Er det flere på sentralen som har produkter fra Metronome Technologie?
Noen som har sammenlignet CD-3, CD-4 og CD-5, eller har erfaring med drivverk/dac fra Metronome?
Siterer meg selv fra annen tråd:
Jeg har testet en bråte spillere det siste halvåret, Audionet ART V2, Edge G CD, Muse Erato2, Plinius CD-101,
Burmester 001, Meridian G08. Det har skjedd litt av hvert i anlegget underveis, så jeg skal ikke mene for mye
om hvordan den enkelte spiller låter sammenlignet med de andre, men noen av dem har jeg vel rimelig god greie på,
Audionet og Edge især, sistnevnte så heftig debattert på sentralen at det trolig mangler sidestykke.
Jeg hentet som nevnt spilleren i går ettermiddag og var ikke kommet inn døren før første besøkende hang på ringeklokken.
Rett ut av bilen og inn i nypåslått anlegg spilte det slett ikke verst, men jeg opplevde en overraskende stor forskjell i løpet
av den første timen. En forskjell uten sidestykke faktisk. Nå pleier jeg ikke å lytte kritisk til anlegget første halvtimen,
så det kan selvsagt være medvirkende til opplevelsen, men her var endringen fundamental.
Med helt kald spiller savnet nok jeg noe varme, men det var pokker meg ikke mer enn første halv-timen heller.
Jeg tittet bort på sidemannen mens jeg momlet noe om at nå låter det da adskillig mer kjøttfullt i mellomtonen og oppløst i toppen?
Vel, han savnet ikke noe i mellomtonen i starten heller, men sa seg vel enig i at godt var blitt bedre. Vi byttet plater og rattet volumet.
Det stod tidlig klart for meg at denne spilleren har herlig oppløsning og denne gode innsikten som kommer av mangel på knas og fnidder
og skyldes høy oppløsning (se hva jeg skrev om Meridian).
Noe av det første jeg la merke til er at den har en fantastisk bass, et rytmisk driv som gir musikken fremdrift og mening. Bassen la vi alle merke til.
Fornemmelsen av luft rundt instrumenter og innsikt i opptaktsrommet er der i monn, men den øvelsen er det flere spillere som klarer.
Jeg har ikke tenkt å dvele ved de ferdighetene nå, til det har jeg hørt den for lite. Jeg tar heller litt om det som særpreger den,
for et par ting la jeg ganske kjapt merke til. Det virker som lyden er bedre skrudd sammen, det er ikke noe som ramler fra hverandre om dere forstår,
det er mer tight, mer ro, mer kontroll. Så har den en sjelden karakter, sjelden hos cd-spillere, vanlig hos platespillere: Inntrykket av at lyden er mer kompakt,
mer tett og sammenvevd, samtidig som det er et mylder av detaljer, godt med luft rundt instrumentene og fin innsikt. Denne sjeldne evnen til å fokusere på helhet
og sammenheng og ikke splitte det hele opp i deler slik en mengde cd-spillere får seg til å gjøre det. Denne naturlige flyten i musikken bare elsker jeg, det gir fot og energi.
Bassen har også en litt analog karakter, den låter stram og fin, men er ikke overtørr, den har denne litt dumpe karakteren som jeg forbinder med vinyl.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men bassen har dette litt kjappe, tjukke trøkket og drivet.
Etter at spilleren gikk seg til litt i løpet av kvelden fikk også denne, i likehet med Meridian, en litt våt, glatt karakter. Nydelig, rett og slett.
Den har nok ikke dette gyllende skjæret i samme grad, men når det kommer til dynamikk, kontrast og separasjon er vel dette det beste
jeg har hatt i hus på cd-siden (slik jeg husket det i går, etter en liten økt, uten å ha gjort noen direkte sammenligning med andre spillere).
Men det må vi komme tilbake til på et senere tidspunkt. Essensen og særegenheten opplever jeg sånn umiddelbart ligger i beskrivelsen i forrige avsnitt.
Det er litt hektisk på jobb og med andre oppgaver denne uken så jeg har ikke fått lyttet særlig i dag, dessverre, men dere klarer dere med disse spede
førsteinntrykkene for ikveld. Det blir besøk her på fredag, så da kommer det sikkert andre innspill på senere tidspunkt.
Hvordan fremtrer den? Føttene har innlagt magnet slik at delrin-konene smetter smekkert på plass. Spindelen i drivverket belyses av innlagt blålys
og det hele fremstår sobert, solid og eksklusivt i sort akryl, lakk og tjukk aluminium. Se på finishen på fronten; hvordan den konkave og den slette
lengden er gitt forskjellig tekstur: Gud er i detaljene vet vi. Betjeningen er enkel, har masse feel-good-faktor og spilleren gir denne klassiske vil-ha-følelsen.
Det er ikke ofte jeg har lyst til å klå på en cd-spiller, spesielt ikke slike med skranglete skuffer, så ikke her.
