rett og slett fordi de hadde sendt Bon Scott inn på backstage-rommet til pappa-gutta og banka de opp. Så hadde de gått opp på scenen, plugga seg inn og kjørt i gang "Let There Be Rock" og ikke gitt seg før publikum lå døddrukken igjen på gulvet.

For deg som er glad i rock, er AC/DC rockens svar på Plumbo. Når du er lei av masete, intetsigende og, gud bedre, intelligent rock-musikk er AC/DC det beste svaret verden har å gi. Dette er så destillert rock at det eneste som er igjen er de hvite beina som skinner mot deg og riffa til Angus og co som glir naturlig inn i øregangen og det føles for all verden som om ingen, noensinne, har laget og spilt et mer riktig og viktig riff enn akkurat det riffet AC/DC pumper på der og da. Faen i helvete, jeg elsker dette bandet.

 

[Kaare G. Opsahl]

Jævlig bra skrevet Mbare 8)

 

[Hugh]

Som jeg skulle ønske jeg kunne sagt det selv.

 

[_RoDa_]

Hehe, Glimrende Mbare!!! ;D

 

[R.E.S.]

Jeg tror vel mesteparten av det som ble skrevet ble summert opp i den siste setningen din.

Faen i helvete, jeg elsker dette bandet.

Omtalen av de australske rockerne som aldri kom lenger enn til A-D-E på gitaren var omtrent like farget som Anita Apeltun Sæhle sitt syn på den vestlandske indremisjon.

Selv har jeg stor sans for AC DC, men synes de var best før 1980. Brian Johnson er etter min mening en aldeles håpløs vokalist som i stedet for Bon Scotts raspete stemme høres ut som vræling uten verken mål eller mening.

Sånn sett er det litt synd at ikke Bon Scott klarte å holde seg edru lenge nok til å få vært med på Back In Black som rent låtmessig er det beste de har gjort. Men altså etter min mening ødelagt av mannen med sixpencen.

Favorittlåta mi er The Jack fra High Voltage som er en sløy blues med glimrende tekst på studioalbumet og en hemningsløs tekst live.

Men skal du ha riffmakernes mester, så spiser Keith Richard i Stones Angus Young til frokost.

...og jeg er ikke en gang spesielt stor fan av Stones...

Roy

 

[Mbare]

Takk for hyggelige tilbakemeldinger.

Hvem som har de beste riffa, er ikke en diskusjon som er mulig å finne et svar på, tenker nå jeg. For min del er de beste riffa de som spilles der og da og så får resten komme senere. Blir svimmel av å tenke på andre alternativer.

Brian Johnson er ikke noe særlig som vokalist, enig i det. Det merkelig med å høre seg gjennom Bon Scott-eraen igjen nå er bl.a. å oppdage at Scott faktisk, sannsynligvis i ubevoktede øyeblikk, men dog, kunne synge. Det er ikke noe Brian Johnson kommer til å bli anklaget for med det aller første.

 

[BT]

AC/DC spiller musikk som alle kan klare å spille, men ingen spiller den så bra som AC/DC.
Bon was a live wire.

 

[gismo]

AC/DC spiller musikk som alle kan klare å spille, men ingen spiller den så bra som AC/DC.
Bon was a live wire.

Slenger meg på denne ;D
Mesterlig skrevet Mbare

gismo

 

[Mbare]

I tenårene og begynnelsen av tjue-årene elsket jeg rock. Rock. og Rock. Og litt rock. Av og til pop. Men mest rock. I alle slags varianter. Hip-hop var styggedom. Klassisk var for nerdene. Jazz var, tja, interessant. Og sånn gikk nå dagene. Så, for en ti år siden eller så oppdaga jeg soul. Og funk. Og hip-hop. Jazz. Det var som å få dumpet en helt ny verden ned i fanget. Av klangfarger, rytmer, musikk, følelser, liv. Og enda har ikke bølgene lagt seg.

Jeg husker første gang jeg hørte Notorious B.I.G sin "Ready to Die" - en kompis av meg jeg bodde i lag med på den tida, hadde kjøpt den og kom hjem med den og en 6-pack. På den tida hadde jeg eget lytterom, så vi benka oss ned i sofaen, jekka en øl og heiv på Notorious. Etter den første gjennomhøringa, titta vi på hverandre, ølflaskene som sto urørt på bordet og sa, i kor: "En gang til". Det var nesten om å høre 'psychos "Demon Box" første gang. For meg er "Ready to Die" en av de beste hip-hop platene jeg har hørt og en av musikkens great American novels. Makan til plate.

Den siste måneden har jeg spilt Big Boi sin "Sir Lucious Left Foot - The Son of Chico Dusty" omtrent daglig og opptil flere ganger daglig. Jeg kan ikke huske sist jeg har spilt ei plate så ofte, så mye, så lenge og ikke blitt lei. Alt dere (kanskje) har lest om plata virker å stemme: jeg har sikkert vært gjennom den 50-60 ganger og jeg oppdager fremdeles nye ting med den. Den har rytme, liv, farger, teknikk. Jeg har, i det siste, tatt meg i tenke på den som progressiv hip-hop. Den strekker et så svært lerret og maler så bredt på det, at jeg blir nesten stum. Når hørte jeg sist et rock-band brette ut den typen kreativitet som Big Boi gjør på denne plata? Aner ikke. Varmt, varmt anbefalt for de av dere som ikke er allergisk mot hip-hop.

Et annet tips til dere som elsker gitarer og gitarsoloer: Funkadelic. Ledet av George Clinton og med, omtrent, de samme folka som i Parliament, har Funkadelic begått en av de suverent vakreste og beste gitarsoloene jeg har hørt noengang - Maggot Brain heter låta, den finnes på plata med samme tittel. Ryktene ville ha det til at Clinton dytta gitaristen inn i studio med beskjed om å "...play like your mother died". Ståpels i drøyt seks minutter. Fra et funk band. Who would have thunk it?

"Free your mind... and you ass will follow" er tittelen på ei Funkadelic-plate og samtidig et jævlig godt motto (og ei flott plate). For hvorfor er det så få som hører på denne typen musikk og samtidig er opphengt i hi-fi? I hvert fall hvis vi skal dømme etter sentralens populasjon så er svart musikk (annet enn blues og jazz) lite spilt, lite hørt og lite omtalt. Det er trist, syns jeg, for det er mengder av fantastisk musikk som defineres som soul, funk, hip-hop, neo-soul og slike ting. Men, for all del, det er jo opp til alle og enhver hva de vil høre på, selvfølgelig, det er ikke det. Jeg bare undrer meg.

Men ærlig talt, folkens: vi burde heller samle oss i et stort, litt svett lagerlokale med et svært PA-anlegg, hente opp Larry Levan fra de døde og la det stå til enn å ha enda en krangel om kabler. Free your mind, and your ass will follow. Eller bli titulert som Sir Nose D'Voidoffunk. Your choice. Free ice cream is a reality, tross alt, vi må bare ta det.

(Jada, jeg har noe MI-greier på besøk for tida og jada, jeg skal skrive om det og, men jeg har vært neddynget i jobb de siste par-tre ukene og det tar litt tid før jeg får hodet opp av vannet og får konsentrert meg om hi-fi igjen).

 

[_RoDa_]

Jeg husker første gang jeg hørte Notorious B.I.G sin "Ready to Die" - en kompis av meg jeg bodde i lag med på den tida, hadde kjøpt den og kom hjem med den og en 6-pack. På den tida hadde jeg eget lytterom, så vi benka oss ned i sofaen, jekka en øl og heiv på Notorious. Etter den første gjennomhøringa, titta vi på hverandre, ølflaskene som sto urørt på bordet og sa, i kor: "En gang til". Det var nesten om å høre 'psychos "Demon Box" første gang. For meg er "Ready to Die" en av de beste hip-hop platene jeg har hørt og en av musikkens great American novels. Makan til plate.

Hadde vært interessant om du forteller litt mer om denne. Selv hører jeg i overkant mye fuck....fuck.....fuck....mother....fuck.......shit....fuck.....fuck......fuck.....motherfucker...... ja, du forstår...
Ofte er det lettere å "ta" musikken hvis man hører litt om bakgrunn/tolkning.
Du kan så vanvittig mye musikkhistorie at det bare er å øse litt ut av karet.

