Snickers-is skrev:
Low-Q skrev:
Svaret på det sp.målet tror jeg forutsetter at konstruktørene er enige om et ønsket sluttresultat. Hvis målet er å ende opp med samme lydmessige "kvalitets-sum" i begge tilfellene, vil begge forsterkerne låte like bra - forsterkere er jo ikke det eneste leddet i kjeden, men en del av et, og deres kvalitet handler derfor i stor utstrekning om hvor god match det er mellom disse forsterkerne og høyttaleren.
Likevel vil jeg påstå at forsterkere ikke lages for å matche en bestemt høyttaler, men at de i størst mulig utstrekning er laget for å forringe sitt signal minst mulig på tvers av belastningskarakteristikken til en høyttaler. Og jeg tror at den eneste referansen en forsterkerkonstruktør har, er et perfekt og uforringet signal - med mindre denne forsterkeren med viten og vilje tunes til å matche en høyttaler i et f.eks aktivt system.
Sett bort i fra aktive systemer nå; Forsterkere er av ulike årsaker nokså forskjellige. Og matchingen mellom det enn så lenge uperfekte forsterkerleddet og den i aller høyeste grad uperfekte høyttaleren, bestemmes av lytteren. Men sett nå at forsterkeren gir ut et signal som ikke lar seg forringe - uansett kompleksitet og egenskaper ved høyttaleren.
Sett fra observatørens side: Hvor god er da kvaliteten som forsterkeren leverer - sett isolert? Hvordan kan vi matche høyttaler og forsterker da? Bestemmes kvaliteten da ene og alene av høyttaleren?
Jeg går fortsatt rundt og tror at folk flest, innen den mest sære kjærnen i bransjen, ønsker en forsterker som forvrenger minst mulig, og finner også høyttalere som de mener forvrenger minst mulig. Konstruktører av høyttalere for hifi, har heller ingen annen referanse enn det perfekte uforringede signalet. Jeg har i alle fall hittil tilgode å høre en høyttaler som med viten og vilje er konstruert for å forringe signalet. De fleste konstruktører med respekt for seg selv, presenterer "rett" frekvensrespons, mens det for mange i realiteten låter mer behagelig og mindre "midt i tryne" med en liten dip i mellomtonen, samt en slak demping oppover mot diskanten - slik jeg har moddet mine så alt for billige høyttalere ;D
Vidar
Jeg tror nok at en slik perfekt forsterkerkonstruksjon ville vært et interessant fenomen. La oss si noen satt med fasiten i en forseglet konvolutt, og hatte sittet med den gjennom hele 90- og 00-tallet, for så å åpne den i 2010 og avsløre hvilken forsterker på markedet som var den perfekte. Da tror jeg en del ville måttet spise både hatter og andre ting.
Om det fantes et slikt produkt mener jeg vi da kunne konsentrert oss hovedsaklig om hva høyttaleren skulle gjøre, og det på ganske andre premisser enn hva vi gjør i dag. Forøvrig er jeg fortsatt av den oppfatning at høyttalere gjør til dels mange feil i forhold til forsterkerne på markedet. Typisk nok er jo enkelte veldig gode høyttalerkonstruksjoner nesten altetende når det gjelder forsterkere. Jeg vil hevde at akkurat det er litt av et kvalitetstegn. Det betyr gjerne at ting ikke ligger på grensen til å være feil, men nær sentrum for en subjektivt god referanse.
Jeg sier i fra nå konvolutten åpnes- uansett ikke før 2010
Dette blir vel litt OT, men jeg våger å slenge inn en idé, som en liten smakebit av innholdet i denne konvolutten:
Det skulle vel være en nokså enkel måte å gi forsterkeren tilbakemeldinger på at den ikke gir ut et perfekt signal? En slags seriekoblet og parallellkoblet komparator som melder avvik til en hjerne som korrigerer avvikene øyeblikkelig. Hvis vi bestemmer at "perfekt nok" er toleranser på 0,0001% i forvrengning (Totalt med alle mulige hørbare parametere inkludert; fase, impulsrespons, dynamikk, frekvensgang, THD, modulasjonsforvrengning, etc.), for det er viktig at komparatoren i det heletatt kan føle et avvik for å kunne korrigere noe som helst - så et minimum med forvrengning må vi med stor sansynlighet leve med uansett.
Jeg ser for meg to pickup'er på utgangstrinnet som er hhv. koblet i serie og parallell for å kunne føle på både strømmer og spenninger, og fasen dem imellom. Informasjonen som kommer ut av disse pickupene mates inn i en komparator sammen med inngangssignalet, og som ligger i en tilbakekoblingssløyfe med styresignalet til utgangstransistorene. Det betyr at forsterkningen i transistorene, som vi vet ikke er linære i seg selv, men også pga. varierende belastning, vil hele tiden få et korreksjonssignal fra utgangen om å kansellere avvik ned til 0,0001% nøyaktighet.
Alternativt koste på et ekstra og identisk konstruert utgangstrinn som aldri blir belastet, og bruke signalet derfra som referanse, siden det med stor sansynlighet ligger en viss forsinkelse og fasedreining mellom inngangssignal og utgangssignal.
Da kan vi begynne å måle kvaliteten på forsterkeren veit du, men siden den i praksis ikke forvrenger på alle tenkbare parametere, kan vi dermed konsentrere oss utelukkende om høyttaleren. Tøft?
