Norsk straffenivå, jfr Alvdalsaken.

[Gjestemedlem]

Det er forståelig å hate hvis slike saker kommer for tett innpå livet. Men selv om det er lett å forstå hatet, så er det viktig at det ikke er offer eller noen nært knyttet til en offer som skal dømme eller utøve straff. Selv om det føles aldri så hardt og urettferdig så er det et viktig prinsipp.

For det finnes faktisk alternativer. Det er lovsystemer som har som prinsipp at den som blir forulempet har en stor innflytelse på hva slags straff gjerningsmannen får. Øye for øye etc. Men det er ikke et lovsystem som jeg håper vil erstatte vårt med det første. http://en.wikipedia.org/wiki/Sharia

Når det gjelder tilgivelse så er det i slike saker vel ikke rettet mot gjerningsmannen som sådan, men er mer en mekanisme eller et verktøy som kan hjelpe noen personer/ofre å komme seg videre i livet. En måte å kutte navlestrengen til gamle demoner som hjemsøker en. Jeg tror også at man kan være glad for at man aldri gjennomførte de hevnplaner man har tenkt ut, for da kunne en fort endt opp med å hate seg selv i ettertid i stedet for gjerningsmannen.

 

[BT]

Jeg tror barna dette gjelder skal være glad disse mullaene ikke er dommere i denne saken...

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10021585

 

[X-hilarate]

Som sagt, overgriperne i Alvdal angår meg ikke og for min del kan gjerne loven gå sin gang, men om noen føler behov for å dra dem bak låveveggen og sette en kule i skallen på dem vil ikke jeg jeg stå der og fordømme det! Personlig synes jeg de vil slippe ganske lett i så fall, men det er nok min eneste innvending.

+1000

Bli kvitt faenskapet....

 

[Honkey-Chateau]

Som sagt, overgriperne i Alvdal angår meg ikke og for min del kan gjerne loven gå sin gang, men om noen føler behov for å dra dem bak låveveggen og sette en kule i skallen på dem vil ikke jeg jeg stå der og fordømme det! Personlig synes jeg de vil slippe ganske lett i så fall, men det er nok min eneste innvending.

+1000

Bli kvitt faenskapet....

Gjesp... Sett i gang å drep folk, for da blir samfunnet vårt så mye bedre. Ja da. Slik går verden fremover. Tør jeg minne om at kriminaliteten er svært lav i dette landet, og at i mange land med dødsstraff er den betydelig høyere?
Isolert sett er blodhevn lett å forstå. Raseri, hevn, "rettferdighet", og alle mulige fine greier. Problemet er at i virkeligheten funker det ikke sånn. Det funker bare på Clint Eastwood-filmer og i sort / hvitt.

Honkey

 

[wilbur-x]

Det er neppe en løsning å kastrere dem heller..

 

[Jan-Helge]

Til dere som roper på strengere straffer. Jeg blir ikke overrasket om dere vil ha strengere straffer i andre saker heller, eller ønsker å styrke Politiet for den saks skyld. Mistenker noen av dere å kanskje stemme FRP?

Strengere straffer i seg selv virker ikke forebyggende, se bare mot land som har dette uten at forholdene nødvendigvis er bedre der av den grunn, snarere finner man eksempler på det motsatte også. Kanskje noe å tenke på før dere tror at alle problemer skal løses ved hjelp av strengere straffer alene.

Ironisk nok, både her hjemme og ute i den store verden, ser man at dem som roper høyest for strengere straffer og vil bure inn kriminelle langt om lenge overser et viktig faktum som faktisk har effekt, nemlig forebyggende arbeid. Men selv om det hjelper så rettes aldri søkelyset mot dette, snakker om ting som oppfølging m.m. som jo er en stor kostnad å ta dersom man skulle bedret forholdene.

Man kan jo ikke unngå alle drap og overgrep som dem i Alvdal. Men mye av kriminalitetsstatistikken kunne vi bedret betraktelig om vi hadde ville tatt på oss kostnadene dette ville medført, å rope på strengere straffer og ville vise hevn har aldri løst mye, dere roper altså forgjeves et sted der dere aldri vil få det svaret dere ønsker.

Det blir for lettvint å tenke som noen av dere gjør, i alle fall dersom målet er et samfunn med mindre kriminalitet. Skrik heller ut om at i så fall må vi ta kostnadene dette innebærer, det handler om menneskelige forhold og hvordan dem blir oppfulgt eller ikke oppfulgt mens dem soner sin straff og i ettertid.

 

[Gjestemedlem]

Et problem man vil støte på hvis man på generelt grunnlag skrur strafferammene veldig høyt er at det vil bli vanskeligere å få folk dømt, spesielt hvis man innfører strenge minimumsstraffer. Både på grunn av at kravene til bevis vil skjerpes og at dommere vil være mer nølende med å idømme straff selv om det er sannsynlig at siktede er skyldig. Flere kriminelle vil med andre ord gå fri i bytte for at de meste soleklare sakene fører til at den straffedømte blir sittende lenger i fengsel. De mest soleklare sakene vil alltid føre til en dom uansett. Man må i alle tilfelle overveie om dette er en dreining man ønsker.

Siden mange overgreps- og voldssaker baserer seg i stor grad på vitneutsagn og ord mot ord, så er ofte troverdighet og tvil viktige faktorer her. Så hvis man legger strafferammene for høyt er det mange flere som vil bli frikjent på bevisets stilling.

 

[Jan-Helge]

Et problem man vil støte på hvis man på generelt grunnlag skrur strafferammene veldig høyt er at det vil bli vanskeligere å få folk dømt, spesielt hvis man innfører strenge minimumsstraffer. Både på grunn av at kravene til bevis vil skjerpes og at dommere vil være mer nølende med å idømme straff selv om det er sannsynlig at siktede er skyldig. Flere kriminelle vil med andre ord gå fri i bytte for at de meste soleklare sakene fører til at den straffedømte blir sittende lenger i fengsel. De mest soleklare sakene vil alltid føre til en dom uansett. Man må i alle tilfelle overveie om dette er en dreining man ønsker.

