Musikk, Mekanikk, Mystikk – Pesquera’s 401

[Pesquera]

Den bipolare har vært til observasjon hele uken og vært underlagt følgende regime: Supersilent 11 (Rune), Elvis is Back! (DCC), Joshua Redman: Moodswing (Nonesuch), Nirvana: Nevermind (ORG), Thomas Dybdahl: Waiting for that clear Moment (Universal), Bartok: Konsert for Orkester (Classic) og Red Hot Chili Peppers: Stadium Arcadium (Warner). Jeg lytter stor sett til musikk for små besetninger, men har samme lydpreferanser enten formatet er solo eller cinemascope: Dynamikk, perspektiv, timing og det noe mer ubestemmelige “gøys”.
Det første som slår en hvor utrolig rent og analytisk den spiller. Cymbaler, plekterteknikk, anslagene på trommeskinnet, opptaksakustikk og forholdet mellom gulvtrommer/bass – alt blir gjort rede for til minste detalj. Enkle besetninger som RHCP blir plutselig litt mindre enkle når får høre hva som egentlig foregår, og dette gjør at kjent musikk faktisk fremstår som mer spennende og kompleks enn opprinnelig antatt. Perspektiv og akustikkgjengivelse er topp, Elvis & Bartok er to gamle innspilninger med et fabelaktig rom og dybde som blir enda mer fabelaktige når de går via BPS. Og den blir ikke vippet av pinnen fordi om turtallet øker, tvert i mot – denne saken er bygget for høye hastigheter. Og den er støyfri og rimelig og veldig stilig.

Problemet er at Garrard og Nagra ikke helt finner tonen, men snarere spiller på hver sin banehalvdel; oppløsningskraften til BPS omfatter også de mindre flatterende sidene ved 401/Super Gold (diskant og oppløsning er nok ikke helt på 2011-nivå for å si det slik…) Pointet er at Garrard tilbyr eieren en totalitet hvor det å analysere de ulike kvalitative sidene ved musikken blir litt misforstått. En god rørforsterker skjønner dette og ignorerer svakhetene og fremhever de sterke sidene som bunndrag, timing, nærvær og dynamikk slik at enhver fremførelse blir til en musisk fest. (Vel, kanskje ikke alle…) Nagra derimot er nådeløs og intellektuell og det er ikke den rette måten å møte en Garrard på. Så da blir det å lukke lokket for denne gang, men jeg ser ikke helt bort fra at den vender tilbake i en annen kombinasjon hvor den fungerte betraktelig bedre. Uansett, et veldig artig bekjentskap.



(Selv iført egen koffert forblir BPS unnselig. Målestokk: Stadium Arcadium 13”x13”x 1½“.)

 

[Fosse]

Takk for utrolig velskrevet og flott test. Dette er et av flere riaatrinn jeg har hørt mye pent om og seriøst vurdert.

 

[Pesquera]

Selv takk Fosse. I tillegg til lyden synes jeg størrelse, formgivning og mangel på strømkabel er bonuser som er verdt å ta med seg,men er klar over disse momentene kanskje ikke er like viktig for andre.

 

[karlinn]

Problemet er at Garrard og Nagra ikke helt finner tonen


Jeg kan løse dette problem, send den Garrard til meg

 

[Pesquera]

Vel, for en ufattelig diger neve dollars burde vel det la seg gjøre Garrardene er fremdeles prosjekter hvor det gjenstår noen småting, og noe skal en jo beskjeftige seg med!

 

[Fosse]

Selv takk Fosse. I tillegg til lyden synes jeg størrelse, formgivning og mangel på strømkabel er bonuser som er verdt å ta med seg,men er klar over disse momentene kanskje ikke er like viktig for andre.

Størrelse, formgivning og batteri virker være topp. Flott og spennende tråd!

 

[Pesquera]

Nå har definitivt du tatt din del av ansvaret hva platespillere angår, men jeg mener at flere burde holde seg med en mellomhjulspiller. Dette er maskiner som spiller med hjertet utenpå og som gir mye moro i heimen og det er lov å ha mer enn en grammofon i hus! Ikke trenger det koste all verden heller.

 

[Fosse]

Helt enig Pesquera, flere enn én platespiller anbefales. Selv har jeg ikke særlig kjennskap til mellomhjulbaserte eller direktedrevne spillere, men det er helt klart noe jeg kunne tenkt meg å undersøke på sikt. Jeg innbiller meg at Acutusen med sine svært korte drivreimer, og eksepsjonelt kraftig motor, har noen kvaliteter som drar i retning av disse. Jeg sier ikke at det er det samme, men når jeg leser om hva folk prefererer med denne typen spillere så tenker jeg mer på Avid enn SME. Beklager off-topic.

Følger tråden med den største glede.