Husker denne var litt kul når vi kjørte loderunde på Finnsnes, men den er langt unna "Ready to die" i stilen. 8)
http://open.spotify.com/track/5EEOjaJyWvfMglmEwf9bG3




Forresten, de to-tre ukene du har vært opptatt har mange to-tre uker foran seg også. Blir halvår av sånt. ;D



R

 

[Lydfreak]

Husker denne var litt kul når vi kjørte loderunde på Finnsnes, men den er langt unna "Ready to die" i stilen. 8)
http://open.spotify.com/track/5EEOjaJyWvfMglmEwf9bG3

R

Oh...those days. Lodestripa der var mye brukt... Ehm...eller bør jeg skjemmes ??? heh

 

[_RoDa_]

Husker denne var litt kul når vi kjørte loderunde på Finnsnes, men den er langt unna "Ready to die" i stilen. 8)
http://open.spotify.com/track/5EEOjaJyWvfMglmEwf9bG3

R

Oh...those days. Lodestripa der var mye brukt... Ehm...eller bør jeg skjemmes ??? heh

Vi va i alle fall ikkje aleina om det.... ;D

 

[Mbare]

Skrive om Biggie? Joda, kan prøve, men jeg vil ikke driste meg ut å mene at dette er absolutt helt korrekt. For å sitere Manic Street Preachers: This is My Truth, Tell Me Yours. (Med andre: forvent sveipende generaliseringer, kjappe og kontante utsagn med lite nyanser og husk at this ain't the gospel).

Hip-hop og spesielt gangsta rap'n (i.e. Public Enemy, NWA, Biggie, Tupac o.s.v.) må, slik jeg forstår det, forstås i en ganske lang historielinje. Der den originale bluesen kom fra bomullsmarkene og de sang om hvor forferdelig det var å være afro-amerikaner på den tida, har hip-hop'en (og en del av soul- og funk-musikken) det samme utgangspunktet tematisk: hvor genuint fælt og jævlig det var (og sikkert er, i en del områder) å være afro-amerikaner i USA. Det de folka jeg namedroppa over rapper om, er livet sitt. Bare det er en skremmende tanke hvis man går inn i lyrikken de begår.

Fra en annen vinkel står hip-hop på skuldrene til (kanskje spesielt?) funk-gudfedrene (Curtis Mayfield, Sly, George Clinton o.s.v.) - både musikalsk og innholdsmessig. Hvis du setter deg ned å hører på f.eks. "Superfly" er tekstene, innholdsmessig, ikke så veldig langt fra det som, 10-20 år senere, er det du finner hos f.eks. Notorious. Men uttrykket har forandret seg. Slik jeg har forstått det, er noe av bakgrunnen for sinnet, aggresjonen og "hardheten" i gangsta-rap'en et resultat av den enorme skuffelsen afro-amerikanerne sto overfor på 80-tallet og framover. Det var, tross alt, gjort ganske solide framskritt med tanke på diskriminering og likestilling - men var det bare på det juridiske planet? For mange av de som "ble" gangsta-rap'ere kan det absolutt virke sånn.

Notorious må forstås og lyttes til i denne tradisjonen. Han var hallik, doplanger og kom fra et meget belastet strøk i New York (Bedford-Stuyvesant). Tidlig interessert i hip-hop ble han, etterhvert, plukket opp av Sean "Puffy" Combs og hans Bad Boy Entertainment. Historisk sett er det vel verdt å ta med at Notorious, selv etter at han hadde fått platekontrakt, fortsatte som dopselger i en periode. Hvorfor? Fordi datteren hans hadde behov for medisinsk hjelp og det var den eneste måten han kunne ha råd til det på.

Jeg har ikke noe problem med å skjønne at folk reagerer på stilen til Notorious. Det bannes (mye), viftes med våpen, brettes ut hvor jævli rå han er i senga og gudene vet hva annet. Men skal du under huden på Ready to Die må du høre på tekstene og du må ha noe av den konteksten jeg lister opp i bakhodet. Han rapper om et levd liv og hele plata er en reise, fra fødsel til død, som nok er mer autobiografisk enn vi kanskje har lyst til å tenke på. Ready to Die er, først og fremst, historiefortelling gjort av en teknisk meget dyktig artist og en tung, fet produksjon som lar Notorious tre fram og musikken tre i bakgrunnen. Det er, som nevnt, i mine ører, en av the great American Novels. Bare for det alene hadde jeg respektert plata. For at den også har fete beats, rytme, nerve, intensitet og ikke minst humor (jeg tror det går helt fint an å ta Notorious FOR alvorlig) elsker jeg plata.