Siden mange overgreps- og voldssaker baserer seg i stor grad på vitneutsagn og ord mot ord, så er ofte troverdighet og tvil viktige faktorer her. Så hvis man legger strafferammene for høyt er det mange flere som vil bli frikjent på bevisets stilling.

I en overgangsfase er nok det ganske vesentlig, jeg har ikke en gang tenkt på den problemstillingen en gang. Men den er nok ganske aktuell...

Men på sikt ville nok dommerene hatt mindre betenkligheter med strengere straffer, rett og slett fordi tankegangen hadde endret seg. Ser man mot land med strengere straffer tror jeg ikke nødvendigvis det er vanskeligere for dommerene å gi dommen - og slik kunne det sikkert vært her også om det var kultur for det og den generelle oppfatning at strengere dommer var det riktige.

Det vesentlige er dog hvor preventiv effekt dommene har, da det i alle fall for noen forbrytelser har litt å si - for andre forbrytelser har det dog ingen preventiv effekt om man blir straffet hardere.

 

[Spiralis]

- for andre forbrytelser har det dog ingen preventiv effekt om man blir straffet hardere.

Så da har det ingen hensikt å bure dem inne likevel? Bare gi dem et klapp på skuldra, slik at de kan møte opp hos ofrene sine glise og si:

"Jeg ble jo nesten ikke straffet, så jeg var ikke skyldig! Det var din skyld hels greia unge dame, det var DU som ikke kunne holde deg unna meg! Du bød deg fram ditt lille ludder !"

Jo det har skjedd! Og jeg vil aldri tilgi jævelen! ALDRI!

Ikke at det gjør noen som helst forskjell for ham der han ligger og råtner, men å tilgi blir et svik mot henne som fortsatt lider under dette og har fått sitt liv helt forkrøblet fordi en kåt jævel med sans for småpiker ikke klarte å holde pikken i buksa !

Og de som ikke kastrerte/drepte jævelsmakta slik at han kunne forsyne seg av søstra hennes etterpå er i min bok like forbannet skyldige, de også!

Når det gjelder pedofile overgripere viser erfaring fra blandt annet Sverige at terapi/behandling ikke virker i noen nevnevedig grad. Da er spørsmålet om hva samfunnet bør prioritere, velferd og velbefinnende for overgripere eller trygghet for barn som kan bli deres ofre? Vi kan aldri ta alle pedofile ut av samfunnet fordi det stadig kommer flere til, men vi kan faktisk sørge for at pedofile overgripere ikke blir gjentagelses forbrytere ved å sørge for at de aldri kommer ut i samfunnet på frifot. Det virker preventivt også fordi mange overgripere selv var overgrepsoffre i barndommen. Hvis disse slipper å bli ofre selv i første omgang fordi den potensielle overgriperen satt i fengsel vil noe være oppnådd!

 

[X-hilarate]

Som sagt, overgriperne i Alvdal angår meg ikke og for min del kan gjerne loven gå sin gang, men om noen føler behov for å dra dem bak låveveggen og sette en kule i skallen på dem vil ikke jeg jeg stå der og fordømme det! Personlig synes jeg de vil slippe ganske lett i så fall, men det er nok min eneste innvending.

+1000

Bli kvitt faenskapet....

Gjesp... Sett i gang å drep folk, for da blir samfunnet vårt så mye bedre. Ja da. Slik går verden fremover. Tør jeg minne om at kriminaliteten er svært lav i dette landet, og at i mange land med dødsstraff er den betydelig høyere?
Isolert sett er blodhevn lett å forstå. Raseri, hevn, "rettferdighet", og alle mulige fine greier. Problemet er at i virkeligheten funker det ikke sånn. Det funker bare på Clint Eastwood-filmer og i sort / hvitt.

Honkey

Vel, jeg tror du hadde sluttet å gjespe om du hadde fått slikt faenskap tettere innpå livet.

En bekjent av meg ble funnet død i skogen for 2 uker siden. Det er et resultat av lengre seksuelt misbruk i barndommen.

Hevn og raseri er bare en liten del av det som svirrer inni skallen min om dagen....

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Vel, jeg tror du hadde sluttet å gjespe om du hadde fått slikt faenskap tettere innpå livet.

En bekjent av meg ble funnet død i skogen for 2 uker siden. Det er et resultat av lengre seksuelt misbruk i barndommen.

Hevn og raseri er bare en liten del av det som svirrer inni skallen min om dagen....

Jeg kondolerer.
Jeg forstår det slik at han tok sitt liv, selv om du ikke eksplisitt skriver det. Dødsfall, og spesielt selvmord er alltid en stor påkjenning for omgivelsene.

 

[X-hilarate]

Jeg kondolerer.
Jeg forstår det slik at han tok sitt liv, selv om du ikke eksplisitt skriver det. Dødsfall, og spesielt selvmord er alltid en stor påkjenning for omgivelsene.

Takk for det.

Vi trodde at hun tok sitt eget liv, men hun frøs i hjel i påvirket tilstand. (pillerus)

Hun var innlagt til stadighet på psykiatrisk klinikk, men var raskt ute igjen mot sin vilje....og en bøtte med piller i alle farger. Hun var meget "suicidal" og skadet seg selv med kniver, barberblader etc. Tro det eller ei, men "stemmene" i hodet hennes fortalte at hun måtte gjøre dette.

De fleste visste at hun hadde hatt en forferdelig barndom, men ikke i nærheten av hva som nå har kommet fram.
Hun hadde skrevet dagbok i mange år hvor alt er beskrevet i detalj, og det var virkelig ille!

Slike ting som hun opplevde bør absolutt ingen gjøre, hvertfall ikke små barn. Desverre er ikke dette heller en enestående sak...

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Jeg kondolerer.
Jeg forstår det slik at han tok sitt liv, selv om du ikke eksplisitt skriver det. Dødsfall, og spesielt selvmord er alltid en stor påkjenning for omgivelsene.

Takk for det.

