Hardingfele
Æresmedlem
I Norge har man odelsrett og rekrutteringen skjer i familielinjen, så opplevelsen av hvor "fælt" det er å være bonde kommer over matbordet og kjennes på kroppen. I senere tiår er den snakken blitt tung. For utenforstående er det vanskelig å få kjøpt en attraktiv gård, og det er dermed lite snakk om rekruttering utenfra.Det bidrar neppe til rekrutteringen at bønder ustanselig snakker om hvor fælt det er å være bonde.
På 1950-60 tall ble det satset på omstilling i landbruket, med gode ordninger, og det å skulle overta en gård var da en selvfølge for neste generasjon -- også fordi lønnsforskjellene i samfunnet ikke var så ekstreme som de er idag. Å velge næringsvei innen landbruket nå er å godta elendig timebetaling og høyst usikre avsetningsforhold, samt en gjeldsgrad som gjør det uaktuelt å oppsøke eksterne investorer. (I Norge er dette gjort verre av nettopp odelsretten, som regulerer omsetning av landbrukseiendommer slik at penger du skyter inn i en ikke kan realiseres ved eventuelt videresalg.)
Så når bonden i eksemplet fra Odd J velger å legge ned melkebruket, etter å ha pådratt seg 14 millioner i gjeld, og innser at han ikke får solgt melkekvoten sin, fører dette til at andre bønder kjapt ser etter måter å kvitte seg med belastningen. Jeg kjenner mange bønder som forbyr sine barn å tenke tanken på å skulle drive videre. Gården skal avvikles og ikke videreføres. I den grad man kan forsøker man å få tillatelse til annen virksomhet, som hyttebygging, boliger, golfbane, etc.
Og folk utenfor landbruket innbiller seg at man har et landbruk som vil bli videreført.