 

[Pesquera]

Trykkefrihet bør finne sted og dreiemoment og kraftoverføring er høyst passende emner! For øvrig tror jeg du har rett, det er ingen erstatning for kraft på tallerken når det gjelder umiddelbarhet og dynamiske egenskaper ved musikken. Så vidt jeg har forstått (dvs. lest) så er både VPI Rim Drive og TD 124/Pabst Außenläufer eksempler på dette.

Og når vi først er inne på dynamikk, tilstedeværelse, og timing. Dette er en sviske men en sviske av usedvanlig høy kvalitet!



Dobbel MFSL, live opptak hvor alt bare stemmer, et storband som spiller slik bare nord-amerikanske storband kan og en Sinatra som gjør det grunne til noe inderlig. Musikken er fundamental Americana og en obligatorisk del av ethvert anstendig diskotek.

 

[Pesquera]

Det finnes instrumenter og musikkstykker som lyder bedre for fantasien enn for øret; Nigel Tufnels Fender VI (gitarsamlingen!) og Beethovens Große Fuge er åpenbare eksempler fra musikkhistorien. Idéen om verket er perfekt, enhver realisering blir dårligere enn vår forestilling og en er på sett og vis dømt til å mislykkes dersom en går videre og faktisk hører på saken.



Har det litt slik med EMT JSD 5 som kom hjem i dag. Mellomhjulspillerne 927, 930 og 940 er kanskje ikke like kjent som Garrard og Thorens, men de har en nærmest mytisk status blant kjennerne og det samme gjelder for bananarmen 997 og die Tondosen. Formgivning, historie, det røde firmamerket og renommé er følgelig slik at jeg er litt betenkt med å montere den i SME’en da den umulig kan innfri. Planen har hele tiden vært å sette opp den ene Garrarden i et neoklassisistisk tema (derav SME V-12) og da må Decca London Super Gold vike sete. Med denne kvalifikasjonen er det i realiteten er det bare to valg – Koetsu eller EMT. Et tredje er selvsagt Decca London Reference, men foreløpig rekker det lenge med en av arten. Jeg har kun hørt Koetsu Black og Rosewood og da i fremmede omgivelser, men innbiller meg at disse er litt eufoniske og maler med bred pensel. Et alternativ er selvsagt Koetus Platinum serie som er noen av de stiligste PU’er som bygges i dag, men denne er relativt kostbar og jeg er en slett gasjert gnier, så da ble det EMT.



Spesifikasjonene er temmelig standard med unntak av utgangsspenning som er hverken fugl eller fisk og i tillegg har en toleranse på ± 2 dB.

Nadelspitze und Nadelträger Diamant auf Bor
Nadelschliff Typ Gyger S
Empf. Auflagedruck 2,2-2,5p
Systemimpedanz 2 x 20 Ohm ca.
Ausgangspegel bei 1kHz 2 x 1 mV, +/-2dB
Frequenzgang 20 bis 30’000 Hz
Nadelnachgiebigkeit 15µm/mN
Anschlüsse vergoldete Pins
Gewicht 11 g aprox.
Empf. Abschlussimpedanz =/> 100 Ohm
Empf. Masse (Arm incl. Tonabnehmer) >15 g bis zu 35 g

Skal få den in situ så snart omstendighetene tillater, men båten er på vannet og sykkelen nyvasket, så her blir det med værforbehold. Og uansett, foreløpig holder det lenge med å eie den - spiller allerede fortreffelig i min livsverden……

 

[slowmotion]

Ikke noe særlig misunnelig .... 8)

 

[Pesquera]

Vel slowmotion, for å ta kortversjonen så unner jeg deg og alle andre entusiaster en JSD-5! Denne uken har det vært semmert vær på mine kanter så jeg har fått installert nykommeren:



Det finnes de som kan montere en PU perfekt i løpet av 30 min. og så er det oss andre. Begynte med 200 ? da jeg vanligvis foretrekker å plage elementet litt, men det eneste jeg oppnådde var at den lød fullstendig dødt i toppen samtidig som plomber og kneskåler begynte å løsne. Forsøkte med 47 K (lite impulsvillig og skjærende i toppen) for å ende med 800 ? som ga den beste balansen mellom luft og dynamikk. Last endres ved å lodde kombinasjoner av motstander, så det er høyst begrenset hvor mye jeg gidder å eksperimentere med dette, men det kan være at denne verdien skal ned mot 4-500 ?. Ellers er det 2,3 g. veldig svakt positiv VTA på 180g. LP og antiskating på 1 g. Det mest iørefallende er at JSD 5 definitivt en moderne PU i den forstand at egenskapene er relativt balansert når det gjelder dynamikk, oppløsning, klangbalanse og perspektiv, dette er ingen one-trick pony som f.x. Super Gold. Men den har personlighet og det som kanskje er mest slående er bunndraget og perspektivegenskapene. Både Garrard og SME er relativt bassterke og med en EMT ombord blir det et voldsomt trykk nedentil. I praksis betyr det at musikken gjengis med påtagelig autoritet og kontroll; den er rett og slett involverende å lytte til. Dette er en kjapp PU om enn ikke helt på nivå med Decca, men det er det antageligvis ingen andre som er heller. Klangbalansen heller mot det opplyste og detaljgjengivelse er antageligvis på høyde med moderne PU i toppklassen (Van den Hul Kanari - Grashopper). Alt i alt så kompletterer den 401 svært godt – spiller på hverandres sterke sider fremfor å betone svakhetene. Og en kan se at EMT mener alvor; formgivningen er maskulin, saklig og veldig tysk. Frest aluminiumschassis, halvåpen konstruksjon og ingen nålebeskytter. Jeg synes den ser bøs ut og det røde firmamerket utstråler et dypt alvor og Durchsetzungskraft, men jeg kunne nok levd med en Tiger Eye Platinum også…..



Er foreløpig svært fornøyd både med lyd og estetikk; EMT / Garrard / SME er en neoklassisistisk kombinasjon i sinn og skinn og jeg tror denne spilleren er på plass nå. Kommer sikkert til å rote videre, men regner ikke med radikale endringer.
Decca’en over i skal over i Bristol varianten, er spent på hvordan den reagerer på å bli plassert i en tung arm og uansett er det betraktelig mer realistisk å ha den i SAEC enn i V-12.

 

[vredensgnag]

Takker for oppdatering i en fin tråd!

 

[Pesquera]

Takk for det Vreden! En tråd om en platespiller som gikk ut av produksjon samme år som Sex Pistols ga ut “God save the Queen” har nødvendigvis en relativt begrenset målgruppe, men minoritetene har også krav på oppmerksomhet og omtanke. Og som jeg har messet om tidligere - det er rett og slett gøy og holde på med disse innretningene; håper enda flere oppdager det.

 

[Pesquera]

Må bare propagandere litt for musikk midt blant mekanikken. Tilbudet av kvalitets nyutgivelser enormt og det er en god ting – f.x. er Abba & Slayer boksene fra i fjor bare praktfulle og en pryd for ethvert møblert hjem. Ulempen med alle disse flotte nyutgivelsene er at det er fort gjort å bli litt sløv og tilbakeskuende. Det er også grenser for hvor mange eksemplarer som er nødvendige av “Giant Steps”, “Nevermind” osv. (eller kanskje ikke.....)

Men hva med ny vinyl? Med god lyd? I begrenset opplag? Og i gilde farver?



Fire! m/ Jim O’Rourke (Bl.a Sonic Youth) er en rykende fersk LP som kom ut på nå på fredag. Elektrisk jazz/rock for saxofon, elektronikk/klaver, trommer, bass og gitar. Er relativt strukturerte stykker som hviler ganske tungt på kraut (Can, Neu!) men med den nødvendige sprelskhet og retning som gjør at de blir interessante. Tungt saxofonarbeid med tydelige referanser til Peter Brötzmann, fås i rød og sort vinyl på Rune med nedlastingskode i 318 kb/s. Barsk musikk.



The Golden State er Fred Frith, Chris Cutler og Thomas Dimuzio (elektronikk). Dette er temmelig treg materie i den forstand at stykkene er frie og virker mindre oversiktlige, men interaksjonen mellom Cutler (trommer) & Frith (gitar) er gripende. Litt dyster, men veldig vital og dynamisk musikk som fra to genreskapende musikere. Kom ut i vinter i tre versjoner: hvit, sort og gull/signert/nummerert fra ReR Megacorp, omslaget er i tykk kartong og av typen “Physical Graffiti”.

Begge platene kommer hemningsløst anbefalt, er lett tilgjengelig og ofte til en lavere pris enn premiumpresningene til Mofi, ORG et.al. og med vel så stor eierglede og musikalsk utbytte. Gi platespilleren noe nytt og spennende; det har den fortjent!

 

[karlinn]

den Fire! m/ Jim O’Rourke bestilles, takk for plate tips

 

[Minutten]

Problemet er at Garrard og Nagra ikke helt finner tonen, men snarere spiller på hver sin banehalvdel; oppløsningskraften til BPS omfatter også de mindre flatterende sidene ved 401/Super Gold (diskant og oppløsning er nok ikke helt på 2011-nivå for å si det slik…) Pointet er at Garrard tilbyr eieren en totalitet hvor det å analysere de ulike kvalitative sidene ved musikken blir litt misforstått. En god rørforsterker skjønner dette og ignorerer svakhetene og fremhever de sterke sidene som bunndrag, timing, nærvær og dynamikk slik at enhver fremførelse blir til en musisk fest. (Vel, kanskje ikke alle…) Nagra derimot er nådeløs og intellektuell og det er ikke den rette måten å møte en Garrard på. Så da blir det å lukke lokket for denne gang, men jeg ser ikke helt bort fra at den vender tilbake i en annen kombinasjon hvor den fungerte betraktelig bedre. Uansett, et veldig artig bekjentskap.