Vi trodde at hun tok sitt eget liv, men hun frøs i hjel i påvirket tilstand. (pillerus)

Hun var innlagt til stadighet på psykiatrisk klinikk, men var raskt ute igjen mot sin vilje....og en bøtte med piller i alle farger. Hun var meget "suicidal" og skadet seg selv med kniver, barberblader etc. Tro det eller ei, men "stemmene" i hodet hennes fortalte at hun måtte gjøre dette.

De fleste visste at hun hadde hatt en forferdelig barndom, men ikke i nærheten av hva som nå har kommet fram.
Hun hadde skrevet dagbok i mange år hvor alt er beskrevet i detalj, og det var virkelig ille!

Slike ting som hun opplevde bør absolutt ingen gjøre, hvertfall ikke små barn. Desverre er ikke dette heller en enestående sak...

Hva som er selvmord og hva som ikke er kan noen ganger være vanskelig å vite. En del overdosedødsfall, trafikkulykker, drukning og liknende er nok ikke uhell.

Selvmord utført pga befalende stemmer er svært vanskelig å avverge, noe som hennes hyppige innleggelser kan tyde på. Det er også fryktelig vanskelig for pasienten og forbundet med stor angst og dyp fortvilelse å høre stemmer som pålegger en å skade seg selv eller andre. Dette er ikke et ukjent symptom, dessverre, disse symptomene oppstår ved visse alvorlige former for psykose. Og hos dypt traumatiserte pasienter, som jo misbrukte personer jo ofte er.

Bak selvmord - selv om vi ikke sikkert vet om det er tilfelle i dette tilfelle - er det alltid mange årsaker, og en serie av uheldige omstendigheter. Det er alltid en utilstrekkelig behandlet depresjon. Det tror jeg de fleste fagfolk er enige om i dag.

Samtidig er det som regel multiple tap over lengre tid på flere områder av livet, det kan være ytre tap som å miste samlivspartner, jobb, bolig osv, men ofte kommer dette i tillegg til de psykologiske tapene; selvrespekt, sosial posisjon, håp, mening med tilværelsen, osv, slik at det til slutt er for mye som er mistet til at man orker flere tap. Da er selvmordet for noen en utvei.

Det kan ikke være tvil om at seksuelle overgrep mot barn representerer en stor risiko for å utvikle seinskader i form av psykiske sykdommer og plager. Det er ingen seriøse som hevder noe annet.

Samfunnet må gjøre det som til enhver tid er mulig for å forhindre overgrep mot barn; det må være være klar og streng straffereaksjon overfor overgripere, og tiltak må settes i verk for å forebygge nye overgrep. Her svikter det mye i dag.

Overgripere som ønsker det, og er i stand til det, må tilbys behandling. Det er effektive terapier som minsker risikoen for tilbakefall og de må benyttes overfor de overgripere som er egnet til sånn behandling. Her og svikter det mye i dag.

Overgrepsofrene må tas skikkelig vare på og gis så god behandling og oppfølging i helsevesenst som mulig. Dessverre svikter det også mye her i dag. Som du skjønner, er det en lang vi har foran oss. Og helt i null vil vi aldri komme, for det lar seg aldri gjøre å forhindre alle overgrep.

Jeg vil likevel føye til, at i forhold til din bekjente, så kan jeg få en anelse av at det ikke kun var seksuelt misbruk i oppveksten som forårsaket hennes psykiske plager. Til det har hun nok for store og omfattende problem. Men jeg kan selvsagt ikke utelukke at hennes svake psykiske helse utelukkende skyldtes seksuelt misbruk, bare sånn at det er sagt. Trist er det uansett at et liv skal bli så vanskelig og ende så sørgelig.

 

[Spiralis]

Jeg vil likevel føye til, at i forhold til din bekjente, så kan jeg få en anelse av at det ikke kun var seksuelt misbruk i oppveksten som forårsaket hennes psykiske plager. Til det har hun nok for store og omfattende problem. Men jeg kan selvsagt ikke utelukke at hennes svake psykiske helse utelukkende skyldtes seksuelt misbruk, bare sånn at det er sagt. Trist er det uansett at et liv skal bli så vanskelig og ende så sørgelig.

Nettopp, du er profesjonell på dette med psykologi forstår jeg. Og det er meget mulig at du har rett, men på den annen side er det også MEGET mulig at du tar feil !

Jeg har møtt det fantastiske psykiske helsevesent i dette landet ifm den saken jeg kjenner og jeg er IKKE imponert! Dessverre virker det som om fantasi og innlevelse/ forståelse er mangelvare hos de profesjonelle. De er opptatt av det som de har lest i læreboken, og da har pasienten å passe inn i denne lærebokbeskrivelsen!

At misbruk kan føre til suicidale tendenser skal jeg være den første til å skrive under på, det samme med ymse former for selvskading inkludert ekstrem promiskuøs oppførsel, som igjen fører til nye psykiske problemer.

Selvsagt mulig at vi bare har vært uheldige, faglig dyktighet varierer i alle yrker, men i så fall har hun vært max uheldig i alle forhold som relateres til denne saken!

Det er en ting å lese om slikt i en lærebok og så se en pasient en gang i uken eller hver andre uke. Det er faktisk noe helt annet å bo sammen med dette mennesket på heltid og ta del i hennes smerte og fortvilelse ! Og når de som skulle kunne/burde kunne hjelpe er totalt på bærtur blir man forbannet !

Når du får et overgrepsoffer som pasient skal du i allefall ikke si: " Nei nå tar du nok feil, så ille kan det jo ikke være!" Er du en av dem bør du holde deg unna slike pasienter! "Det er jo så lenge siden" kan du også spare deg ! "Legg det bak deg" er også noe du skal vente jævlig lenge med å si!

Ikke ta det personlig men jeg er ikke imponert over den profesjonen du representerer. Nå skjedde overgrepene for 40 år siden, og møtet med psykologien ligger 25 år tilbake i tid, så man kan jo håpe at "noen" har lært litt mere, men........

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Jeg vil likevel føye til, at i forhold til din bekjente, så kan jeg få en anelse av at det ikke kun var seksuelt misbruk i oppveksten som forårsaket hennes psykiske plager. Til det har hun nok for store og omfattende problem. Men jeg kan selvsagt ikke utelukke at hennes svake psykiske helse utelukkende skyldtes seksuelt misbruk, bare sånn at det er sagt. Trist er det uansett at et liv skal bli så vanskelig og ende så sørgelig.

