nedskalering i stor skala
- Trådstarter Horny
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Meget flott anlegg.Stoppet innom Panu i dag. Det viste seg at de var stengt, men sjefen inviterte meg inn og snurret i gang en skive. Ble kjapt oppfordret til å sette på noe selv. Skal definitivt tilbake i åpningstiden for å sjekke ut mat og drikke også.
Sist redigert:Har unnlatt å skrive så mye om hvordan Atalante 5 presterer i påvente av at de skulle bli innspilt. Det sies at disse høyttalerne trenger 100-150 timer, og de har definitivt endret seg siden jeg koblet dem opp. Først og fremst i bassen, men også videre oppover i registeret.
Noe av det som umiddelbart slo meg ved Atalante 5 var kvalitetene i mellomtonen. Det nyutviklede mellomtoneelementet bidrar til en stemmegjengivelse som er generøs og kroppslig. Diskanten er som en forlengelse av mellomtonen, den stikker seg aldri ut eller påkaller ekstra oppmerksomhet. Den høres bare naturlig ut. Bassen er nyansert og kraftfull, og den går dypt uten å bli for dominerende. Tatt i betraktning at det er to 12-tommere i et middels stort rom, var det overraskende lett å få lyden til å sitte. Jeg startet med 35-40 cm avstand fra vegg, svakt vinklet mot lytteposisjon, og traff godt med det. Eneste endring er at jeg har byttet om på høyttalerne, slik at diskanten nå er ytterst.
Revival presterer bra på hifi-parametre som bredde og dybde. Det finnes andre høyttalere som plasserer instrumentene enda mer presist i lydbildet, men dimensjoner og akustikk gjengis skremmende godt. Jeg vil tro noe av grunnen til at Atalante 5 spiller så åpent, og samtidig med pondus, er ARID-løsningen som absorberer resonanser fra elementene, med mindre behov for demping enn det som er vanlig.
Den lydmessige signaturen er ganske nøytral. I mine ører betyr det at høyttalerne tjener på forsterkere som heller mot det varme, som en kraftig rørforsterker eller klasse A. Med sine 30 watt i klasse A er Luxman L-590A II en glimrende partner for Atalante 5. Vellydende innspillinger gjengis deretter, mens mindre gode produksjoner fremstilles på en fordelaktig måte. Dessuten låter det overraskende bra på lavt volum. Revial har både musikalitet, trøkk og finesse, og er nok høyttalere som blir stående her lenge.Sist redigert:Runder av helga med brasilianske Arthur Verocais klassiker fra -72 i en fin nypressing. En slags orkestrert jazz med samba, bossa, soul, funk og psychedelia i svingene, et album som stadig strekker seg i uventede retninger.
Debuten ble dessverre fort glemt, og Verocai vendte tilbake til sitt virke som komponist og arrangør for andre. Etter å ha blitt gjenoppdaget i nyere tid, og samplet av en haug hiphopere, har Verocai endelig høstet den anerkjennelsen han fortjener for dette albumet. 78-åringen la i høst ut på sin aller første USA-turne.
Sist redigert:
- Ble medlem
- 07.06.2004
- Innlegg
- 3.677
- Antall liker
- 3.896
Ja, det var sannelig en heidundrendes konsert!Oioioi! Nice
Må få høre litt om hvordan Lux og Atalantene matcher da:? Edit: Leste litt høyere opp i tråden nå.Det ble ingen siste jul for Shane MacGowan i år. Da er det på sin plass å dele et minne om den irske legenden, en tekst jeg opprinnelig skrev i januar 2019:
«Fairytale of New York» er for mange en av de aller fineste julesangene. For noen er den mye mer. Enten fordi den berører egne erfaringer, eller fordi den bringer fram minner om sangen og artistene.
Mitt «Fairytale» starter med at jeg som Pogues-fan skulle ta imot Shane MacGowan & The Popes på kaien i Stavanger. Dette var på 90-tallet, etter at han hadde skilt lag med The Pogues og startet sitt eget band der musikerne fant seg i å samarbeide med en notorisk drukkenbolt.
Som medlem i Studentenes Musikkforening hadde jeg vært med å booke Shane & co til studenthuset Folken. Konserten var utsolgt, backstage fyllt opp med alt av mat og drikke som stod på den uvanlig omfattende rideren. Nå var neste punkt på programmet å få alle av ferja fra Newcastle, noe som lyktes sånn passe.
