Jeg har prøvd å sammenligne Mofi45 med nye UHQR AP33 et par ganger. Først AP33 So What, - lar meg forlede inn i det store studioet og blir sittende gjennom side A. Deretter er det så fristende å bare flippe til side B hvor man atter hører nye detaljer. Og så er det repeat en gang til. Når side B er ferdig for andre gang har liksom ikke lysten på å sammenligne med Mofi45 helt vært der lenger.
Nå byttet jeg om og startet med So What på Mofi45.
Vis vedlegget 790992
Det er ingen hemmelighet at jeg aldri har vært helt fan av denne, men har foretrukket mono reissue fra 2012(?). Etter 2 minutter stoppet jeg og ga den en heavy duty runde i Degritter. Den var vasket fra før, men det hjalp noe. Den låter dynamisk, detaljert og med pin point perspektiv. Lett å bli imponert av. Typisk «hihi».
Ap33 er superglossy og kommer i en dustestor boks som tar unødvendig stor plass, men coveret er helt lekkert.
Vis vedlegget 790993
Pressingen er stillere enn Mofi45, men ikke knyst stille. Da må du til en digitalt korrigert versjon. Den virker umiddelbart mindre dynamisk og imponerende enn Mofi45, men er masteret litt lavere, så man må litt til høyre på volumet. Bassen er mindre fremtredende, med mindre oomp, men mer streng og tre. Perspektivet er mindre pin point, mer balansert og ting er mer integrert med hverandre. I stedet for å se bort på Paul Chambers spille i sin egen akustiske boble er man i den samme akustiske boblen, eller rettere det store rommet i Columbia 30th Street Studio. Og der er de, Miles og kvintetten, sammen, ikke i hver sin spot light som på Mofi45. Balansen mellom musikerne er bedre, bassen mindre påfallende, med bedre definert, samtidig som Bill Evans (og Wynton Kelly) på piano kommer mer til sin rett. Man kan følge anslaget på pianostrengene og hvordan de klinger ut, ikke bare høre akkordene langt der bak. I det hele tatt kan man i større grad høre lyden av instrumentene, ikke bare lyden fra instrumentene. Mye av det AP33 gjør så bra er det samme som gjorde at jeg tidligere foretrakk mono reissuen fra 2012.
Jeg er ikke glad trenden med disse stadig dyrere pressingene som blir utsolgt til samlere og spekulanter. Det har blitt dustedyrt! Men, er AP33 verdt 2000+ kroner? Dersom du, som meg, har KoB stemplet i det musikalske DNAet ditt, og du har råd uten å måtte spise grøt frem til neste lønn, så er svaret et ubetinget JA. Har du råd til Mofi45 så har du råd til AP33, hvis ikke er heldigvis mono 2012 fortsatt tilgjengelig til fornuftig pris og er for meg en soleklar #2.