Nettopp, du er profesjonell på dette med psykologi forstår jeg. Og det er meget mulig at du har rett, men på den annen side er det også MEGET mulig at du tar feil !

Jeg har møtt det fantastiske psykiske helsevesent i dette landet ifm den saken jeg kjenner og jeg er IKKE imponert! Dessverre virker det som om fantasi og innlevelse/ forståelse er mangelvare hos de profesjonelle. De er opptatt av det som de har lest i læreboken, og da har pasienten å passe inn i denne lærebokbeskrivelsen!

At misbruk kan føre til suicidale tendenser skal jeg være den første til å skrive under på, det samme med ymse former for selvskading inkludert ekstrem promiskuøs oppførsel, som igjen fører til nye psykiske problemer.

Selvsagt mulig at vi bare har vært uheldige, faglig dyktighet varierer i alle yrker, men i så fall har hun vært max uheldig i alle forhold som relateres til denne saken!

Det er en ting å lese om slikt i en lærebok og så se en pasient en gang i uken eller hver andre uke. Det er faktisk noe helt annet å bo sammen med dette mennesket på heltid og ta del i hennes smerte og fortvilelse ! Og når de som skulle kunne/burde kunne hjelpe er totalt på bærtur blir man forbannet !

Når du får et overgrepsoffer som pasient skal du i allefall ikke si: " Nei nå tar du nok feil, så ille kan det jo ikke være!" Er du en av dem bør du holde deg unna slike pasienter! "Det er jo så lenge siden" kan du også spare deg ! "Legg det bak deg" er også noe du skal vente jævlig lenge med å si!

Ikke ta det personlig men jeg er ikke imponert over den profesjonen du representerer. Nå skjedde overgrepene for 40 år siden, og møtet med psykologien ligger 25 år tilbake i tid, så man kan jo håpe at "noen" har lært litt mere, men........

Jeg skiver ikke her som representant for andre enn meg selv, det til og med anonymt. Spør du representanter for Norsk Psykologforening eller Den Norske Lægeforening, kan det være du får andre svar.

Det er helt klart at de møtene med helsevesenet som du viser til har ikke har vært slik dere skulle blitt møtt. Det står ikke i noen lærebøker som brukes på noe som helst nivå av utdanning i helsevesenet at man ikke skal tro pasientens misbrukshistorie, eller at man aktivt skal legge lokk på pasientens opplevelser - tvert i mot.

Pasientene skal møtes med tillit og respekt, og ett av flere mål er å skape gode relasjoner der vanskelige opplevelser kan deles på en trygg måte. Det er ofte en utfordring i et hardt presset helsevesen som styres av bedriftsøkonomiske prinsipper. Det er korte liggetider, og sterkt press på de ansatte for å øke antall konsultasjoner.

Jeg kjenner meg i liten grad igjen i de svært sterke beskrivelsene du gir, men vet at man som pasient er langt på vei prisgitt den man får som behandler, og at den relasjonen er avgjørende for behandlingsutfallet. At den relasjonen blir god er ikke bare avhengig av faktorer hos behandleren.

Hvis du leser posten min en gang til så vil du se at jeg mener at blant annet så har norsk helsevesen en vei å gå før personer med overgrepsbakgrunn blir møtt på en god nok måte. Men jeg tror av og til at du er så rasende at du ikke får med deg alt som skrives.

 

[Spiralis]

Eller kanskje jeg får meg meg det som skrives, men vektlegger det på en annen måte en du gjør. Saken er så gammel at jeg ikke er rasende lenger, bare veldig veldig oppgitt!

At jeg kom til kort i forhold til henne er en sak, det gnager meg fortsatt, men det er mitt lodd å bære, jeg er fullt ut i stand til å bære den børen og jeg har ikke tenkt å la det ødelegge mitt videre liv.

Men at de "profesjonelle" ikke gjorde en bedre jobb.... ja hva skal man si? Forhåpentlig har det skjedd noe i løpet av disse årene, men jeg vet ikke. De behandlere jeg har møtt i en slik pasient-pårørende/behandler rolle har vel uten unntak møtt oss med ganske så forutintatte holdninger. "Dette vet jeg hvordan er/henger sammen", FØR pasienten har sagt et ord ! Da mister man ganske fort tilliten. Ikke en gang startet disse relasjonene med: "Fortell hva som er ditt problem.."
behandleren har lest journalen og VET/HAR FACIT ! Med et slik utgangspunkt når man ikke noe mål som hjelper pasienten i allefall.

Jeg er som du sikkert forstår ikke involvert i prykiatri, men jeg har jobbet med "innhentig av informasjon" i en periode av livet. Da lærte vi at man skulle la kilden få snakke seg tom uten avbrytelser, så analysere det man fikk vite, dernest stille oppfølgingsspørsmål, SAMTIDIG som man skulle være veldig var for reaksjoner på slike spørsmål. Denne fasen er viktig for her sementeres det som kan bli et fortrolig forhold. En balansegang melom å gi utrykk for at man tror på det man hører samtidig som man med kontrollspørsmål forsiktig dobbeltsjekker. Etter hvert som relasjonen blir sterkere og mere robust kan man gå mere direkte inn i utdypende spørsmål som hvis de stilles for tidlig kan skremme den andre parten evt få denne til å oppfatte at du ikke tror på ham 100%. Nå skal det også tillegges at vi pleide våre "pasienter" noe oftere enn en halvtime hver / hver annen uke. Vi "avbestillte" heller ikke "timeavtaler" rått og røti fordi vi skulle pleie en personlig karriere/politiske verv/videreutdanning. Vi ga "pasienten" et ganske velbegrunnet intrykk av at han var usigelig verdifull for oss!