Bandbussen kom i land uten problemer. Men det viste seg da ferja hadde lagt fra kai at fløytisten fortsatt befant seg ombord. Mens band og crew ble skysset avgårde mot konsertlokalet, måtte det ordnes slik at sistemann kunne settes av i Haugesund og sendes derfra til Stavanger.
Turnélederen – bandet skulle videre til flere opptredener i Norge og Sverige – var svær som en hvalross, svettet som en sil, snakket med en vrien irsk aksent og virket langt fra edru. Om han hadde grepet, var det temmelig løst. Det var åpenbart at lydmannen også slet. Men bandet gikk i gang med soundcheck så snart utstyret var rigget opp.
Vi ble beroliget med at Shane MacGowans fravær skyldtes at han pleide å overlate den delen av jobben til andre. Mindre beroligende var det da musikkforeningen fikk en telefon fra Stavanger Aftenblad, som kunne fortelle at hovedpersonen allerede tidlig på ettermiddagen var overstadig beruset og dermed et relativt krevende intervjuobjekt.
Det viktigste nå var at Shane MacGowan klarte å gjennomføre konserten. Anmodningen om at turnelederen måtte få i han litt svart kaffe ble møtt med døve ører. I stedet var beskjeden at Shane nektet å gå på scenen hvis han ikke fikk en halvflaske whisky – ekstra. Det viste seg at hver eneste dråpe alkohol backstage var konsumert i god tid før konserten. Gitarteknikeren var den som kjente Shanes luner best, og han mente det ville være en større sjanse for opptreden med ytterligere whisky enn uten.
Og konsert ble det. Shane MacGowan hadde en egen evne til å skjerpe seg når det var påkrevd. Mellom de få, snøvlende replikkene han serverte publikum, sang han med en passe nonchalant og samtidig overraskende tydelig diksjon. Selv var jeg såpass stressa at jeg ikke husker om «Fairytale of New York» ble fremført. Men mellom nye Popes-låter kom det flere gamle Pogues-perler.
Da støvet hadde lagt seg og ølsøltet tørket, var de fleste enige om at det hadde vært en fin fest. Mitt famlende forsøk på å innlede en samtalet med Shane MacGowan hadde derimot falt på steingrunn. Det skjedde da han tidlig på dagen hadde en kort pitstop i baren på Folken. Først la han ikke merke til at jeg henvendte meg til han i det hele tatt. Så løftet han hodet, kastet et uinteressert blikk på meg, mumlet noe uforståelig og snudde seg vekk.
I ettertid ble jeg klar over at turnébussen var så tungt lastet med dop at den aldri ville fått rulle i land dersom den var blitt stoppet i tollen. Få måneder senere hadde et par av Popes-crewet avgått ved en prematur og ikke spesielt naturlig død.
Hovedpersonen selv har mot alle odds holdt seg i live. (Et faktum som er såpass oppsiktsvekkende at det finnes en bok om irsk kultur med tittelen «Is Shane MacGowan still alive».) Han kom sammen med The Pogues igjen i 2001 og giftet seg i fjor høst med kjæresten Victoria Mary Clarke, etter et 30 års samliv. Heroinmisbruket ble etter sigende avviklet tidlig på 2000-tallet og i 2015 fikk Shane satt inn nye tenner. Riktig nok sitter han i rullestol etter å ha brukket bekkenet i 2015. Men nylig rundet han 61.
Shane MacGowans livsstil tatt i betraktning kom det som et ekstra sjokk at Kirsty MacColl skulle bli den første av dem til å forlate oss. Den kjernesunne duettpartneren på «Fairytale of New York» var i Mexico sammen med kjæresten og sine to sønner da hun i desember 2000 omkom i en ulykke. MacColl var i vannet med de to guttene på 13 og 15 da en motorbåt kom mot dem i stor hastighet. I det hun dyttet unna eldstemann, ble MacColl selv overkjørt og drept momentant.
Tidligere på året intervjuet jeg henne i anledning albumet «Tropical Brainstorm». MacColl fortalte om sine reiser til Cuba og Brasil, og hvordan de hadde påvirket musikken hennes. Hun nevnte også at hun gledet seg til å utforske Mexico og andre latinamerikanske land.
Når jeg hører «Fairytale of New York» tenker jeg på denne telefonsamtalen. På hvor skjørt og uforutsigbart livet kan være. Men også hvor slitesterkt og robust det kan være. La oss gjøre det beste ut av det og håpe Shane MacGowan er med oss enda en jul.2024 er i ferd med å feste grepet. Av musikken som traff best i 2023 er det disse to som rager høyest, Fever Ray og Susanne Sundfør. Artister jeg har fulgt lenge, og som stadig klarer å fornye seg.