For egen del mistenker jeg at hvis du er oppvokst med rock og at musikk er riff, vers og refreng kan steget over i hip-hop'en føles langt. Det er en annen måte å tenke musikk på, det er et annet uttrykk, rett og slett, som nok krever tilvenning og en vilje til å forsøke å sette seg inn i det. Det er nok ikke tilfeldig at for mange ble Rage Against the Machine det nærmeste de har kommet hip-hop (RATM er forøvrig enkelt å lese inn i samme historiske kontekst som jeg prøver å gi Notorious). Så kanskje er det lettere å gå veien via soul og funk og så via de artistene som har en tydeligere tilknytning til den sjangeren enn gangsta-folka (Wu-Tang Clan (Method Man fra Wu-Tang gjesterapper på Ready to Die), Snoop Dog, Dr. Dre f.eks.?). For å avslutte, er det like greit å sitere Notorious:

Yeah, this album is dedicated to all the teachers that told me
I'd never amount to nothin', to all the people that lived above the
buildings that I was hustlin' in front of that called the police on
me when I was just tryin' to make some money to feed my daughters,
and all the niggaz in the struggle, you know what I'm sayin'?

 

[Kaare G. Opsahl]

veldig bra innlegg. er litt skaprap digger. kult at du tar deg tid

 

[Lagga]

Ståpels i drøyt seks minutter. Fra et funk band. Who would have thunk it?

Dette blir helt malapropos, men:

Jeg har hipoppallergi.

Men funk er jeg ikke allergisk mot, langt i fra - nevner bare 2/11. Da står herr og fru Lagga i Rockefeller,
og disse kommer til å blåse fletta av publikum:



Vet ikke om Santana har så mye å bidra med, men pytt:

http://www.youtube.com/watch?v=bw1Pt6yrARE

Vennlig hilsen

Morten

 

[Mbare]

Dagene går og tankene surrer og man tenker sitt.

For en måneds tid siden fikk jeg tilbake hodetelefonforsterkeren min som hadde vært på enda en oppgradering hos min DIY-bror. Den har, i varierende grad, vært i bruk her i heimen opp igjennom årene, delvis fordi det har vært knotete å finne en god plass til den, delvis fordi jeg har syslet med andre ting på hi-fi fronten. Nå, den siste måneden, har jeg nesten bare hørt på den (unntak når jeg har hatt besøk). Det har fått meg til å tenke. Mye.

Anlegget har, i sin nåværende form, stått omtrent urørt i tre-fire år i hvert fall. For snart et par år siden fikk jeg Audiolense og gikk over til datastyrtavspilling, men utover det, har ingen komponenter endret seg nevneverdig (AL var, og er, dog omtrent det nærmeste jeg kommer en lydrevolusjon i heimen). Har hatt dette og hint innom, hørt mye hi-fi og ikke minst hørt mye musikk disse årene, men ingenting som har beveget meg til å tenke at jeg MÅ endre noe i anlegget mitt. Det har sine styrker og sine svakheter, men totalt sett har jeg hørt få anlegg i betalbar klasse som fullstendig gruser det. Og siden det er omtrent altetende og bare gjør jobben sin, så har det fått stå som det gjør nå (til tross for en venninnes mistanke om at jeg bruker høyttalerne mine til å forsøke å påkalle E.T. og familien hans).