(Selv iført egen koffert forblir BPS unnselig. Målestokk: Stadium Arcadium 13”x13”x 1½“.)

Har lest meg litt opp på bla. Garrard i det siste, og sett gjennom denne flotte tråden din.
Kom tilfeldigvis over en test av Nagra VPS riaa, og basert på hva du skriver her så var det nok en VPS du burde testet med din 401?
(så den ikke var helt billig da...)

http://www.soundstage.com/equipment/nagra_vps.htm

 

[Pesquera]

Det tror jeg du har aldeles rett i Minutten, og særlig det punktet om at VPS puster og er mer energisk og lystig er noe som kler en Garrard. Den er som du sier ikke helt billig og i det prissegmentet er Audio Research kongen på haugen i mine ører. Ellers er jeg sterk i troen på at matching er enda viktigere i forbindelse med en Garrard enn med en moderne spiller rett og slett fordi disse veteranene må strykes med hårene og ikke tvinges til å gjøre noe de ikke evner (som f.x. identifisere antallet celli i Mahlers 5. eller batteriene i Jimmy Page’s Crybaby).

Mellomhjulspillere leverer musikken på en “on a need to know basis” og dette må pick-up og RIAA støtte fremfor å motarbeide. Synes nå jeg da og derfor har jeg utstyrt begge spillerne med hver sin rørforforsterker. Har faktisk enda ikke kjørt direkte sammenligning, men snart starter sesongen for den slags....

 

[Minutten]

Har sett at flere har beskrevet SME (V) som teknisk/mekanisk veldig bra, men kanskje litt kjedelig i lyden. Basert på hva du skrev om matching så virker kanskje ikke SME som det mest logiske valget av arm? Eller er det slik at Garrards spillestil passer bra til SME's påståtte nøkternhet?
Sån teoretisk/synsing så hadde jeg kanskje trodd at en Naim Aro el.ville fungert bra? PRaT osv...
(NB! Er ikke noe kritikk av valget ditt, bare litt nysgjerrig)

 

[Pesquera]

Først av alt - Velkommen inn i kultusen og gratulerer med et informert valg! Når det gjelder min avgjørelse, så ble den slik fordi jeg:

1) Skulle ha en 12”
2) Ville ha en ny arm
3) Er en finishfetisjist

Da ble V-12 den logiske konklusjon for meg. SME har et rykte for å være litt satte og adstadige i sin presentasjon, en annen måte å se det på er at de er nøytrale og bass-sterke. Jeg bruker relativt kjappe og dynamiske PU’er som EMT og Van den Hul slik at jeg aldri har savnet noe på det feltet. Tror det er veldig avhengig av PU valg, jeg kjørte Benz Glider M i en SME IV i sin tid og det var en charmerende kombinasjon preget av stor ro og god tid, men ikke akkurat det mest pirrende.

Aro er faktisk et alternativ dersom du er bekvem med formgivning og finish, er en avbildet på Garrard sine hjemmesider, og dette er jo en arm som virkelig leverer når det gjelder dynamikk og timing. Men du kan få problemer med forvrengning som følge av sporingsfeil med mindre du velger en PU som er autorisert av Naim. Ellers burde Graham’s Phantom II og Helius' Omega være mer interessante alternativer, den siste har jeg hverken sett eller hørt, men den får glimrende omtaler og leveres både som 10” og 12”. Er ikke sikker på om dette var noe svar på spørsmålet ditt, men i min bok er armen det minst vesentlige i et Garrard oppsett. Hadde gått for den armen som tiltaler deg mest mekanisk og estetisk og som du synes kompletterer din grammofon best. Kassen derimot – den er viktig den!

 

[Minutten]

Takk for det. Vurderer å kjøre safe, og prøve med en enkel Rega arm?
Når det gjelder "kasse" så virker det som om det er en dreining mot lettere og ikke så massive plinter?

 

[slowmotion]

Smak og behag osv .....

 

[Pesquera]

Smak og behag osv .....

Det kan du trygt si, dette er åpenbart et emne med visse “perspektivdifferanser”. Loricraft er helt tydelige på at minimal masse er tingen – Slate, OMA, Shindo , Martin Bastin osv. derimot er av en helt annen oppfatning.

