AFTENBLADET MENER: Rasisme og homofobi er fortsatt et problem i idretten. Men la oss ikke glemme at lyspunktene er flere enn skamplettene.
www.aftenbladet.no
Det har vakt berettiget oppsikt og avsky at tre engelske spillere mottok rasistisk hets i sosiale medier etter at de hadde bommet i straffesparkkonkurransen i EM-finalen i fotball for herrer, der England til slutt tapte mot Italia.
Marcus Rashford, Jadon Sancho og Bukayo Saka, den 18 år gamle Arsenal-spilleren som misset den avgjørende straffen, fikk personlig merke konsekvensene av at fotball, som er verdens største publikumsidrett, tiltrekker seg et tverrsnitt av befolkningen. Et slikt tverrsnitt inkluderer dessverre rasister og mennesker som mangler normal folkeskikk.
Det som derimot er en feilslutning, er å konkludere med at hele England følgelig er gjennomsyret av rasisme. De aller fleste fotballfans er ikke rasister. At noen hundre eller noen tusen mennesker har skrevet nedsettende om fargede spillere er opprørende og trist, men millioner av mennesker ville samtidig aldri drømt om å gjøre noe slikt.
Årets EM i fotball ble også en påminnelse om at kampen for likebehandling ikke er over. I land som Ungarn, Polen, Russland og Slovakia er homofiles rettigheter under sterkt og økende politisk press, noe som også førte til uenighet om Pride-markeringer under mesterskapet.
Det europeiske fotballforbundet Uefa sier at det ønsker å holde mesterskapene fri for «politiske markeringer», men det kan absolutt diskuteres om Pride-symboler er en «politisk markering» i snever forstand. De kan like gjerne betraktes som en markering av grunnleggende menneskerettigheter. Dette har de fleste av UEFAs medlemsland skjønt.
Skal idretten også være en arena hvor slike grunnleggende spørsmål som menneskerettigheter blir satt under debatt, vil mange vanskelige spørsmål raskt dukke opp. Kina, et av verdens mest undertrykkende diktaturer, skal snart arrangere OL. Fotball-VM skal avholdes i diktaturet Qatar.
Bør disse landene avvises i internasjonal idrett, mens AS Norge fortsetter å selge dem laks eller olje? Bør land som henretter sine egne borgere nektes å delta i internasjonale idrettsarrangementer? I så fall er både USA og Kina ute av bildet. Hva med land som systematisk undertrykker kvinner? Som fengsler, torturerer og henretter politiske opposisjonelle?
Det finnes rasjonelle argumenter for å holde idrett og politikk fra hverandre. Muligheten til å møtes i fredelig kappestrid, tross ideologiske forskjeller, er av udiskutabel verdi.
Og det kan være urealistisk å kreve at den internasjonale idretten skal ta alle kamper og løse problemer den selv ikke har skapt. Løsningen ligger primært i politikk, lovgivning og holdninger i det enkelte landet og i ordinært politisk arbeid mellom landene.
