Mangelen på nøyaktig sammenheng mellom målinger og musikkopplevelse er utvilsom. At høyttalere og deres vekselvirkning med rommet er et kjempeproblem kan jeg se, men forsterkere? Der burde det da gå an å måle seg til hva som lyder godt?
De første målingene man tok i bruk baserte seg på en enkelt frekvens inn, ved konstant lydtrykk. Da kan man måle harmonisk forvrengning ("total harmonic distortion", THD), dvs. forvrengningen som kommer av at forsterkeren genererer hele multipler av grunnfrekvensen. Dette begynte de med før krigen.
Frekvenslinearitet er også blitt målt lenge. Det har med lydstyrke å gjøre; hvis man øker signalet inn med et antall dB, skal signalet ut øke like mye. Når man legger så stor vekt på det i forsterkere, synes jeg det er rart: Selv de beste høyttalerne stinker på dette punktet; særlig når de befinner seg i et vanlig rom.
Frekvens- og nivåavhengig fasedreining kan også måles.
Så, på 70-tallet, begynte de å sende to frekvenser inn, og å måle intermodulasjonsforvrengning ("intermodulation distortion", IMD): Den kommer av at forsterkeren genererer summen og differansen av de to frekvensene som kommer inn.
Målinger av impuls- og steprespons gir mye av det hittil nevnte (og kanskje ennå mer; se nedenfor), siden alle frekvenser i prinsippet er med i testsignalet.
Det enkleste er å måle forsterkeren med en "kunstlast" med en rent Ohmsk motstand (4 eller 8 Ohm). I virkeligheten kan lasten (dvs. høyttaleren) være dugelig reaktiv, dvs. fra forsterkerens side se ut som en stor spole eller en stor kondensator. Gjerne som spole ved noen frekvenser og kondensator ved andre. Hvis man skal gjøre seg flid, bør man altså måle med forskjellige reaktive belastninger.
I virkeligheten utsettes forsterkeren for elektromagnetiske felt. Det er mye støy både på lysnettet og i luften. Hvor robust en forsterker er mot denslags kan opplagt måles, men jeg har ikke sett noen slike resultater.
Endelig kommer det faktum at måledata kan forandre seg på svært kort tid under bruk. Jeg er ikke sikker på om forsterkeren min har samme måledata 50 millisekunder etter finaleakkorden i 3. sats av Cæsar Francks symfoni avspilt på realistisk nivå (mye pauker og messing) som den har under 2. sats av Brandenburgerkonsert nr. 2 som bakgrunnsmusikk (fløyte og cembalo, jevn mezzoforte). Noen mener å ha målt forvrengning som funksjon av raske temperaturforandringer inni transistorer som følge av musikkens styrkeforskjeller (forsterkerprodusenten Lavardin fremholder dette som årsaken til "transistorlyd").
Produsentene oppgir gjerne THD, IMD og båndbredde, men sier som regel ikke noe om hvordan det er blitt målt, så å sammenligne blir lite meningsfylt.
Jeg har en anelse om at det for forsterkeres vedkommende går an å måle hvordan noe lyder, men at de som gjør det ikke gidder å drive folkeopplysning. Denne anelsen er basert på eget naturvitenskapelig yrke (som ikke handler om elektronikk eller lyd): Det er ikke folkeopplysning man får betalt for, og på fritiden vil man heller gjøre noe annet. Dessuten er det bare en liten del av folket som ønsker å la seg opplyse, og en større del av folket som morer seg med latterliggjøring, beskyldninger og skittkasting.
Er det noen profesjonelle elektronikkdesignere her som kunne tenke seg å bruke noen minutter på folkeopplysning?
1: Er ovenstående liste over målinger uttømmende? Hvis nei, hva mangler?
2: Er teorien om at man kan måle seg frem til en forsterkers lydkvalitet korrekt?
Takk på forhånd. Jeg lover å ikke ty til latterliggjøring etc.
De første målingene man tok i bruk baserte seg på en enkelt frekvens inn, ved konstant lydtrykk. Da kan man måle harmonisk forvrengning ("total harmonic distortion", THD), dvs. forvrengningen som kommer av at forsterkeren genererer hele multipler av grunnfrekvensen. Dette begynte de med før krigen.
Frekvenslinearitet er også blitt målt lenge. Det har med lydstyrke å gjøre; hvis man øker signalet inn med et antall dB, skal signalet ut øke like mye. Når man legger så stor vekt på det i forsterkere, synes jeg det er rart: Selv de beste høyttalerne stinker på dette punktet; særlig når de befinner seg i et vanlig rom.
Frekvens- og nivåavhengig fasedreining kan også måles.
Så, på 70-tallet, begynte de å sende to frekvenser inn, og å måle intermodulasjonsforvrengning ("intermodulation distortion", IMD): Den kommer av at forsterkeren genererer summen og differansen av de to frekvensene som kommer inn.
Målinger av impuls- og steprespons gir mye av det hittil nevnte (og kanskje ennå mer; se nedenfor), siden alle frekvenser i prinsippet er med i testsignalet.
Det enkleste er å måle forsterkeren med en "kunstlast" med en rent Ohmsk motstand (4 eller 8 Ohm). I virkeligheten kan lasten (dvs. høyttaleren) være dugelig reaktiv, dvs. fra forsterkerens side se ut som en stor spole eller en stor kondensator. Gjerne som spole ved noen frekvenser og kondensator ved andre. Hvis man skal gjøre seg flid, bør man altså måle med forskjellige reaktive belastninger.
I virkeligheten utsettes forsterkeren for elektromagnetiske felt. Det er mye støy både på lysnettet og i luften. Hvor robust en forsterker er mot denslags kan opplagt måles, men jeg har ikke sett noen slike resultater.
Endelig kommer det faktum at måledata kan forandre seg på svært kort tid under bruk. Jeg er ikke sikker på om forsterkeren min har samme måledata 50 millisekunder etter finaleakkorden i 3. sats av Cæsar Francks symfoni avspilt på realistisk nivå (mye pauker og messing) som den har under 2. sats av Brandenburgerkonsert nr. 2 som bakgrunnsmusikk (fløyte og cembalo, jevn mezzoforte). Noen mener å ha målt forvrengning som funksjon av raske temperaturforandringer inni transistorer som følge av musikkens styrkeforskjeller (forsterkerprodusenten Lavardin fremholder dette som årsaken til "transistorlyd").
Produsentene oppgir gjerne THD, IMD og båndbredde, men sier som regel ikke noe om hvordan det er blitt målt, så å sammenligne blir lite meningsfylt.
Jeg har en anelse om at det for forsterkeres vedkommende går an å måle hvordan noe lyder, men at de som gjør det ikke gidder å drive folkeopplysning. Denne anelsen er basert på eget naturvitenskapelig yrke (som ikke handler om elektronikk eller lyd): Det er ikke folkeopplysning man får betalt for, og på fritiden vil man heller gjøre noe annet. Dessuten er det bare en liten del av folket som ønsker å la seg opplyse, og en større del av folket som morer seg med latterliggjøring, beskyldninger og skittkasting.
Er det noen profesjonelle elektronikkdesignere her som kunne tenke seg å bruke noen minutter på folkeopplysning?
1: Er ovenstående liste over målinger uttømmende? Hvis nei, hva mangler?
2: Er teorien om at man kan måle seg frem til en forsterkers lydkvalitet korrekt?
Takk på forhånd. Jeg lover å ikke ty til latterliggjøring etc.