Hæ?!
Uansett: Parafinoksen er oppstanden etter noen tids dvale. Følte for en aldri så liten digital avrusning i høst, men nå fikk jeg lyst til å delta litt her igjen. Ikke at jeg har så voldsomt mye å bidra eller briefe med – jeg spiller fortsatt på Rega og Troels Gravesen – men det er jo artig å diskutere litt lyd og musikk og bare slarve litt. Den største lærdommen jeg har gjort meg etter noen år med hifi-interesse og forumdeltakelse, er at det finnes ingen fasit. Vi liker det vi liker. Til og med den virkelige virkeligheten oppfatter vi forskjellig. Noen hører en lyd og putter fingrene i ørene; andre igjen gliser fra øre til øre.
Det har jo skjedd litt siden sist, da. Noen av dere husker kanskje at jeg nevnte at min mor hadde vært dårlig lenge. Det endte med sykehjem og raskt nedadgående helse, og i februar i år gikk hun bort. Syttifem år ble hun – et forholdsvis langt liv med masse spennende innhold, masse glede, en del sorger og en litt kjip utgang på livet. Dog ingen grusom eller tragisk utgang sammenlignet med så mange andre på denne kloden. Jeg må bare rette en stor takk til alle de flotte helsearbeiderne hun var i kontakt med. Tålmodige, flinke og snille folk. (Skjønt fastlegen hennes kan dra dit pepperen gror.) En sitter jo igjen med tanken «hva om hun ikke hadde tatt den cellegiftkuren?» Kanskje hadde hun levd kortere, men likevel hatt bedre livskvalitet de siste årene? Hvem vet.
For min del ser det ut til at jeg må omskolere meg. Oppdragsmengden for oversettere har blitt drastisk redusert de siste halvannet til to årene (kunstig intelligens, anyone?), og det er rett og slett ikke liv laga lenger. Så i år blir det sesongarbeid i Norge, fra mai til oktober/november. Å bli arbeidsinnvandrer i sitt eget land hadde jeg ikke sett for meg, men sånn er det nå. Mye sannsynlig blir det veiarbeid – fra translatør til asfaltør! Og da i Oslo. Og når sant skal sies, ser jeg litt fram til ikke å måtte sitte foran PC-en 8–10 timer i døgnet. Hvor veien (...) går videre, får vi nå se. Kanskje jukser jeg meg til en master eller noe.
Avslutter med en fin instrumentallåt med den australske trioen Coolangubra. Gitaristen i bandet, Stephen Berry, var et av barna i familien min mor var au pair hos i England på 60-tallet. Det var av henne Stephen lærte sine første grep på gitaren.
Uansett: Parafinoksen er oppstanden etter noen tids dvale. Følte for en aldri så liten digital avrusning i høst, men nå fikk jeg lyst til å delta litt her igjen. Ikke at jeg har så voldsomt mye å bidra eller briefe med – jeg spiller fortsatt på Rega og Troels Gravesen – men det er jo artig å diskutere litt lyd og musikk og bare slarve litt. Den største lærdommen jeg har gjort meg etter noen år med hifi-interesse og forumdeltakelse, er at det finnes ingen fasit. Vi liker det vi liker. Til og med den virkelige virkeligheten oppfatter vi forskjellig. Noen hører en lyd og putter fingrene i ørene; andre igjen gliser fra øre til øre.
Det har jo skjedd litt siden sist, da. Noen av dere husker kanskje at jeg nevnte at min mor hadde vært dårlig lenge. Det endte med sykehjem og raskt nedadgående helse, og i februar i år gikk hun bort. Syttifem år ble hun – et forholdsvis langt liv med masse spennende innhold, masse glede, en del sorger og en litt kjip utgang på livet. Dog ingen grusom eller tragisk utgang sammenlignet med så mange andre på denne kloden. Jeg må bare rette en stor takk til alle de flotte helsearbeiderne hun var i kontakt med. Tålmodige, flinke og snille folk. (Skjønt fastlegen hennes kan dra dit pepperen gror.) En sitter jo igjen med tanken «hva om hun ikke hadde tatt den cellegiftkuren?» Kanskje hadde hun levd kortere, men likevel hatt bedre livskvalitet de siste årene? Hvem vet.
For min del ser det ut til at jeg må omskolere meg. Oppdragsmengden for oversettere har blitt drastisk redusert de siste halvannet til to årene (kunstig intelligens, anyone?), og det er rett og slett ikke liv laga lenger. Så i år blir det sesongarbeid i Norge, fra mai til oktober/november. Å bli arbeidsinnvandrer i sitt eget land hadde jeg ikke sett for meg, men sånn er det nå. Mye sannsynlig blir det veiarbeid – fra translatør til asfaltør! Og da i Oslo. Og når sant skal sies, ser jeg litt fram til ikke å måtte sitte foran PC-en 8–10 timer i døgnet. Hvor veien (...) går videre, får vi nå se. Kanskje jukser jeg meg til en master eller noe.
Avslutter med en fin instrumentallåt med den australske trioen Coolangubra. Gitaristen i bandet, Stephen Berry, var et av barna i familien min mor var au pair hos i England på 60-tallet. Det var av henne Stephen lærte sine første grep på gitaren.
mellom asfaltstipene er du veldig velkommen til å besøke nye Casa Vipa i Tistedalen 
