For noen måneder siden ble jeg her på forumet oppfordret til å gå til innkjøp av Carl Nielsens symfonier med Dansk radios symfoniorkester og Herbert Blomstedt fra 1970-åra. Jeg uttrykte nemlig min skepsis til at det kunne være "forsvarlig og nødvendig", all den tid man kunne høre San Fransisco med den samme, tross alt fantastiske, Blomstedt når som helst i heimen. Men oppfordringen ble tatt i mot, og ikke uten stor glede har jeg hørt gjennom symfoniene med danskene flere ganger. Og blandet det med bl.a. Göteborg/Järvi og de nevnte amerikanerne fra vestkystbyen. Svært godt anvendte timer, om jeg må si det selv, disse symfoniene er så egenartede og betydningsfulle at de forlengst er kanoniserte her i stua. Med oppfordringen fulgte en annen oppfordring: å komme med noen betraktninger om innspillingene. Nå er jeg ikke så god til dette å sammenlikne, har lenge forsøkt å gjøre meg "dum" i den forstand, ved å drenere faste og kanskje litt kjedelige referanserammer mens jeg hører på musikk. Denne gangen ble det litt vanskelig å unngå og noen tanker har jeg jo gjort meg, men resultatet regner jeg aldri ut. Tror jeg...
Av de seks ganske så forskjellige verkene valgte jeg å finhøre symfoni nummer fire, Det Uudslukkelige, og særlig første sats i denne. Det er et fantastisk stykke musikk, slik de andre symfoniene også er det. (Har lest et eller annet sted at det er nummer fem som ofte holdes frem som hans mesterverk.) Men nummer fire har jeg av en eller annen grunn et spesielt godt øre til. Og litt interessant er det at det er skrevet under første verdenskrig, krigen som for de fleste på den tiden markerte et brudd med uskylden, og kanskje med det romantiske uttrykk. Det er mer enn nok uttrykk i fjerde symfoni, den har jo også et ganske romantisk ideologisk grunnlag, men hele tiden synes jeg å høre hvordan Nielsen ikke helt klarer å gi seg hen til sitt romantiske sinnelag, musikken brytes opp, det kommer stadige innskutte, kortere deler, av et materiale som til tider oppleves skarpt, hardt og kantede - nesten-modernistisk i sin fremmedhet. Fremmed både ovenfor verden og Nielsens tidligere livsbejaende materiale (tenker særlig på De fire temperamenter). Derfor blir det veldig gøy å høre denne symfonien med dette for øre: i hva slags "tid" tolker orkester og dirigent musikken?
Kort sagt, slik jeg oppfatter det:
Når Blomstedt dirigerer Dansk Radios orkester gir han hver del mye plass, det er som om han hviler i hver idé slik at den neste idéen nesten kommer som en overraskelse. Slik blir overbygningen noe som er der, som det stoles på, men som ikke gis fortrinn. Dette, hvis jeg skal være hobbyidéhistoriker, er vel en ganske moderne holdning til verket, og som gjør at fargene i hver del blir veldig betydningsfulle og samtidig kontrasterende til neste del.
Järvi og Göteborgs, derimot, oppfatter jeg som en romantisk tolkning. Det strekkes en ganske så uudslukkelig tråd gjennom hele verket: klang, tempi og artikulasjon i de forskjellige delene blir stemt mot hverandre nettopp for å gjør overgangene så smidige og langstrakte som mulig. Det han da oppnår er selvsagt at verkets struktur, dets høydepunkt, er meg for øre hele veien, jeg blir tatt med fremover, oppover aldri sluppet eller overlatt til egen undring.
Over hos amerikanerne er det som Blomstedt bestemmer seg for en middelvei han tar så absolutt vare på egenartene i Nielsens blokker av musikk, men det er likevel en slags drivende kraft som sier noe slikt som: «det brenner». Dette gjelder både tempi og artikulasjon, og ikke minst klang. Nå vil noen si det brenner ganske kaldt av San Fransisco SO, men jeg tenker heller at det er noe moderne ved klangen, noe tankemessig snarere enn følelsesmessig. (Liker ikke slike motsetningspar, men siden jeg synes mye om nettopp det klanglige ved denne innspillingen, får jeg nesten forsvare meg selv!) Likevel er det ikke slik at det brenner på en romantisk måte det er tyngde og intensitet «her og nå» gjennom satsene og igjen er det som om strukturen er der uten at jeg nødvendigvis ledes for å se tindene!
For min del synes jeg ikke det er noen tvil om hvilket orkester som er best rent teknisk, og egentlig også musikalsk: San Fransisco har svært gode grupper og de er i mine ører veldig godt balanserte og jevnbyrdige. Som nevnt er de kanskje litt intellektuelle i klangen, men det passer i mine ører veldig godt til Nielsen. (Derimot synes jeg det blir litt for hardt og kaldt i Sibelius i Hindemith er det igjen glimrende).