I løpet av de siste par-tre årene har jeg hørt anlegg som har fullstendig gruset anlegget mitt på omtrent alle parametre. Og jeg skulle gjerne eid de anleggene og hatt rom til det. Men vil jeg bruke så mye penger på hi-fi? Som arbeidende i det offentlige helsevesenet har jeg god nok lønn, men jeg kan ikke prioritere bil, hi-fi, musikk, gourmetmat, ferier og hjemmekino samtidig. Det må komme, litt slag for slag og steg for steg. For hi-fi'ens del har jeg tenkt at det neste, store steget får komme når jeg engang roter meg til å kjøpe et sted å bo og ikke bare leier. Da kan jeg kanskje hive litt ekstra på huslånet og kjøpe "interiør" for det. Dog, vi snakker fremdeles langt unna de summene jeg trenger for å skaffe meg noen av de anleggene jeg har hørt som fullstendig gruset mitt eget (og som, i et par-tre tilfeller, skapte så høy siklefaktor at jeg fremdeles trenger smekke når jeg tenker på de) - men jeg burde komme meg nærmere det jeg egentlig vil ha. Og det burde være mer enn bra nok, tenker nå jeg. Eller, tenkte jeg.

For så koplet jeg opp hodetelefonampen min og den siste måneden har jeg lyttet aktivt til musikk mer enn jeg har gjort de seks månedene før det. For det åpnet opp musikken på en måte jeg nesten hadde glemt at var mulig. Og det gjorde at jeg skvatt til. Var det noe "feil" med anlegget mitt? Var det egentlig mye dårligere enn jeg trodde? Eller er det å lytte på hodetelefoner skrekkelig undervurdert?

For å spole tilbake: jeg begynte med hi-fi fordi jeg oppdaget hvor mye mer musikk jeg fikk ut av å ha et ordentlig anlegg. Selve interessen for hi-fi kom sigende senere, mest som en nysgjerrighet og en iver etter å få mer ut av de platene jeg var (og er) utrolig glad i. Jeg hadde vært blind, lenge før jeg var døv, hvis jeg fikk velge og et liv uten musikk kan jeg ikke tenke meg. Det hadde vært tomt, hult og trist. Og nå, etter en måned med head-fi, er jeg nesten tilbake der jeg var for mange år siden, når jeg kjøpte mitt første ordentlige anlegg og begynte å lytte på musikk på en ny måte.

I analysemodus har jeg konkludert med at det som er så besnærende med hodetelefoner er den følelsen av "hull gjennom". Jeg har aldri helt "tatt" det begrepet, innser jeg nå, men jeg tror jeg tar det nå: det handler, for min del, om hvordan musikken bare slipper uhindret gjennom. I tillegg er (selvfølgelig?) head-fi'en min på mange måter vesentlig mer oppløst, strekker seg lengre i bassen og, mest, den lar musikken være i fred (igjen, hull gjennom?). Der hvor noen av de beste anleggene jeg har hørt hadde den utfordringen at dårlige plater (lydteknisk) ble helt forferdelig å forholde seg til, hører jeg det samme problemet med hodetelefonene mine, samtidig som problemet ikke blir så stort eller oppleves som like plagsomt. Det, for meg som bl.a. er veldig glad i hip-hop for tiden, er utrolig viktig.

Og da sitter jeg og lurer: kanskje jeg heller skulle prioritere litt annerledes? Kanskje jeg skulle tenke at en knakende god kilde er viktig (for det kan jeg bruke både i stereoen og i head-fi'en), at jeg skal kaste noe mer penger etter brodern og se om han klarer å ta headamp'en enda et nivå eller to og ikke minst kjøpe meg et par virkelig gode hodetelefoner (Beyerdynamic T 1 er en soleklar kandidat, mistenker jeg) og heller, når det kommer til selve anlegget, gi litt opp det jaget etter noe jeg kanskje aldri vil få råd til - og heller kjøpe noe jeg har lyst på og som er morro å høre på og innse at jakten etter den anleggslyden jeg vil ha, er (omtrent) uoppnåelig uten altfor heftige prioriteringer (eller at en kvinne som er multi-millionær og ikke eier skrupler når det kommer til pengebruk bestemmer seg for å gifte seg med meg)?

Kan en virkelig god, dyp stol og et par hodetelefoner koplet opp mot en god forsterker og en god kilde være nok, rett og slett, for mitt bruk? Det er, tross alt, sjelden jeg hører på musikk i lag med andre og et anlegg vil jeg jo alltids ha i en eller annen form. Dessuten: et knakende godt hodetelefonanlegg er oppnåelig rett rundt hjørnet (og den lyden jeg får nå fra hodetelefonanlegget mitt er jeg et godt stykke unna i stereoanlegget i stua). Ikke om 10-15 år. Og hvis jeg noensinne får råd til et MBL-anlegg, så får jeg heller ta det som en bonus. Akkurat nå vil jeg heller ha mest og best mulig fri tilgang til musikken min og da, virker det som, hodetelefoner er veien å gå.

