- Ble medlem
- 13.10.2005
- Innlegg
- 21.037
- Antall liker
- 6.280
I min søken etter fakta, vitenskap og nye synspunkter kom jeg over denne interessante artikkelen. Ikke spesielt ny, men ganske interessent å tenke igjennom når man er på et diskusjonsforum. Jeg blir ofte forundret over at folk holder fast ved konspirasjonsteorier, selv når de beviselig er feil, og at enkelte når fakta taler i mot dem velger å endre på faktaframstillingen heller enn å endre på egne meninger.
---
Vi har en mening om noe og møter opplysninger som tyder på at vi tar feil, men vi holder likevel fast på meningen vår.
Hvorfor er det så vanskelig å skifte mening? (aftenposten.no)
Hjernen vår er altså utviklet for å hjelpe oss med å vinne diskusjoner, ikke nødvendigvis for å finne ut hva som faktisk stemmer.
– Når vi møter en mening vi ikke er enig i, så aktiveres alle våre evner til å argumentere. Vi begynner med å vurdere hvem som sa det: Er det en venn eller en fiende? Hvis vi har trening i slikt, kan vi se på dataene bak. Hvis ikke sier vi gjerne: «Nei, det tror jeg ikke på», sier Leif Edward Kennair, evolusjonspsykolog ved NTNU.
Han peker på at politikk og partier fører med seg en gruppetilhørighet der det kan bli viktigere å holde seg trygt i gruppen enn å stå opp for meninger som kan risikere forholdet til de andre. Dermed kan man få en «avsender-effekt»:
– Det er det samme hva som sies av politikerne. Det er hvem som sier det, som er viktigst. Dette gjelder nesten alle velgere, sier Kennair.
Han mener mediene gir altfor stor plass til politikere med bastante utsagn, på bekostning av dem som kan skape samarbeid på tvers av grupper. Dette påvirker en politisk hverdag der det tidvis ser ut som politikere og velgere ligner mer på spillere og supportere fra ulike lag.
– Man kan ikke skape fellesløsninger når det viktigste er å demonstrere hvilket lag man er på, påpeker Kennair.
Et tegn på et intelligent sinn, skrev forfatteren Scott F. Fitzgerald, var «evnen til å holde to motstridende ideer i hodet på samme tid, og fortsatt beholde evnen til å fungere».
Denne evnen er ikke alltid like lett å få øye på i dag: Det er kaldt ute, så den globale oppvarmingen må være overdrevet. De overlevende etter skolemassakren lo i en video, så de kan ikke være så lei seg. Sylvi Listhaug provoserer mange mennesker, så det er greit å kalle henne nazist. Kanskje er vi blitt mer bastante. Kanskje er det bare at de bastante roper høyest. Kanskje begge deler?
---
Vi har en mening om noe og møter opplysninger som tyder på at vi tar feil, men vi holder likevel fast på meningen vår.
Hvorfor er det så vanskelig å skifte mening? (aftenposten.no)
Hjernen vår er altså utviklet for å hjelpe oss med å vinne diskusjoner, ikke nødvendigvis for å finne ut hva som faktisk stemmer.
– Når vi møter en mening vi ikke er enig i, så aktiveres alle våre evner til å argumentere. Vi begynner med å vurdere hvem som sa det: Er det en venn eller en fiende? Hvis vi har trening i slikt, kan vi se på dataene bak. Hvis ikke sier vi gjerne: «Nei, det tror jeg ikke på», sier Leif Edward Kennair, evolusjonspsykolog ved NTNU.
Han peker på at politikk og partier fører med seg en gruppetilhørighet der det kan bli viktigere å holde seg trygt i gruppen enn å stå opp for meninger som kan risikere forholdet til de andre. Dermed kan man få en «avsender-effekt»:
– Det er det samme hva som sies av politikerne. Det er hvem som sier det, som er viktigst. Dette gjelder nesten alle velgere, sier Kennair.
Han mener mediene gir altfor stor plass til politikere med bastante utsagn, på bekostning av dem som kan skape samarbeid på tvers av grupper. Dette påvirker en politisk hverdag der det tidvis ser ut som politikere og velgere ligner mer på spillere og supportere fra ulike lag.
– Man kan ikke skape fellesløsninger når det viktigste er å demonstrere hvilket lag man er på, påpeker Kennair.
Et tegn på et intelligent sinn, skrev forfatteren Scott F. Fitzgerald, var «evnen til å holde to motstridende ideer i hodet på samme tid, og fortsatt beholde evnen til å fungere».
Denne evnen er ikke alltid like lett å få øye på i dag: Det er kaldt ute, så den globale oppvarmingen må være overdrevet. De overlevende etter skolemassakren lo i en video, så de kan ikke være så lei seg. Sylvi Listhaug provoserer mange mennesker, så det er greit å kalle henne nazist. Kanskje er vi blitt mer bastante. Kanskje er det bare at de bastante roper høyest. Kanskje begge deler?
Sist redigert:
