Så konklusjonen er at jeg like gjerne kan bygge med den f2 som er planlagt og bli happy
Det er essensielt å forstå hva som forårsaker hva her.
Nikko sine målinger viser at ICE + motstand, og F2, hver for seg domineres av et rimelig lavt støygulv som trolig stammer fra tidligere i signalkjeden. Med andre ord spiller i praksis ikke forsterkerens egenstøy noen rolle. Forvrengningen på sin side er da tilsvarende lav for begge. Uten mostand spiller ICE med høyere forvrenging.
Det siste føler jeg krever en forklaring:
Vi kan måle signalspenningen inn og ut av en forsterker og sammenlikne de to. Forskjellen (foruten gain som gjør at den ene er større enn den andre) er forvrengning. Imidlertid har man da forutsatt at forvrengningen skal vurderes ut fra spenningsversjonen av signalet. F2 har høyere utgangsimpedans, og det betyr at en større andel av signalet er vektet mot strøm. Man kan tenke seg at man har en forsterker som i stedet for å levere et spenningssignal i stedet leverer et strømsignal. Vi ville da målt forvrengningen basert på strømvariasjonen og ikke basert på spenningsvariasjonen på utgangen. Dersom lasten er en perfekt motstand vil det være nøyaktig det samme, men så lenge det er en høyttalerdriver er det ikke lenger det samme.
Det som lager lufttrykk (og dermed lyd) i høyttaleren er akselerasjonen til membranen. Denne er direkte proporsjonal med kraften, og derfor også direkte proporsjonal med strømmen. Det betyr at det kan finnes gode argumenter for å vurdere forsterkerens egenskaper ut fra dens strømforvrengning like gjerne som ut fra dens spenningsforvrengning.
Men det er her det blir svært komplisert. Vi kan se for oss en ren strømforsterker, den vil i praksis alltid forsøke å holde strømmen riktig og justere spenningen så det stemmer. Når impedansen varierer vil forsterkeren kompensere med økt spenning. For eksempel vil den booste høye frekvenser, den vil gi en voldsom boost ved resonansfrekvensen, og for en kompresjonsdriver vil den gi masse artefakter knyttet til impedanstoppene. Som om ikke det er nok ville den i stor grad jobbet for å kansellere effekten av passive delefiltere. Den ville rett og slett gått rett i klipping på grunn av alle mulige rare ting som skjer i høyttalere.
Dermed finnes det gode argumenter for å gå for spenningsforsterkere som en universell standard. Derfor har vi i nyere tid utelukkende hatt fokus på at drivere er spenningsdrevet, og optimalisering av drivere er rettet mot rent spenningsdrevne drivere. Når vi vurderer kvaliteten på drivere er hvor gode de er på å konvertere spenningen til proporsjonal strøm en sentral faktor. Her gjør alle drivere feil, men i varierende grad. Det er ikke sånn å forstå at strømdrift hadde fikset alt dette uten problemer, ikke en gang i nærheten, men det er i hvertfall dette regelsettet vi har jobbet etter.
De driverne som gjør de største feilene i å konvertere spenning til strøm er gjerne kompresjonsdrivere, men da i kombinasjon med horn. Hele prinsippet handler om å bedre koblingen mellom driver og luft, og det er denne luft-loadingen som slår tilbake gjennom driveren og gjør den litt "uregjerlig". I en ideell verden burde en produsent av drivere og horn (påminnelse til meg selv) gjøre et sett målinger for å stadfeste hvilken impedans som rett og slett gir lavest forvrengning for den aktuelle kombinasjonen.
Det vi altså er ute etter er delvis strømdrift. Kjennetegnet for en ren spenningsforsterker er null ohm utgangsimpedans. En ren strømforsterker har uendelig utgangsimpedans. Dersom vi har en 8 ohms last og 8 ohms utgangsimpedans har vi 50% strømdrift. I praksis betyr det at om lasten er 8 ohm nominelt, den mates med 2 volt, og utgangsimpedansen er 8 ohm, så kan forsterkeren levere opp mot 4 volt dersom impedansen i driveren er høy nok. Det er dette som er situasjonen i Kristen sitt oppsett, utgangsimpedansen er nå på nær det samme som lasten, og han har derfor noe som er ganske midt i mellom strøm og spenningsdrift.
Sjansen er stor for at om vi måler forvrengningen på signalet etter motstanden så vil vi måle en del forvrengning på spenningssignalet. Denne forvrengningen forårsakes av lasten, og er dynamisk omvendt proporsjonal med en del reaktive ting som skjer i driver-horn kombinasjonen. Det betyr altså at den forvrengningen som oppstår gjennom motstanden perfekt faser ut en del av den forvrengningen som oppstår i spenning-strøm-konverteringen i driveren.
Derfor får vi lavere forvrengning.
Det er viktig å merke seg at dette er ganske hornavhengig. Det er grunn til å tro at for eksempel JMLC fungerer bedre på spenningsdrift enn for eksempel Tractrix-horn.
Har et par liggende selv som Claus har bygget til meg
Men har lagt litt mer masse i tillegg, 15 gram for å senke FS litt... Må bare somle meg til å prøve de 
Spennende sak
humminguru.com