Dagens musikkanbefaling: 16 Horsepower - sitter med "Hoarse" på ørene og det spiller forrykende. "Bad Moon Rising"-versjonen deres får CCR-versjonen til å høres hyggelig ut.

 

[emotikon]

Takk for meget godt innlegg til ettertanke.

 

[_RoDa_]

Godt innlegg!
Jeg tror også at headfi til samme penger som vanligfi ikke har konkurranse.
Det som jeg synes er bakdelen med headfi er svette ører, bortsett fra det kan det være mye kos i en god stol og god musikk. 8)
Perspektiv er en annen sak å komme forbi, men mer vanesak tipper jeg.

R

 

[Kaare G. Opsahl]

Supert innlegg! selv fikser jeg av en eller annen grunn ikke øreklokker :-\

 

[rama]

headfi er en helt annen måte å oppleve musikk på enn vanligfi.
kan ikke sammenlignes.

men fett er det, okkesom.

 

[Mbare]

Takk for hyggelige kommentarer.

Følgende tanke slo meg: det jeg har hørt på virkelig, virkelig bra anlegg som mitt anlegg bare kan skyte en lang, hvit pil etter er... *trommevirvel* ... perspektiv. Det lydbildet f.eks. MBL tegnet opp var helt vilt. Det andre anlegget mitt bare kan skyte en lang, hvit pil etter er den hårreisende dynamikken og hemningsløse trykket gode hornløsninger (og MBL...) klarer å få fram (gut_man sitt dukker opp i bakhodet...). Så, hvis jeg har "gitt litt opp" når det kommer til perspektiv og delvis til den sinnsyke dynamikken gode horn-løsninger får til (og jeg mener etterhvert å ha hørt nok Klipsch-HT til å våge å stå for den påstanden at AG-horn gjør dynamikkbiten enda bedre (jada, jeg blir sikkert oppsøkt av RolfOzzy, JanR, Rørlig og fandens oldemor som skal pakke meg inn i et gammel Klipsch-horn og kaste meg på Glomma, men det får stå sin prøve)), så er det kanskje ikke så rart at det er kortere vei over til hodetelefonverdenen?

Det jeg primært hører at jeg ofrer med hodetelefoner er selvfølgelig den fysiske bassen (jeg kan kjøpe en sub? ;D) og at perspektivet er annerledes - om enn, når man blir vant til det, ikke så innmari annerledes (primært er det bare mindre). Det jeg har vært mest overrasket over etter den siste månedens lytting er at symfonier funker brillefint på hodetelefoner når jeg skjønte "hvordan" jeg skulle lytte til det. Mest problematisk så langt er plater som er av typisk "gammel" stereo med steinhard plassering i enten høyre, venstre eller i midten. Det kan fort høres litt rart ut - men er det ikke derfor man har cross-feed (som jeg aldri har hørt, men dog, brodern fikser vel det og)?

 

[Dazed]

perspektivet er annerledes - om enn, når man blir vant til det, ikke så innmari annerledes (primært er det bare mindre).

Prøvd med et godt crossfeed-filter?

 

[Mbare]

perspektivet er annerledes - om enn, når man blir vant til det, ikke så innmari annerledes (primært er det bare mindre).

Prøvd med et godt crossfeed-filter?

Nope. Finnes det som add-on (i.e. noe jeg kan bruke i lag med den amp'en jeg allerede har)?

 

[gut_man]

Flott refleksjon Mbare! Hyggelig at du fikk en god opplevelse i hula mi ;D Har også prøvd å få det til med hodetelefoner, og har hatt noen skikkelig morsomme stunder med mine tilårskomne Sennheiser lurer. Var veldig på nippet til å investere i et par nye øreklokker, men kom til at jeg bruker greiene for lite til å begynne å styre med det. Du får stoppe innom hvis du farer forbi her igjen!