Aslak tar opp tråden, snart EM og vi er som vanlig ikke med..
Er det en sammenheng mellom at Haaland, Ødegaard, Hegerberg og Graham Hansen er blitt verdensstjerner og landslagene dårligere?
www.aftenbladet.no
Om er par uker skal 24 europeiske land møtes for å konkurrere om hvem som har det beste fotballaget for herrer. Det vil si at halvparten av alle land i Europa har kvalifisert seg, og Norge er som vanlig ikke blant dem. Med det er det et kvart århundre siden sist det norske herrelandslaget fikk delta i et sluttspill i et internasjonalt mesterskap for seniorer, eller sagt på en annen måte: De siste aktive spillerne som i det hele tatt husker å ha sett Norge spille i et sluttspill for menn, er i ferd med å legge opp.
På den bakgrunnen skulle man tro at vi, altså det norske fotballpublikummet, er blitt vant til dette, at fotballmesterskap er en anledning til å nyte fotball med lav puls uten at ens eget lag deltar. Kanskje velge seg en favoritt for mesterskapet, eller ta opp igjen en gammel kjærlighet fra barndommen. Som da de av oss som vokste opp før Drillo overtok som trener for det norske herrelandslaget, da Norge heller aldri kvalifiserte seg, kunne bruke tida på rivaliseringa mellom Tyskland, Italia, Frankrike, England og noen ganger Nederland. Men sånn er det ikke. Det kjennes tvert om stadig merkeligere at det norske landslaget ikke klarer å komme seg over lista for deltagelse. Rett og slett fordi noen av spillerne våre er så gode.
Norge har akkurat nå fire av verdens aller beste fotballspillere. Martin Ødegaard, Ada Hegerberg, Caroline Graham Hansen og Erling Braut Haaland er ikke bare store sett med norske øyne, men på hele verdens lister over de aller, aller beste.
Tirsdag 21. mai kåret det velrennomerte nettstedet The Athletic Caroline Graham Hansen til Europas beste kvinnelige forballspiller. Foto: Lise Åserud / NTB
De er ikke bare med på gode lag, men de er toneangivende på fire av verdens beste fotballag. Ja, til og med er de noe så unorsk som målskårere og playmakere, offensive briljante spillere vi tradisjonelt forbinder med helt andre fotballkulturer enn den norske.
Alle fire spiller jevnlig på våre landslag, men resultatene der – ja, sjøl prestasjonene der – er langt unna det vi ser når disse spiller for sine klubblag. Og sjøl om de norske damene fortsatt kvalifiserer seg til de fleste mesterskap, er utviklingen deres ganske parallell med herrenes. På nittitallet tok vi jevnt og trutt medaljer i mesterskap, nå er det over ti år siden sist vi spilte en semifinale og enda lenger siden vi var regna som et av verdens beste landslag.
Dette misforholdet blir framstilt, særlig av de som får betalt for å mene noe om fotball, som en anomali, et avvik fra det forventa. Men det at Norge har dårlige landslag i fotball, er for det første ikke uvanlig, det er i herreklassen normaltilstanden i hele fotballens historie. For det andre er den situasjonen vi har i norsk fotball i dag på mange måter et produkt av en ønsket utvikling.
Spillerfokuset
I mange tiår har mantraet i norsk fotball – fra Fotballforbundet, fra fotballkretser, toppklubber og Norsk Toppfotball – vært at vi må bli bedre på å utvikle spillere. Sjøl da vi vant kamper mot langt bedre nasjoner, sjøl da vi tok medaljer i mesterskap for kvinner, så blei norske lag og norske spillere kritisert for å være for dårlige teknisk. Ekspertene krevde et brudd med den påstått primitive fotballen til trenere som Drillo, Semb og Pellerud. Og for å få til det, måtte vi utvikle spillere med bedre tekniske ferdigheter.
Og dette har altså Norge virkelig lyktes med. Vi har spillere av begge kjønn av et format landet knapt har sett før, og de er ikke engang aleine. Spillere som Guro Reiten, Alexander Sørloth eller Maren Mjelde ville vært store stjerner på den norske fotballhimmelen om de ikke var aktive samtidig med de fire store. Om Ada Hegerberg blir skadefri, kan fire norske spillere entre banen i Champions League-finalen mellom Lyon og Barcelona i neste uke, og det sjøl om Arsenal og Manchester City blei slått ut allerede i kvartfinalene.
Strukturelle problemer
Vi har altså oppnådd målene som først mediene og etter hvert fotballens ledelse satte for norsk fotball. Og vi har samtidig fått langt dårligere landslag enn vi hadde da målsettingene blei satt. Dette paradokset har verken fotballpresident Lise Klaveness eller landslagstrenerne Ståle Solbakken og Emma Grainger skapt, men de står midt i det. Og de må turnere en omverden som krever raske løsninger på ting som åpenbart er strukturelle problemer.
Jeg skal ikke påstå at jeg har gode råd til verken Grainger eller Solbakken. Hadde jeg visst hvordan norske landslag enkelt skulle vinne fotballkamper, hadde jeg nok hatt en annen jobb enn den jeg har. Men det åpenbare strukturelle spørsmålet å stille er om fokuset på utviklingen av enkeltspillere har gått på bekostning av utviklingen av lag. Om toppfotballen er ridd av de samme problemene vi har sett i breddeidretten, hvor lagbygging og fellesskap erstattes av laget og klubb som en arena for enkeltutøverens utvikling og krav.
Ståle Solbakkens jobb er ikke å iscenesette Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard, men å bygge et best mulig
lagav spillere med norsk pass. Det er beviselig en vanskelig jobb. Forventningene til raske resultater fordi vi har store stjerner, ser ut til å gjøre jobben vanskeligere.