Hvordan er det det lekre kabinettet ditt konstruert? Imponerende med speilblankt motorbrett.

 

[Minutten]

Slate, OMA, Shindo , Martin Bastin osv. derimot er av en helt annen oppfatning.

Bilde jeg la med er fra Slate Audio.

 

[Pesquera]

Var inne og så på det, 2 x 3 cm tykkelse, de oppgir ikke vekten, men det kan umulig være noen lettvekter.

 

[Minutten]

Aro er faktisk et alternativ dersom du er bekvem med formgivning og finish, er en avbildet på Garrard sine hjemmesider, og dette er jo en arm som virkelig leverer når det gjelder dynamikk og timing. Men du kan få problemer med forvrengning som følge av sporingsfeil med mindre du velger en PU som er autorisert av Naim.

Er det noe spesielt å ta hensyn til ang. Aro i forhold til andre armer? Er det noen spesielle pu som passer/ikker passer?

 

[Pesquera]

Problemet er at du ikke kan justere overheng, da Naim mener at spor i shellet ødelegger stivheten i armen (som selvsagt blir litt søkt ettersom Graham, Breuer, SME, Helius et.al. har justering av overheng). Armen er optimalisert for Linn PU som har en avstand festeskruer – nålepunkt på 7 mm. og da må du forsikre deg om at den PU du velger har identiske mål. Regner med at Aro-eiere korrigerer meg hvis dette er feil

En løsning er selvsagt å kjøpe deg Avid’s Naimslide som justerer overhenget på SME vis, men det blir unektelig litt "Teodor Felgen" å installere denne på Garrarden din.

 

[Minutten]

Musikk, Mekanikk og Mystikk – Pesquera’s 401

I mellomtiden må vi ha musikk til arbeidet og hva passer vel bedre enn en LP med Scorch? Er en trio bestående av Raoul Bjørkenheim (g), Ingebrigt Håker Flaten (b) og Paal Nilssen-Love(d) som spiller kraftjazz av grovt kaliber. Dynamisk, uvørent, energisk og umiddelbart – akkurat som Garrard.

Den der har jeg gått glipp av! Det der covert ga meg assosiasjoner til musikk jeg ikke bryr meg så mye om, men så la jeg merke til at det stod Paal Nilssen-Love. (Skal jo litt til for å få med seg alt den mannen er med på da.) Når jeg først var inne på Rune Grammofon sin web så bestille jeg like godt alle 3 lpene derfra. Renger med du har fått med deg Nilssen-Love og Atomic på vinyl?

 

[Pesquera]

Må med skam melde at det har jeg ikke :-[ (Kun Retrograde på diskett) Nilssen-Love er en mann som trommer mye i dobbel forstand. På den siste er “Melaza” er han erstattet av Frank Rosaly som også er å finne på Håker Flatens “Year of the Boar” – en superb liveinnspilning med bl.a. Jeff Parker (Tortoise), Ken Vandermark og super saxofonist Dave Rempis, Chicagofolk alle sammen + Ola Kvernberg. Holder sammme energinivå som Scorch Trio, men med et mer differensiert utrykk.

Lenke hvor det er smakebiter: http://www.jazzlandrec.com/index.php?option=com_content&view=article&id=15:ingebrigt-hr-flaten&catid=40:artists&Itemid=822

Skal for øvrig ikke legge skjul på at jeg tidvis sliter med å holde meg oppdatert, men det betrakter jeg som et luksusproblem!

 

[Minutten]

Her er info om Atomic vinylen om det er av interesse.

http://nobusinessrecords.com/NBLP19.php
http://nobusinessrecords.com/NBLP20-21-22.php

 

[karlinn]

det er rett og slet en nydelig tråd Pesquera 8)

Tror vi har også mye tilfelles noe det gjelder musikk

 

[karlinn]

hvilke høyttalere bruker du Pasquera?

 

[Pesquera]

Takker og bukker Karlinn, for å ta det siste først (veldig OT ); jeg bruker et sett Ayon Gecko. Dette er forholdsvis små høyttalere med en 7” papp/karbon og en 1” myk dome, bassrefleks og et veldig enkelt delefilter. Valgte dem da jeg har en liten lab. og fordi de har gode dynamikk- og perspektivegenskaper samt at de er lettdrevne. Ellers har det har vært nedetid på Garrardfronten da jeg har vært en smule stundesløs i det siste. Planen er dog å kjøpe inn deler fra Perfect Sound og forsøke meg på en full overhaling og muligens lage nytt armbrett i RDC. Dette er antageligvis et stykke over mitt kompetansenivå, men eventuell suksess vil bli behørig dokumentert og publisert! (Fiasko derimot vil bli forbigått i absolutt og total stillhet….)