Igjen det er ikke kritikk av deg, men av yrkesbrødre ( egentlig søstre, da samtlige var kvinner ) som jeg møtte for en liten mansalder siden. Upersonlige uengasjerte er vel den korte dommen over flertallet. Ingen viste på noen måte at de brydde seg, og hun det gjaldt var veldig var for slikt og merket det umiddelbart.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Eller kanskje jeg får meg meg det som skrives, men vektlegger det på en annen måte en du gjør. Saken er så gammel at jeg ikke er rasende lenger, bare veldig veldig oppgitt!

At jeg kom til kort i forhold til henne er en sak, det gnager meg fortsatt, men det er mitt lodd å bære, jeg er fullt ut i stand til å bære den børen og jeg har ikke tenkt å la det ødelegge mitt videre liv.

Men at de "profesjonelle" ikke gjorde en bedre jobb.... ja hva skal man si? Forhåpentlig har det skjedd noe i løpet av disse årene, men jeg vet ikke. De behandlere jeg har møtt i en slik pasient-pårørende/behandler rolle har vel uten unntak møtt oss med ganske så forutintatte holdninger. "Dette vet jeg hvordan er/henger sammen", FØR pasienten har sagt et ord ! Da mister man ganske fort tilliten. Ikke en gang startet disse relasjonene med: "Fortell hva som er ditt problem.."
behandleren har lest journalen og VET/HAR FACIT ! Med et slik utgangspunkt når man ikke noe mål som hjelper pasienten i allefall.

Jeg er som du sikkert forstår ikke involvert i prykiatri, men jeg har jobbet med "innhentig av informasjon" i en periode av livet. Da lærte vi at man skulle la kilden få snakke seg tom uten avbrytelser, så analysere det man fikk vite, dernest stille oppfølgingsspørsmål, SAMTIDIG som man skulle være veldig var for reaksjoner på slike spørsmål. Denne fasen er viktig for her sementeres det som kan bli et fortrolig forhold. En balansegang melom å gi utrykk for at man tror på det man hører samtidig som man med kontrollspørsmål forsiktig dobbeltsjekker. Etter hvert som relasjonen blir sterkere og mere robust kan man gå mere direkte inn i utdypende spørsmål som hvis de stilles for tidlig kan skremme den andre parten evt få denne til å oppfatte at du ikke tror på ham 100%. Nå skal det også tillegges at vi pleide våre "pasienter" noe oftere enn en halvtime hver / hver annen uke. Vi "avbestillte" heller ikke "timeavtaler" rått og røti fordi vi skulle pleie en personlig karriere/politiske verv/videreutdanning. Vi ga "pasienten" et ganske velbegrunnet intrykk av at han var usigelig verdifull for oss!

Igjen det er ikke kritikk av deg, men av yrkesbrødre ( egentlig søstre, da samtlige var kvinner ) som jeg møtte for en liten mansalder siden. Upersonlige uengasjerte er vel den korte dommen over flertallet. Ingen viste på noen måte at de brydde seg, og hun det gjaldt var veldig var for slikt og merket det umiddelbart.

Når et menneske er i en psykisk krise, som jo alle pr definisjon er når de får kontakt med psykisk helsevern, så er personen svært sårbar for hvordan man blir møtt. Ideelt sett bør det være ganske nært opp til det du beskriver over her.

Hos pasienter med kroniske lidelser og mange innleggelser bak seg, må man sette seg inn i sykehistorien slik den er beskrevet i journalen. Men det er selvsagt ikke tilstrekkelig, man må også møtet mennesket der og da og ta rede på hvordan situasjonen er nå.

Ellers oppfatter jeg ikke at du kritiserer meg, for jeg kjenner meg for det meste ikke igjen i dine beskrivelser.

 

[baluba]

Slettes ikke meningen å fornærme deg Baluba! Jeg går ikke rundt å husker så mange detaljer om saken men ville bare forsikre meg om at det var samme mann vi snakket om. Helt grusom sak, jeg ble bare selv overasket over at advokaten til Viggo sier at det er han (Viggo) det ikke er fysiske bevis etter. Hva som er sant vet jeg ikke..

Det er jeg som skal beklage. Årsaken til at jeg har holdt meg borte fra nettet er at jeg har vært syk, og var i ferd med å bli det da jeg skrev mitt forrige innlegg. Du hadde nok tildels rett i det du skrev, selv om jeg føler jeg trygg på det jeg også skriver ut fra de samtalene jeg har hatt med en tidligere nevnt sakkyndig som jobbet med saken. Han fremstilte vel begge to slik de fremstod i dommen, før dommen falt.

Jeg merker meg at Spiralis i denne tråden går ut med 2011s største innrømmelse til nå: Han er faktisk kristen! Han overlater all tilgivelse til Jesus, og det kan han vel ikke uten å være en totalt skruppeløs person. Nei, her har nok et av våre estimerte medlemmer gått ut av sitt gode ateistiske skinn.

Nu er jeg jeg frisk og ved godt mot (og bra humør) igjen.

 

[BT]

i følge Tor Erling Staff er seksuelle overgrep mot barn omtrendt like alvorlig som en lusing, så sånn sett er straffeutmålingen relativt streng...

 

[Jan-Helge]

i følge Tor Erling Staff er seksuelle overgrep mot barn omtrendt like alvorlig som en lusing, så sånn sett er straffeutmålingen relativt streng...

Nå har jeg lest om Staff og hans "positive" (merk. gåseøynene) opplevelser som ung, han ble jo selv utsatt for at en voksen utnyttet han når han var ung, uten at han mener at det har påvirket han negativt av den grunn. Snarere tvert imot fremstiller han det som om det var en fin opplevelse. (?!?) I kjølevannet av dette mener han derfor at seksuelle overgrep mot barn ikke er så ille som det gis uttrykk for, og at det snarere er erfaringer som kan gi barna noe og dem har nytte av.

Forstå det den som kan, jeg makter det ikke.

Staff kan ikke ha et slikt syn, det blir bare helt feil av han og det representerer ikke virkeligheten og forteller intet om andres opplevelser når dem blir utsatt for seksuelle overgrep fra voksne. Dessverre lukker han bare ikke øynene for problemet heller, jeg tror rett og slett han ikke evner å se dem i det hele tatt.

 

[Honkey-Chateau]

i følge Tor Erling Staff er seksuelle overgrep mot barn omtrendt like alvorlig som en lusing, så sånn sett er straffeutmålingen relativt streng...

