Siden du ble så dyp så kan jeg lansere en slags hypotese om dette med trolling.
Jeg kjenner enkelte mennesker som nærmest fremstår som onde. Ikke at de er direkte brutale, men la oss si man har det hyggelig i en selskapelig anledning, så er det de som nærmest føler at de er forpliktet til å ødelegge stemningen. Man vet det skjer, og det slår aldri feil. Jo hyggeligere, jo giftigere kommentar må til, og av en eller annen grunn virker det som om de ikke blir det minste flaue. Skyldfølelse eksisterer liksom ikke. Jeg føler denne beskrivelsen passer på enkelte personer man snubler over på nettet også.
Jeg kjenner også enkelte andre mennesker som har full armene sine med arr. De kutter seg selv, gang på gang. Man kan spørre dem hvorfor de velger å skade seg selv. Man får gjerne til svar at de ikke vet, det bare blir sånn.
En psykolog uttalte en gang på TV at enkelte av de menneskene vi oppfatter som troll på nettet skader seg selv verbalt ved å skape dårlig stemning. Jeg har fundert mye over dette. Jeg føler at dette mønsteret er noe jeg har sett også utenfor nettet. Det er som om enkelte mennesker nærmest er avhengige av den verbale smellen de får tilbake. Som om de trenger dette for at virkelighetens forutsetninger skal være tilstede.
Selvskading i seg selv kan defineres som en mangel på evnen til å håndtere relasjoner og følelser på en god måte. Men på en måte er kanskje den verbale varianten enda mer problematisk. For en som skader seg selv er det lett å se med egne øyne hva man har gjort. Det gir mening når noen sier at man gjør noe som er galt, og når man gjør det vil man, selv om det er vanskelig å la være, gjerne forstå at man fysisk skader seg selv og at det er noe ulogisk og direkte galt over hele konseptet.
Men hva med den verbale selvskadingen? Hvis man først ikke egentlig er klar over at man skader seg selv, hvordan skal man da kunne forstå hva som skjer? Og om dette skjer i form av en slags meningsutveksling der man konsekvent går tildels brutalt til verks mot andre, gjerne ukontroversielle oppfatninger, rett og slett fordi det i øyeblikket føles litt godt å gjøre det, hvordan kan man da klare å skille ren oponeringstaktikk fra sine egentlige meninger? Det er klart at man ikke umiddelbart forkaster alle egne meninger når det passer, følelsene styres jo av mange ulike ting, men jeg tror allikevel ikke mekanismene er så ulike mellom mennesker som har behov for å dundre inn i en fredelig diskusjon med spisse albuer med de mest kontroversielle av meninger, og de som kutter seg til blods.