Musikk, Mekanikk, Mystikk – Pesquera’s 401

[Pesquera]

Denne kom på døren i onsdag, og foreløpige undersøkelser indikerer at vi har å gjøre med en essensiell utgivelse:

Lørdag 12. og søndag 13. januar 1957, like før filmingen av ”Loving You” skulle ta starte, var Elvis i studio for å ta opp materialet som kunne gis ut på EP for å tilfredsstille etterspørselen mellom to LP’er. Resultatet ble ”Stereo 57 - Essential Elvis vol. 2”. Analogue Productions har brukt originale tapes og resultatet er skjellsettende: Elvis og The Jordanaires live i studio med et nærvær jeg ikke har hørt maken til siden MFSL versjonen av Muddy Waters’ ”Folk Singer”. Dette er en tidsmaskin; en direktelinje til den kreative prosessen og et sjeldent innsyn i Elvis’ metode. Forløpige favoritter er ”It is no Secret what God can do” og ”Blueberry Hill”, men hele albumet er festkatalog. Mastret av Sterling, presset av QRP på 2 x 45 og med omslag i laminert kartong.

Det overskudd av ny musikk som kommer på vinyl og blant samtidsmusikken er det to utgivelser som har fått ekstra spilletid i det siste og som anbefales på det varmeste:

På Atoms for Peace’ ”Amok” har Yorke/Godrich fått med seg Joey Waronker og Flea (!). Gitt at en liker Radiohead synes jeg dette står til. Musikken har færre stemmer, en corny afrikansk beat, men den som overrasker mest er Flea som kombinerer sedvanlig effektivitet med en hittil ukjent sensitivitet. Hør særlig på ”Before your very Eyes” og ”Stuck together Pieces”. Denne er også presset som 2 x 45 og med et aldeles storslått innpakning. Stanset triangel omslag og tyst vinyl gir opplevelse av merverdi. Lyden er klar, panorert og ”punchy” – den vedlagte CD derimot tror jeg er ment som en spøk og peke-nese til digitalhodene.

En gang var In The Country unge og håpefulle, nå er de ingen av delene lenger, derimot har de nådd et modenhetsnivå som plasserer dem i eliteklassen i europeisk kammerjazz. ”Sunset Sunrise” er deres debut på ACT og de fremstår som selvsikre og mindre søkende enn på rune platene, komposisjonene er bekreftende og med en ny autoritet. Innspilt i Kalifornia på to dager med lyd i referanseklasse og det er helt åpenbart at det er mer i bassen enn mine 12” kan gjengi. CD med ekstraspor følger med og her er lyden av høy kvalitet. Definitivt et maksimum fra denne trioen og som det står på omslaget – Passion and Quality!

 

[Pesquera]

Lite hifi om sommeren, det ble da en musikkopplevelse utenom det vanlige. Keith Jarret’s største konserter har historisk sett vært i Japan eller på den nord-amerikanske østkyst, men for meg blir det litt i overkant. (Er også litt i tvil om de jeg bor sammen med ser for seg ferien i Japan…). I Europa er det Tyskland som er hjemmebanen, så da var det bare å sikre seg billetter, tanke opp og koste av gårde til München.

En konsert med Jarrett er ikke som andre konserter, noe du merker lenge før den har startet. I og rund konserthuset Gasteig var det hundre plakater som bekjentgjorde at Tomatito, Christian Thielemann, Ludovico Einaudi, Tölzer Knabenchor og Gud vet hvem kom til byen, men ikke et eneste tegn til at Jarrett skulle ha konsert. En halv time før anslag blir denne hengt opp i foajeen:

Merk fraværet av navn - kun en anmodning fra der Künstler. (Ellers er dette kjente saker og det har vært noen tildragelser i Italia hvor der Künstler har gitt tydelig beskjed om hva han synes om konsertgjengere som ikke har etterkommet hans henstilling). Publikum har åpenbart bestemt seg for å holde kjeft og skru av mobilene under spillingen og jeg har aldri vært på en konsert hvor det har vært så stille. (En konsert med Berlinerne er som et tuberkulosesanatorium i forhold til dette her) Effekten av denne forståelsen er påtagelig; det som skjer er at man som tilhører konsentrerer seg intenst om musikken, hver note gis en betydning og musikken fremstår massivt og intenst meningsbærende. Mellom stykkene er applausen kolossal for så å bråstoppe i det trioen begynner på det neste. Arbeidsbetingelsene er der de skal være og det er helt åpenbart at Jarrett er i, og nyter situasjonen – solbrillene forsvinner og han ble så løssluppen at han endog drev halloi med håndkleet mellom to stykker. Repertoaret er standards, vekselvis ballader og be-bop, men Jarrett style hvor selv intro og outro blir små verk i seg selv. Konserten varte ca. halvannen time og trioen ble klappet inn fire ganger og ga tre ekstranummer.

Innsikten i musikkfeltet er brukbar, og jeg trodde jeg hadde hørt det meste, men dette var noe annet. Jeg har stor glede av å hoie på en Morrissey eller Mastodon konsert, men der danner hoiingen et grunnlag for interaksjonen kunstner – publikum. Den er en del av den underforståtte gjensidigheten som utgjør konsertforløpet. En konsert med Jarrett blir litt ”motsatt” av dette da det dreier seg om å gi ham arbeidsforhold som tillater inspirasjon som jo er nøkkelbegrepet for hele hans virke. Publikum som skjønner dette blir gjengjeldt med en overskridende opplevelse som logisk sett er ubeskrivelig. Alt i alt en tankevekkende erfaring som ga et nytt perspektiv på konserten som saksforhold og hvordan vi oppfører oss der.

Philharmonie im Gasteig, ca. 2400 seter

Block A - Reihe 5 - Sitz 5 innebar at lyden i praksis var 100 % uforsterket. Musikerne hadde hver sin monitor og der var PA, men den hørte jeg intet til. Litt artig å ha akustisk nærfeltslyd sammen med et par tusen andre. Men stereoen var elendig…..