På hififronten kan det nevnes at jeg i tillegg til den integrerte Luxman-forsterkeren har en annen variant som funker veldig fint. Luxman-preampen er nemlig koblet opp mot en Gold Note PA-1175 som står gjemt i skapet. Dette er mk1 av den samme effektforsterkeren som ble brukt på Revival under Hortenmessa i fjor høst.
Hva som låter best er smak og behag: L-590A II er mest fleshed out og har størst klangrikdom, organisk er et nærliggende ord å bruke. CL-88/PAA-1175 har mer luft og rom i lydbildet, samtidig som denne comboen kommer enda tettere på nyansene i musikken. Liker begge deler, og synes det er gøy å kunne veksle mellom to såpass vellykkede løsninger.Sist redigert:
Fantastisk fine høyttalere som spiller flott (det lille jeg har hørt av de) og dessuten tar de seg godt ut i stuen din.
Ser ut som en flott bok, hvor kjøpte du den?
Det skjer ting på HiFi fronten på div utesteder om dagen som jeg har gått glipp av. Kult med tips om denne og Ingensteds i tråden din!
Googlet litt og fant https://www.visitoslo.com/no/produkt/?tlp=6405533&name=Dangerous-Club i Oslo,
og https://www.barmoskus.no/ i bartebyen.
Meget flotte høytalere ja.. de har vekket en liten nysgjerrighet i meg etter all skryt både her og der.
Er det anbefalt fra fabrikk å kjøre diskant å mellomtone mot ytterkant? Eller har du prøvd deg fram til at det låt best?Tar helg med en dobbeltutgivelse av denne klassikeren, som inneholder alle spor og tagninger fra innspillingen. Filmmusikken til «Ascenseur pour l'échafaud» ble til i et radiostudio i Paris, mens hovedrolleinnehaver Jeanne Moreau serverte drinker til Miles & co utover natten.
Har tilbrakt noen timer på Oslo Hifi Show i Asker. Det var mye jeg ikke prioriterte å bruke tid på, men av rommene jeg likte var det to som utmerket seg.
Av de aller dyreste greiene låt MBL veldig bra, stort og oppløst, samtidig behagelig.
I kategorien nest dyrest synes jeg Fyne/Luxman spilte enormt flott, organisk og klangrikt med god dynamikk.
Merket meg også ved Gold Note oppsettet. I den rimeligere enden av skalaen er Pylon Jade verdt å trekke fram. Interessant å høre Revival Audio Atalante 4, selv om de var dagsferske og følgelig langt fra innspilte. Generelt god stemning og bra med folk. Satte også pris på vinylavdelingen til jorwed og big dipper.Sist redigert:- Ble medlem
- 06.04.2019
- Innlegg
- 7.517
- Antall liker
- 11.551
Der kunne jeg tenkt meg og vært. Litt misunnelig.Høydepunktet for min del var å se Elizabeth Fraser gjøre «Song to The Siren», signaturlåten til This Mortal Coil. Hun holder vanligvis en lav profil, og har svært sjelden stått på scenen siden turneen med Massive Attack i 2006.Sist redigert:
- Ble medlem
- 12.01.2006
- Innlegg
- 434
- Antall liker
- 218
ÅÅåååå!!! Eia var jeg der! Song to the Siren med Liz Fraser og TMC er en av mine absulutt favoritt låter!Nasjonalmuseet i dag. Enormt fine utstillinger med Mark Rothko og Anna-Eva Bergman, i tillegg til tusenvis av verk fra museets egen samling. Litt hifi-historie var det også blant mye flott fra ulike epoker.Vedlegg
Kjøpte 25W settet i 78
En septemberkveld der man helst bare burde sitte og se ut over fjorden. Men med nyervervet platespiller i hus, ble det ryddet tid til musikk også.
Impulskjøpte en Kenwood KD990 for et par uker siden. Satte på en DL103R, noe som viste seg å være en utmerket match.
Sist redigert:Fikk oppleve en favoritt i går, Matt Johnsons The The på Sentrum Scene. For halvannen uke siden kom det første albumet med nytt materiale fra den kanten på 24 år. Av en eller annen grunn valgte han å dele opp konserten i to sett, hvorav det første var avspilling av det nye albumet i sin helhet. Han kunne med fordel ha flettet inn et utvalg av de nye låtene i hovedsettet i stedet, for etter pausen var det en hitparade av dimensjoner.
Sist redigert: -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…