Men vinylen flyter fritt og uhemmet til Pesquera Labs. og det er et par utgivelser som peker seg ut både kunstnerisk og sonisk:



David Sylvian’s Manafon er ikke helt ny, men jeg kom over denne på platemesse forleden. Omslaget er i tykk glanset kartong, trykte innerposer og plettfrie presninger. Ekstremt nedstrippet produksjon, men Sylvian’s stemme står som en ekspressiv påle og med super dynamikk. Veldig forseggjort sak og angivelig en “limited edition” som for sikkerhets skyld er for stor for vanlige plastomslag.



På “Viscera” har Jenny Hval (a.k.a Rockettothesky) med seg Håvard Volden (gitarer) og Kyrre Låstad (trommer og klaver, deriblant pipeorgel), innspilt i Kampen kirke. I likhet med Sylvian er dette langt på vei akkompagnert vokal. Musikken er genreoverskridende og åpen og lydkvaliteten er superb med et vanvittig rom og superb bass og dynamikk. Omslaget er litt stusselig (Alle dobbel LP fortjener gatefold!) men musikken er strålende. Rune Grammofon.



Er veldig begeistert for ORG sine nyutgivelser og denne er så bra som det blir. Her har Mitchell bl.a. med seg Shorter, Colaiuta, Larry Klein, Steve Lukather og ingen DX-7 er å høre! For øvrig den eneste 80-talls produksjonen som holder mål fra hennes hånd, ble litt tut & kjør med de to påfølgende albumene etter min smak. Veldig gjennomført sak som går på 45 rpm og et obligatorisk kjøp for dem som liker Mitchell's musikk.

 

[Pesquera]

Perfect Sound har etter hvert fått et anselig sortiment av slitedeler til 301/401, så nå er det ikke lenger noen unnskyldning for å neglisjere den mekaniske hygienen til grammofonen. Den forrige eieren hadde åpenbart fått en eiendommelig idé om å bygge om mellomhjullageret fra oljesmurt til gris, så da var det frem med blåsprit og trykkluft for å rense opp i svineriet; symaskinolje fra Pressol til bronselagerne.



Tidligere har jeg sendt en spiller til Loricraft for overhaling, men dette er noe herk rent praktisk. Begynte pyntelig med hovedlager som fikk ny bunnpakning og oljeskift fra Analog Tube Audio.
Bremsekloss og gummifôringer til mellomhjul; disse fôringene har en tendens til å harskne og da er det fritt frem for motoren til å drive halloi med mellomhjulet (og tallerken og musikk…)



Planen var å rense og smøre motorlageret, motor ble skrudd av bare for å oppdage at den er hengt opp i små splinter som holdes på plass av enda mindre stoppskiver og i ufattelige mengder. Med mine ferdigheter ville minst et tylft av disse brekke eller forgå, så da er det bare å gi seg inntil erstatninger er på plass. For øvrig kan det se ut som drivakslingen har «forskjøvet» seg, så her blir det tusletid; av og til er det OK å ha to Garrarder.



Ellers er det noen disketter som skal nevnes på tampen av året; regner med at alle har fått med seg Albatrosh «Yonkers». Saxofon – klavérduo bestående av André Roligheten og Eyolf Dale, begge i midten av 20-årene men med en musisk modenhet og et superbt overblikk. Kjøp den!

Derimot er det vel mer tvilsomt om alle har fått med seg Reto Bieri’s «Contrechant» (jeg plukket den opp via en post her på sentralen). Solo klarinett, meditativt men ekspansiv, retningsbestemt og veldig mye «less is more». Tittelen er fra et stykke av Heinz Holliger (som jeg trodde kun spilte….) Kjøp den også!

John Maus “We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves” er musikk som kan lyttes til på flere plan; umiddelbart kan det hele høres ut som en spøk eller pastisj over Ian Curtis/Wire/Magazine et.al. men samtidig er stykker og fremførelse så genuin og frimodig at eventuelle betenkeligheter parkeres. Kjøp denne også!

 

[Pesquera]

Jeg nærer vanligvis den dypeste forakt for skrotnissene (de som kan prisen på alt, men som aldri har betalt den), men høstens ervervelser er av en slik art at en smule normativ fleksibilitet og moralsk reorientering tvinger seg frem. En kollega spurte en dag om jeg ville ha en Transcriptors som stod hjemme og aldri kom til å bli brukt igjen:

Så vidt jeg kan se er dette en tidlig Saturn da støvlokket er satt sammen av fem deler og med sorte sider og da er vi antageligvis slutten av 60-tallet. Smurte midtlageret og satte på ny rem og med godkjent førerkort var det bare å gi gass.

Shure V-15 Mk III ”Supertrack” og Fluid arm i stearinlys.