Nå har jeg lest om Staff og hans "positive" (merk. gåseøynene) opplevelser som ung, han ble jo selv utsatt for at en voksen utnyttet han når han var ung, uten at han mener at det har påvirket han negativt av den grunn. Snarere tvert imot fremstiller han det som om det var en fin opplevelse. (?!?) I kjølevannet av dette mener han derfor at seksuelle overgrep mot barn ikke er så ille som det gis uttrykk for, og at det snarere er erfaringer som kan gi barna noe og dem har nytte av.

Forstå det den som kan, jeg makter det ikke.

Staff kan ikke ha et slikt syn, det blir bare helt feil av han og det representerer ikke virkeligheten og forteller intet om andres opplevelser når dem blir utsatt for seksuelle overgrep fra voksne. Dessverre lukker han bare ikke øynene for problemet heller, jeg tror rett og slett han ikke evner å se dem i det hele tatt.

Nå har jeg ikke bare lest en del av det som er skrevet OM Staff, jeg har også lest en del skrevet AV Staff, og min oppfatning er slett ikke at han forsvarer overgrep mot barn. Man må kunne ha to tanker i hodet samtidig. Det kontroversielle i Staffs utsagn er at ikke alle saker der svært unge gjennomfører en eller annen seksuell handling med en voksen, er like traumatiserende. Faktum er at i noen enkelttilfeller er dette villet også fra den antatt svake part. Han ønsket altså en viss nyansering. Dette betyr ikke på noen måte at han forsvarte eller bortforklarte seksualiserte, voldelige overgrep mot barn.
Jeg kjenner selv til eksempler på at unge gutter har gjennomført seksuelle handlinger med voksne kvinner, og ser tilbake på det som en stor gave. Så verden er ikke så sort/hvit som vi skal ha det til bestandig. Det sagt, så er det uansett et ekstremt risikabelt felt, og det er meget bra vi har de lovhjemler vi har på dette området.

Honkey

 

[Slubbert]

i følge Tor Erling Staff er seksuelle overgrep mot barn omtrendt like alvorlig som en lusing, så sånn sett er straffeutmålingen relativt streng...

Staff har utvilsomt et poeng i at tabukultur og moralsk panikk fra samfunnet omkring, nødvendigvis i stor grad bidrar til å forsterke skammen og maktesløsheten et overgrepsoffer opplever. Det er åpenbart mer fysisk skadelig å bli slått helseløs enn å bli tafset på, så at sistnevnte for mange vil være mer traumatiserende er også en konsekvens av samfunnets holdninger.

 

[Jan-Helge]

i følge Tor Erling Staff er seksuelle overgrep mot barn omtrendt like alvorlig som en lusing, så sånn sett er straffeutmålingen relativt streng...

Nå har jeg lest om Staff og hans "positive" (merk. gåseøynene) opplevelser som ung, han ble jo selv utsatt for at en voksen utnyttet han når han var ung, uten at han mener at det har påvirket han negativt av den grunn. Snarere tvert imot fremstiller han det som om det var en fin opplevelse. (?!?) I kjølevannet av dette mener han derfor at seksuelle overgrep mot barn ikke er så ille som det gis uttrykk for, og at det snarere er erfaringer som kan gi barna noe og dem har nytte av.

Forstå det den som kan, jeg makter det ikke.

Staff kan ikke ha et slikt syn, det blir bare helt feil av han og det representerer ikke virkeligheten og forteller intet om andres opplevelser når dem blir utsatt for seksuelle overgrep fra voksne. Dessverre lukker han bare ikke øynene for problemet heller, jeg tror rett og slett han ikke evner å se dem i det hele tatt.

Nå har jeg ikke bare lest en del av det som er skrevet OM Staff, jeg har også lest en del skrevet AV Staff, og min oppfatning er slett ikke at han forsvarer overgrep mot barn. Man må kunne ha to tanker i hodet samtidig. Det kontroversielle i Staffs utsagn er at ikke alle saker der svært unge gjennomfører en eller annen seksuell handling med en voksen, er like traumatiserende. Faktum er at i noen enkelttilfeller er dette villet også fra den antatt svake part. Han ønsket altså en viss nyansering. Dette betyr ikke på noen måte at han forsvarte eller bortforklarte seksualiserte, voldelige overgrep mot barn.
Jeg kjenner selv til eksempler på at unge gutter har gjennomført seksuelle handlinger med voksne kvinner, og ser tilbake på det som en stor gave. Så verden er ikke så sort/hvit som vi skal ha det til bestandig. Det sagt, så er det uansett et ekstremt risikabelt felt, og det er meget bra vi har de lovhjemler vi har på dette området.

Honkey

Nå er det en gang slik at jeg har vært 14-15 år selv, og i den alder sett som barn å regne i denne sammenhengen. Men som mange andre 14-15 åringer var jeg jo begynt å fatte interesser for det seksuelle... Jo da, det er nok flere i den alderen der som alt drømmer seg litt bort om diverse - og jeg fantaserte selv den gangen om ei med mer erfaring enn meg. Om det var ei på 25 eller 30 år så var ikke det dempende på den fantasien, snarere tvert imot kunne denne bli pirret av tankene.

Den gangen hadde det jo ikke vært noen krise dersom ei snelle på f.eks. 28 år hadde villet utforsket sexlivet med meg, snarere tvert imot så hadde jeg ønsket dette selv... Føltes den gang litt vemodig at så aldri skjedde, hadde ikke vært meg imot. Ikke tror jeg det hadde vært en negativ opplevelse heller, snarere tvert imot.

Så ja, jeg tar poenget med at det ikke nødvendigvis trenger å være så ille, og at det kan være noe man kan være takknemlig for.

