det skrives en del godt, for tiden:
Interessant og viktig perspektiv fra Morgenbladets Maria Berg Reinertsen:
"[Vi aner akkurat nå] konturene av et metoo for habilitetsspørsmål. Ikke bare på det viset at stadig flere rekker opp hånden og innrømmer «jeg og …», men også på den måten at vi kollektivt får nye grenser for hva som er akseptabel oppførsel. Men det vil være en forspilt mulighet hvis det siste halvårets habilitetsskandaler fisler ut i et forbud mot aksjehandler for rikspolitikerektefeller og en litt tykkere Håndbok for politisk ledelse.
For i ly av Erna Solbergs marerittuke forhandler kommunepolitikere landet rundt om politikk og posisjoner. Inn kommer kommunepolitikere som har venner, forlovere, søstre, ektefeller, kolleger, barn, foreldre og ekskoner som eier bedrifter og eiendommer og søker om midler fra kommunale støttepotter. Man kan lage regler, men ikke for alt, ikke for hver situasjon. Noe er uansett opp til skjønn, for når blir kjennskap til vennskap? Og noe skal jo alle disse nærstående leve av.
Statsministerens mann bør neppe eie aksjer i det hele tatt. Det er en svært frivillig stilling som uansett kommer med så mange begrensninger på familien at det ikke urimelig å legge dette til listen. Og for å snu på det: Er du gift med den største lokale eiendomsutvikleren, ja, så bør du kanskje ikke søke ordførermakten i kommunen.
Men der imellom finnes det et stort område der det er viktigere å forstå reglenes intensjoner enn å finpusse på regelverket.
Da metoo skyllet over landet høsten og vinteren 2017, svarte Høyre med å forby nachspiel på partiets landsmøte den påfølgende våren. Det var et sjeldent søtt eksempel på et parti som ikke hadde skjønt noen ting. Erna Solbergs etter hvert utskjelte idé om at Statsministerens kontor i fremtiden skal holde oppsyn med Finnes’ konto, ligger på samme nivå. Her handler det ikke om å endre holdninger, men å forby det man ikke liker. (…)
Et sted mellom Huitfeldt- og Solberg-saken advarte BI-professor Øyvind Kvalnes mot å skape et «smutthulletisk» system. «Den som lever etter smutthulletikken, forholder seg lojalt til eksisterende regler, men oppfatter at alt som de er tause eller vage om, er tillatt», skrev han i Dagens Næringsliv og mente at pendlerboligsaken illustrerte nettopp hvordan politikere «aktivt oppsøkte smutthull i regelverket». Smutthulletikeren er ikke opptatt av å forstå reglenes intensjon eller begrunnelse, han er opptatt av å svinge unna dem. (…)
Noe av det viktigste som kan komme ut av at habilitet nå diskuteres landet rundt, er ikke finpusset regelverk i bedrifter og organisasjoner, men en kultur der det blir lettere å stille spørsmål til egen og andres habilitet. Med til disse spørsmålene hører ikke bare om man er innenfor eller utenfor grensen, men også en forståelse av hvorfor grensen går der den gjør.
Når Finnes etter åtte år som statsministerektefelle fortsatt syntes det var «rart» at han ikke kunne «eie litt aksjer», og Anniken Huitfeldts ektemann og tidligere minister Ola Borten Moe heller ikke har skjønt problemet med å kombinere regjeringsvirksomhet og «litt aksjer», reiser det spørsmål ved hvor godt det politiske Norge har forstått /poenget/ med habilitetsreglene de holder seg med.
Der ute i verden har borgerlige politikere lenge advart mot «the nanny state». Barnepikestaten er en stat som på samme tid er overdrevent beskyttende og kontrollerende. Men ordet klinger litt dårligere på norsk, så høyrefolk har derfor nøyd seg med å si at «vi kan ikke forby alt vi ikke liker». Likevel var det nettopp barnepikestaten Erna Solberg tydde til da hun fredag redegjorde for ektemannens omfattende aksjehandel i hennes statsministertid. Blir hun statsminister igjen, skal både hun og Statsministerens kontor ha fullt innsyn i Finnes’ finansielle disposisjoner, noe som setter en presedens der enkeltpolitikeren og hennes nærstående ikke har et selvstendig ansvar for å tenke gjennom sine egne handlinger. Det Erna egentlig tar til ordre for, er å ta barnepikestaten helt til topps. For habilitetsdiskusjonen vil det bare gjøre vondt til verre.»