Ledningene er ikke helt min standard, merk støpsel som er beregnet for ”EDB”.
Grammofonen virker fullstendig håndlaget og er unødig komplisert. Har lest at David Gammon var inspirert av gamle urverk, men dette minner like mye om Teodor Felgen. Må har vært veldig kostbar å produsere noe slikt og det var en av årsakene til at Transcriptors forsvant inn i Historien. Uansett, stilig sak!

 

[Pesquera]

Neste trinn på vei mot fortiden bestod i å finne passende høyttalere og her er som kjent utvalget enormt. Jeg har inngående kjennskap til den britiske tradisjonen (Quad, LS3/5a, Spendor) og for så vidt om disse har en fremrangende mellomtone, så er der noe grunnleggende hjelpesløst over de rytmiske aspektene som gjør disse høyttalerne uegnet til samtidsmusikk. Et innlysende alternativ er selvsagt JBL & Altec, men ettersom laboratoriet mitt er på størrelse med et middels badeværelse er disse utelukket. En mulighet er selvagt å gjøre som japanerne og simpelthen blåse i det, men store høyttalere krever store rom for å komme til sin rett og i tillegg risikerer en problemer med brumlebass og mono i to kanaler og det kan vi ikke ha noe av.

Ikke det mest originale valget og det er vel knapt nok mulig å si noe om disse som ikke er sagt, men for å ta kortversjonen så ble de produsert fra 1975 til 1995 i 100.000 eksemplarer og var sammen med CT-7000 Yamaha’s bidrag til den japanske industrikunsten fra Sony, Panasonic, Mitsubishi, JVC Victor og Pioneer.

Foruten berylliumsdomene, så er delefilteret litt uvanlig. Foruten å være temmelig omfangsrikt, så benytter det seks elektrolyttkondensatoter som høypass for mellomtonen. Heldigvis hadde Cobra2 bygget nytt filter med litt mer tidsriktige komponenter og ikke minst montert nye terminaler (”Mitt rot”). De originale er kun egnet til skyteledning og som bekjennende kabelnisse er det selvsagt fullstendig uholdbart. Harryfaktoren er fullt på høyde med JBL og utseendet faller i kategorien elsk/hat.

I motsetning til Saturnen, så er faktisk disse høyttalerne relevante den dag i dag. Det mest slående er mellomtonen som er ekstremt oppløst, kjapp og med stor spredning og resultat er det mest stabile bredde- og dybdeperspektivet jeg har i min lab. Holografien er rett og slett eksepsjonell og om dette skyldes forvrengning så kan jeg leve med det. Bassen er ”grei nok” og diskanten er til stede i rikelige mengder og det er disse faktorene som røper høyttalernes alder. KEF og BW har neppe noe å frykte for å si det slik. Men disse kassene har like fullt noe som samtidige konstruksjoner mangler, så da var det bare å sende bud til Osaka:

 

[Pesquera]

Fedex trengte en uke på å frakte høyttalerne fra Japan til Norge. Postverket brukte lengre tid på å få dem fra Skedsmo til Stavanger, men heldigvis var de ferdig innspilte….

Yamaha bygget fem variasjoner over temaet NS-1000M og berylliumsdomene var felles for alle modellene. Unntaket er NSX-10000 som har rene berylliumsdomer (uten kobberbelagte aluminiumsformer), men denne er i praksis er en sort svane/rosa elefant/ hvit hval . Det nest beste er NS-1000x og denne skiller seg ut på flere punkt:

Kassen har doble og avrundede sider, noe som resulterer i en matchvekt på 42 Kg. – 11 Kg. mer enn NS-1000M . I tillegg er Harryfaktoren redusert ved å tone ned potensiometrene og logo (som er silketrykk direkte på finér i motsetning til klistremerke) og fjerning av gitteret over bassenheten. I sum gir dette høyttaleren et klart art-deco preg, men den gir like fullt tydelig beskjed om at den mener alvor. Dette er ikke en høyttaler for barn av regnbuen, til det er er det visuelle utrykket alt for brutalt og en-tydig.

Yamaha droppet også speilvendte enheter til fordel for en mer ordinær loddrett linje plassering. Det gir høyttaleren et mer sivilisert og diskret utseende (og muligens også lavere produksjonskostnader). Enhetene har også fått festeskruene av typen demonøye noe som representerer en enorm forbedring.