Hvorvidt det således er frivillig eller ikke er dog et vanskelig skille, og man må ha regler som definerer dette. Dog skjer ikke overgrep på frivillig basis, snarere tvert imot er det utelukkende på den voksne som utnytter sine premisser, selv i tilfeller der den mindreårige kanskje viser initiativet for det hele kan det være feil. Jeg ser ikke bort fra at noen i den rette alder kan være eksprimenterende og ville at ting skulle skje, i alle fall drømte jeg om 25-30 år gamle damer da jeg var 14-15 år, hadde derimot aldri mot for å komme med forslag til dem selv om mye i meg den gang ville at ting skulle skje - kanskje har andre mer mot enn meg i så måte. Uansett mener jeg den voksne da skal sete foten ned for det hele...

Er nok i de fleste tilfeller overgreperen som setter premissene for det hele, og som leder frem hele situasjonen. Da blir det i alle fall feil. Og når man vet hvor lett en voksen leder et barn på alle måter, så er barnet i en sårbar stilling på alle måter. De fleste overgrep skjer derfor ikke frivillig, det er jo ikke frivillig selv om et barn skulle takke ja til å bli med på noe slikt (mange overgrepere ser det slik er min oppfatning).

Ikke alle relasjoner er riktig, selv om det ikke er snakk om noen mindreårige. F.eks. blir det feil at en i 50-60 årene blir sammen med ei som er 19 år også i mine øyne. Og da er hun tre år eldre enn den seksuelle lavalder, og dermed er det ikke pr. lov noe ulovlig som foregår, eller et overgrep - likevel føles det ikke riktig sett fra mitt ståsted og det er en form for overgrep det også etter mitt syn. Det begrunner jeg med at en gjennomsnittlig 19-åring er langt fra så moden som han/hun skal komme til å bli, dessuten er dem veldig mottakelige for å ledes inn på stier som fører feil sett i lys av deres egeninteresser.

Dog er ikke det tema her, men vi snakker om enda mindre barn, som sågar er under den seksuelle lavalder. Da blir det i alle tilfeller feil...

Dog kan det være mer komplisert enn som så... For man kan jo oppleve et en 15 år gammel jente (under den seksuelle lavalder) finner sammen med en "voksen mann" på 20, og ting kan skje, og er ofte slik at han dog nok er den som er pådriveren for at ting skal skje... Om begge parter vil at ting skal skje, så er ikke aldersforskjellen mellom partene og modenheten så stor at jeg ser det som så veldig ille, rett og slett fordi dem omgår hverandre på en helt annen og mer naturlig måte.

Slik sett så kan det være en vanskelig problemstilling ja, men ikke i nevnte sak da der er det helt feil det som har skjedd (og det skulle aldri ha hendt). Dessuten snakker vi om familierelasjoner, det er i alle tilfeller unaturlig og kan aldri være riktig.

----

Føler ikke at det er i et slikt lys Staff ser det. Staff har provosert meg med mang av sine uttalelser...

 

[Honkey-Chateau]

...

Føler ikke at det er i et slikt lys Staff ser det. Staff har provosert meg med mang av sine uttalelser...

Deler dine betraktninger, med unntak av siste setning. For jo; det er nøyaktig dette Staff snakker om. I et samfunn der mange forsøker å la sitt eget provokasjonsnivå avgjøre straffeutmålingen, er det veldig viktig at "gærrninger" som Staff tar opp denne type problemstillinger. Saken er, som du selv indikerer, at vårt eget provokasjonsnivå forkluderer sakens faktiske innhold. Journalistene lar seg provosere av Staff, de gjengir ikke Staffs sak helhetlig, de nærmest hevder at han legitimerer overgrep. Vel, han gjør ikke det, han nyanserer. Det er mangt og meget jeg er drivende uenig med Staff i, men når jeg leser det han selv skriver, så ser jeg at det er er en tanke bak. At jeg ofte er uenig får så være, men han blir ofte feilsitert og herset med av provoserte debattanter som ikke klarer lese hva han egentlig framfører.

Hva angår saken i Alvdal, er det dog viktig å understreke at det så langt hersker liten tvil om at det ikke er noen frivillighet fra de (alt for) unge som er tvunget med i et sjukt, sjukt spill.

Honkey

 

[BT]

Staff har definitivt et poeng. Barn tar neppe betydelig fysisk skade av slike overgrep, og skader på sinnet er vanskelig å måle, og særlig når man spør hvor stor del av skaden som skyldes selve overgrept og hvor stor del som skyldes hva foreldre og samfunnet har prentet inn i hodet til barna.

Vi blir jo også prentet inn at vi skal bruke kondom ved tilfeldig sex for å beskytte oss mot kjønnssykdommer, men når en dame anmelder en mann for å påtvinge dem sex uten kondom når frivilligheten betinger bruk av kondom, da blir hun latterliggjort og hengt ut for hele verden, og det er en skandale at rettscesenet vil avhøre mannen fordi han er en offentlig person.

Det er naturligvis stor forskjell på de to sakene, men det er også likhetstrekk, og dette viser hvor vanskelig straffeutmåling i overgrepssaker er.

 

[Fenalaar]

Kjenner flere som har vært utsatt for overgrep i ung alder, og den ene, ihvertfall, hadde ikke bare vondt av sexakten. Omstendighetene rundt, med nærhet i skjul, og avvisning når andre dukka opp, såra veldig mye. Overgriperen måtte sitte inne, men hun er nokså skadet på psyken - ikke i forhold til så mye angst og depresjoner, men det er veldig mye agresjon, utagerende i fylla (som plutselig kan snu til et voldsomt sinne), vansker med å få forhold til å funke osv.

Alle de jeg kjenner (3 kvinner, en mann) som har vært utsatt for faenskap i ung alder har problemer med dette. I de tilfellene der det er en viss seksuell spenning med saken, skylles kansje skaden mere på at opplevelsen av at en blir avvist på nærhet når andre kommer til stede (overgriperen skal skjule dette), skam, fordi de opplever det som at de har skylda for det, skyldfølelse, i og med at samfunnet ser på dette som en forferdelig sak osv. I de tilfellene der overgriperen tvinger seg på vedkommende og deretter truer offeret til å holde kjeft er skadene enda verre.

mvh

 

[Fenalaar]

Apropos straffenivå:

Min teori på det hele er at pedofili er en legning - dvs noe en har eller ikke har, og ikke kan gjøre noe med.