Men både danskene og svenskene er veldig gode ensembler, og ikke minst kan de avlevere konserter/innspillinger på et fantastisk nivå. Og disse innspillingene er slike!
Det har vært gøy å lytte seg frem mot å skulle si noe her på forumet, blant så mange kjennere! Nå skal jeg gå tilbake for å høre mer Nielsen, for så å gremme meg over hvor mange feilslutninger jeg har gjort i dette innlegget. Det er noe veldig rart med musikk, hvordan den forandrer seg avhengig av hvem man hører den med og hva man sier om den...
Av de seks ganske så forskjellige verkene valgte jeg å finhøre symfoni nummer fire, Det Uudslukkelige, og særlig første sats i denne. Det er et fantastisk stykke musikk, slik de andre symfoniene også er det. (Har lest et eller annet sted at det er nummer fem som ofte holdes frem som hans mesterverk.) Men nummer fire har jeg av en eller annen grunn et spesielt godt øre til. Og litt interessant er det at det er skrevet under første verdenskrig, krigen som for de fleste på den tiden markerte et brudd med uskylden, og kanskje med det romantiske uttrykk. Det er mer enn nok uttrykk i fjerde symfoni, den har jo også et ganske romantisk ideologisk grunnlag, men hele tiden synes jeg å høre hvordan Nielsen ikke helt klarer å gi seg hen til sitt romantiske sinnelag, musikken brytes opp, det kommer stadige innskutte, kortere deler, av et materiale som til tider oppleves skarpt, hardt og kantede - nesten-modernistisk i sin fremmedhet. Fremmed både ovenfor verden og Nielsens tidligere livsbejaende materiale (tenker særlig på De fire temperamenter). Derfor blir det veldig gøy å høre denne symfonien med dette for øre: i hva slags "tid" tolker orkester og dirigent musikken?
Kort sagt, slik jeg oppfatter det:
Når Blomstedt dirigerer Dansk Radios orkester gir han hver del mye plass, det er som om han hviler i hver idé slik at den neste idéen nesten kommer som en overraskelse. Slik blir overbygningen noe som er der, som det stoles på, men som ikke gis fortrinn. Dette, hvis jeg skal være hobbyidéhistoriker, er vel en ganske moderne holdning til verket, og som gjør at fargene i hver del blir veldig betydningsfulle og samtidig kontrasterende til neste del.
Järvi og Göteborgs, derimot, oppfatter jeg som en romantisk tolkning. Det strekkes en ganske så uudslukkelig tråd gjennom hele verket: klang, tempi og artikulasjon i de forskjellige delene blir stemt mot hverandre nettopp for å gjør overgangene så smidige og langstrakte som mulig. Det han da oppnår er selvsagt at verkets struktur, dets høydepunkt, er meg for øre hele veien, jeg blir tatt med fremover, oppover aldri sluppet eller overlatt til egen undring.
Over hos amerikanerne er det som Blomstedt bestemmer seg for en middelvei han tar så absolutt vare på egenartene i Nielsens blokker av musikk, men det er likevel en slags drivende kraft som sier noe slikt som: «det brenner». Dette gjelder både tempi og artikulasjon, og ikke minst klang. Nå vil noen si det brenner ganske kaldt av San Fransisco SO, men jeg tenker heller at det er noe moderne ved klangen, noe tankemessig snarere enn følelsesmessig. (Liker ikke slike motsetningspar, men siden jeg synes mye om nettopp det klanglige ved denne innspillingen, får jeg nesten forsvare meg selv!) Likevel er det ikke slik at det brenner på en romantisk måte det er tyngde og intensitet «her og nå» gjennom satsene og igjen er det som om strukturen er der uten at jeg nødvendigvis ledes for å se tindene!
For min del synes jeg ikke det er noen tvil om hvilket orkester som er best rent teknisk, og egentlig også musikalsk: San Fransisco har svært gode grupper og de er i mine ører veldig godt balanserte og jevnbyrdige. Som nevnt er de kanskje litt intellektuelle i klangen, men det passer i mine ører veldig godt til Nielsen. (Derimot synes jeg det blir litt for hardt og kaldt i Sibelius i Hindemith er det igjen glimrende).
Men både danskene og svenskene er veldig gode ensembler, og ikke minst kan de avlevere konserter/innspillinger på et fantastisk nivå. Og disse innspillingene er slike!
Det har vært gøy å lytte seg frem mot å skulle si noe her på forumet, blant så mange kjennere! Nå skal jeg gå tilbake for å høre mer Nielsen, for så å gremme meg over hvor mange feilslutninger jeg har gjort i dette innlegget. Det er noe veldig rart med musikk, hvordan den forandrer seg avhengig av hvem man hører den med og hva man sier om den...