Rosinen i pølsen er bassenehten som er fremstilt av åtte karbonvafler som er limt sammen for hånd. Opphenget er i likhet med NS-1000M (men i motsetning til NS-2000 og NSX-10000) av impregnert tekstil og er betraktelig mer holdbart enn polyurethan.
Den storståtte holografien er bibeholdt, diskanten er der fremdeles og i rikelige mengder, men bassen er åpenbart forbedret. NS-1000M har en tendens til å få alle bassister til å høres ut som om de enten er a) Chuck Rainey eller b) Dave Holland og selv om begge er fremragende musikere, så blir det litt stusselig i lengden. Med karbonbassen kommer tidligere uhørte chorus-effekter og anslagene frem i dagen slik at det nå er mulig å høre hvem som spiller og ikke bare hva som blir spilt. Slagverk får også bedre behandling med karbonbassen. På NS-1000M hender det det at gulv-tam’en forsvinner et sted mellom bass og dus hvis miksen er tett. NS-1000x derimot tar Ginger Baker og Jim Keltner på strak arm, selv om den ikke har noe å bidra med under 40 Hz.

Yammiene er klassikere i begrepets dypeste forstand. De innvarslet noe nytt og de har noen kvaliteter som fremdeles er relevante. Og praktisk: De er tilgjengelige uten for mye styr. Anbefales til alle med øye og øre for industrielt formidlet kulturhistorie!

 

[Pesquera]

Nå har ikke 2012 bare vært gamle høyttalere og enda eldre grammofoner, og jeg synes det har vært mye ny og god musikk på vinyl. Av kommersielle utgivelser er Donald Fagen’s ”Sunken Condos” og Bob Dylan’s ”Tempest” definitivt blant de mer vellykkede både musikalsk og lydmessig. John Cale’s ”Shifty Adventures in Nookie Wood” er også verdt å få med seg, selv om det er gjort noen merkelige valg i produksjonen (Auto- Tune?). Ellers er vel Godspeed You! Black Emperor sin ”Allelujah! Don’t bend! Ascend!” en aldri så liten sensasjon for i det hele tatt å bli gitt ut og en veldig forseggjort utgivelse. Stereolab har permisjon på ubestemt tid, men heldigvis bruker Leatitia Sadier tiden fornuftig og ”Silencio” er kvalitetsmusikk av det underfundige slaget (selv om tekstene neppe vinner noen premie). Men i mine ører er det tre plater som skiller seg ut blant fjorårets utgivelser og som har fått ekstra spilletid på berylliumsdomene:

PIL ”This is PIL” (PiL 002)
Jeg trodde ærlig talt at PIL var historie, og var litt skeptisk til et nytt album fra John Lydon. Men dette er mer enn et soloalbum, Lydon har de siste årene hatt et band bestående av Lu Edmonds (gtr.), Bruce Smith (tr.) og Scott Firth (b.) og sammen har de laget en genuin PIL plate med masse bass og stødig takt. Stilistisk ligger den mot tidlig PIL, men på denne utgivelsen viser Lydon oss sin mer sentimentale side i en serie med solide komposisjoner. Lyden er ikke det helt store, men det er musikken og platen ble etter sigende finansiert av denne reklamen. Hvem sa at Lydon ikke lenger kan sjokkere?

[video=youtube;7mSE-Iy_tFY]http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=7mSE-Iy_tFY[/video]

Fire! With Oren Ambachi ”In the Mouth – A Hand” (RLP 3130)
Det eneste sikre er at Rune Grammofon alltid har en plate blant årets utgivelser, og fjoråret ga oss supre utgivelser fra bl.a. elephant9 og Arve Henriksen. Når jeg like fullt holder en knapp på denne platen, så er det fordi Oren Ambachi klarer å tilføre Fire! en ny dimensjon i form av et sprelskere uttrykk. Her er fremdeles tung krautrock og saxofonarbeid av typen Brötzmann, men i tillegg har musikken fått et enda mer dynamisk og søkende uttrykk gjennom et spenstig gitarspill.

Elvis Presley ”Aloha from Hawai via Satellite” (FRM-6089)
I 1973 var Elvis ugjenkallelig på vei over til den andre siden, men i et siste øyeblikk av overskridende storhet ga han denne konserten 14. januar. Fullt orkester med messing- og strykerrekke, to korgrupper + sopran og The TCB Band med James Burton, Ronnie Tutt og Jerry Scheff. Opprinnelig en quadrofoniutgivelse, men dette er heldigvis stereomiks. Lyden er veldig ”70-talls”, men stemmen står som bauta godt plassert i midten. Flotte presninger og omslag med originale innleggsbilleder og et verdig punktum for historiens største revolusjonære kunstner.

 

[Cobra2]

Nice! Solgte mine NS-1000M og ser etter et par NS-2000 som erstatning (som likner NS-1000x på flere punkter)
Yamaha NS-2000 on thevintageknob.org

 

[Pesquera]

Ble fullstendig hektet etter å ha fått NS-1000M dine hus, og da var det ingen vei tilbake! Når det gjelder karbonbassen, så er denne rett og slett bedre på alle punkt og ser at NS-2000 gir 10 Hz ekstra i bunn. Men så var det NSX-10000 da