I overgrepssaker (utført av voksne) er det enten en ekte pedofil legning eller at offeret blir en substitutt for f.eks. moren i en vanskelig situasjon.

Uansett, så VET overgriperen at dette er noe som er galt. De aller fleste pedofile er utstyrt med de samme sperrene som andre, og utøver ikke sin lyst. Når en har blitt overgriper, så er sperrene brutt, og vil være progressivt lavere for hvert overgrep som utføres.

Derfor er det i mine øyne korrekt med en lang forvaringsdom i denne saken.

 

[xerxes]

Når det gjelder slike ting som dette er vel gentlig ikke straff det store poenget. Her gjelder det å beskytte resten av verden mot syke individer. Straff har stort sett en misjon, og det er å avskrekke oss som enda ikke har gjort det. Tror ikke det er så mange skurker verken av den ene eller andre sorten som blir kurert av å sitte inne.

 

[Jan-Helge]

Jo, jeg ser helt klart at en lang forvaringsdom i slike saker kan ha sin hensikt. Og det sier jeg, som ikke tror i seg selv at lengre straffer i seg selv løser noe som helst, skal man drive kriminalforebyggende tiltak så må man se mot andre ting enn å rope for høyere straffer i seg selv.

Dog må nødvendigvis barn beskyttes mot noen som er i stand til å begå overgrep mot dem, og da så lenge som det er en fare for dette. Det betyr ikke nødvendigvis at vedkommende må straffes og sitte inne resten av livet, men i noen tilfeller bør nok enkeltpersoner aldri mer få være alene med barn mer. I alle fall ikke om personene ikke bygger opp sperrer mot å begå nye overgrep - jeg tror nemlig ikke det er håp om at alle skal klare å utvikle det om dem har klare mangler i forhold til det å kunne forstå andre mennesker sine følelser og behov.

Tror også som mange andre her, at pedofeli er en legning, en legning som i større grad er å finne hos menn enn kvinner (sjelden man ser saker der kvinner er representert slik det er i denne saken). Dog overasker det meg også, at jeg oppfatter at menn i større grad går mot små gutter enn jenter (mulig min oppfattelse der er feil), man skulle jo tro at de fleste overgripere da er homofile eller i det minste bifile, men registrerer jo at mange av dem er etablert med både kone og i enkelte tilfeller barn også.

Jeg ble selv utsatt for forsøk på overgrep da jeg var yngre, dog lot jeg meg ikke lokke av den "snille" og gavmilde mannen som forøvrig hadde en stilling der mange nok missoppfattet så han som en som var en ressursperson for nettopp barn. Tror mange med samme legning er å finne i miljøer og stillinger der dem har med barn å gjøre, og blir derfor ikke overrasket når jeg ser at det er lærere og politifolk som jobber med nettopp overgrep m.m. som blir tatt for akkurat dette, dem må jo nødvendigvis oppsøke arenaer hvor dem kan få mulighet til å begå overgrep og får møte barn. Vet om andre som ikke var like sikker på hva dem ville og ikke ville som det jeg var, som lot seg lokke med av denne karen som jeg i flere år før lommemannen ble avslørt mistenkte at kanskje kunne være nettopp han.

Har delt 5 år av mitt liv med ei som jobbet i barnehage, pedagogisk leder i barnehagen hun jobber og med førskolelærer-utdanning. Hun fortalte at selv mange av damene i barnehagen stelte ungene med åpen dør inn til stellerommet, rett og slett for å at det ikke skulle oppstå mistanker om noe av noen slag. Kan tenke meg hvordan det da må være og være mann ansatt i barnehage, som tilfeldigvis er opptatt av og glad i barn uten at han dermed har pedofile legninger av den grunn - at slike saker tidvis kommer opp kan jo gi grobunn for å mistenkliggjøre hvem det nå enn skulle være.

 

[Honkey-Chateau]

Apropos straffenivå:

Min teori på det hele er at pedofili er en legning - dvs noe en har eller ikke har, og ikke kan gjøre noe med.

I overgrepssaker (utført av voksne) er det enten en ekte pedofil legning eller at offeret blir en substitutt for f.eks. moren i en vanskelig situasjon.

Uansett, så VET overgriperen at dette er noe som er galt. De aller fleste pedofile er utstyrt med de samme sperrene som andre, og utøver ikke sin lyst. Når en har blitt overgriper, så er sperrene brutt, og vil være progressivt lavere for hvert overgrep som utføres.

Derfor er det i mine øyne korrekt med en lang forvaringsdom i denne saken.

Det er, som det tidligere har vært pekt på i denne tråden, BETYDELIG mer komplekst enn at det er en seksuell legning, eller en orientering mot barn. Så din private teori er i utgangspunktet feil. Derimot er nok brorparten av overgriperne temmelig skamferte i sitt handlingsmønster, og det er ikke en enkel oppgave å snu rundt på dette over natta. Så forvaringsdom burde være rimelig slik denne saken fremstår.

Honkey

 

[BT]

Mange som forgriper seg på barn gjør ikke noe galt i egne øyne. De mener at dette tvert i mot er bra for barna, og at det er noe feil med lovverket og folks holdninger til dette.

 

[Honkey-Chateau]

Mange som forgriper seg på barn gjør ikke noe galt i egne øyne. De mener at dette tvert i mot er bra for barna, og at det er noe feil med lovverket og folks holdninger til dette.

De aller fleste som velger å gjøre "noe galt", forsøker desperat å rasjonalisere dette for seg selv. Dette er neppe noe særegent for overgripere. Det er bare det at for enkeltmennesket er ofte konsekvensene så mye større enn om det blir innbrudd i bilen din.

Honkey

 

[Jan-Helge]

Mange som forgriper seg på barn gjør ikke noe galt i egne øyne. De mener at dette tvert i mot er bra for barna, og at det er noe feil med lovverket og folks holdninger til dette.

Det viser jo godt overgriperens manglende evne til å begripe egne handlinger.

 

[BT]

Det handler sikkert om å skape seg en virkelighet hvor man kan akseptere seg selv og sine handliger.
Nesten som religiøse som får syndsforlatelse for alt de måtte finne på.