Noen som har sammenlignet CD-3, CD-4 og CD-5, eller har erfaring med drivverk/dac fra Metronome?
Siterer meg selv fra annen tråd:
Jeg har testet en bråte spillere det siste halvåret, Audionet ART V2, Edge G CD, Muse Erato2, Plinius CD-101,
Burmester 001, Meridian G08. Det har skjedd litt av hvert i anlegget underveis, så jeg skal ikke mene for mye
om hvordan den enkelte spiller låter sammenlignet med de andre, men noen av dem har jeg vel rimelig god greie på,
Audionet og Edge især, sistnevnte så heftig debattert på sentralen at det trolig mangler sidestykke.
Jeg hentet som nevnt spilleren i går ettermiddag og var ikke kommet inn døren før første besøkende hang på ringeklokken.
Rett ut av bilen og inn i nypåslått anlegg spilte det slett ikke verst, men jeg opplevde en overraskende stor forskjell i løpet
av den første timen. En forskjell uten sidestykke faktisk. Nå pleier jeg ikke å lytte kritisk til anlegget første halvtimen,
så det kan selvsagt være medvirkende til opplevelsen, men her var endringen fundamental.
Med helt kald spiller savnet nok jeg noe varme, men det var pokker meg ikke mer enn første halv-timen heller.
Jeg tittet bort på sidemannen mens jeg momlet noe om at nå låter det da adskillig mer kjøttfullt i mellomtonen og oppløst i toppen?
Vel, han savnet ikke noe i mellomtonen i starten heller, men sa seg vel enig i at godt var blitt bedre. Vi byttet plater og rattet volumet.
Det stod tidlig klart for meg at denne spilleren har herlig oppløsning og denne gode innsikten som kommer av mangel på knas og fnidder
og skyldes høy oppløsning (se hva jeg skrev om Meridian).
Noe av det første jeg la merke til er at den har en fantastisk bass, et rytmisk driv som gir musikken fremdrift og mening. Bassen la vi alle merke til.
Fornemmelsen av luft rundt instrumenter og innsikt i opptaktsrommet er der i monn, men den øvelsen er det flere spillere som klarer.
Jeg har ikke tenkt å dvele ved de ferdighetene nå, til det har jeg hørt den for lite. Jeg tar heller litt om det som særpreger den,
for et par ting la jeg ganske kjapt merke til. Det virker som lyden er bedre skrudd sammen, det er ikke noe som ramler fra hverandre om dere forstår,
det er mer tight, mer ro, mer kontroll. Så har den en sjelden karakter, sjelden hos cd-spillere, vanlig hos platespillere: Inntrykket av at lyden er mer kompakt,
mer tett og sammenvevd, samtidig som det er et mylder av detaljer, godt med luft rundt instrumentene og fin innsikt. Denne sjeldne evnen til å fokusere på helhet
og sammenheng og ikke splitte det hele opp i deler slik en mengde cd-spillere får seg til å gjøre det. Denne naturlige flyten i musikken bare elsker jeg, det gir fot og energi.
Bassen har også en litt analog karakter, den låter stram og fin, men er ikke overtørr, den har denne litt dumpe karakteren som jeg forbinder med vinyl.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men bassen har dette litt kjappe, tjukke trøkket og drivet.
Etter at spilleren gikk seg til litt i løpet av kvelden fikk også denne, i likehet med Meridian, en litt våt, glatt karakter. Nydelig, rett og slett.
Den har nok ikke dette gyllende skjæret i samme grad, men når det kommer til dynamikk, kontrast og separasjon er vel dette det beste
jeg har hatt i hus på cd-siden (slik jeg husket det i går, etter en liten økt, uten å ha gjort noen direkte sammenligning med andre spillere).
Men det må vi komme tilbake til på et senere tidspunkt. Essensen og særegenheten opplever jeg sånn umiddelbart ligger i beskrivelsen i forrige avsnitt.
Det er litt hektisk på jobb og med andre oppgaver denne uken så jeg har ikke fått lyttet særlig i dag, dessverre, men dere klarer dere med disse spede
førsteinntrykkene for ikveld. Det blir besøk her på fredag, så da kommer det sikkert andre innspill på senere tidspunkt.
Hvordan fremtrer den? Føttene har innlagt magnet slik at delrin-konene smetter smekkert på plass. Spindelen i drivverket belyses av innlagt blålys
og det hele fremstår sobert, solid og eksklusivt i sort akryl, lakk og tjukk aluminium. Se på finishen på fronten; hvordan den konkave og den slette
lengden er gitt forskjellig tekstur: Gud er i detaljene vet vi. Betjeningen er enkel, har masse feel-good-faktor og spilleren gir denne klassiske vil-ha-følelsen.
Det er ikke ofte jeg har lyst til å klå på en cd-spiller, spesielt ikke slike med skranglete skuffer, så ikke her.
