Original eller remaster. Er det stor forskjell?
- Trådstarter LBe
- Startdato
Sannsynligvis er den originale bedre. Da lydstyrkekrigen pågikk som verst ble også LPer mastret heitere enn hva godt var. I 2011 var også tilgangen på kompetente skjæreingeniører såder. I 1991 fantes det langt flere ingeniører som kunne betjene et skjærebord enn i 2011.
Sånn for å ha sagt det er ikke en digital master et problem i seg selv, og sannsynligheten for at LPen fra 1991 ble tatt opp og/eller mastret digitalt er også ganske stor.
Sånn for å ha sagt det er ikke en digital master et problem i seg selv, og sannsynligheten for at LPen fra 1991 ble tatt opp og/eller mastret digitalt er også ganske stor.
Og så kommer det an på hvem som har remastret den. Hvis vi visste hvilken plate det var så kanskje noen kunne si noe mer definitivt om saken, ellers blir det skudd i blinde.
Original låter ofte best. Er det en reutgivelse av en av de kjente audiofile selskapene, kan de ofte være veldig gode.
det er mye dårlig reutgivelser å få kjøpt.
det er mye dårlig reutgivelser å få kjøpt.
I de fleste tilfeller er jeg redd det er for at det skal låte bedre på streaming via ørepropper/hodetelefoner. Majoriteten av brukerne lytter til musikk på den måten, og med en telefons «begrensede volum» blir musikken ofte økt volum på for å «virke bedre» på dette utstyret. Og når remaster først er laget så blir den samme oftest den nye malen for CD-utgivelsene, mens vinyl vel oftest får en tilpasset versjon. Bare mine tanker rundt detInteressant tema.
For om originale fra 1991 er best, hvorfor er den da remastered i 2011? Hva kan grunnen være for at den er remastered og ikke bare gitt ut på nytt?
Sist redigert:
Er nok på sporet der.
I tillegg er det mye halvoffisielle reutgivelser innen f eks jazz som er cd rip utgitt på LP
I tillegg er det mye halvoffisielle reutgivelser innen f eks jazz som er cd rip utgitt på LP
Men trådstarter vurdere jo vinylen, enten original 1991 eller remastered fra 2011. Gitt samme plate med likt antall låter++, så skulle det jo egentlig ikke være behov for remaster på vinyl.
Vinyl har jo sine begrensninger....
Kan en grunn være økonomiske, lure folk til å kjøpe skiva igjen under troen på at den er "bedre"?
Vinyl har jo sine begrensninger....
Kan en grunn være økonomiske, lure folk til å kjøpe skiva igjen under troen på at den er "bedre"?
Tipper det er det siste som gjelder når vi snakker vinyl.
Den skal visstnok være bra. I følge bluesbreaker her på sentralen er det denne som gjelder ( (120) gismo`s musikk-stue | Side 561 | Hifisentralen )
Bra omtale på discogs også.
Kjenner ikke 2011-utgaven fra Impex eller originalen, men Limited Edition Cisco-utgaven fra 2008 låter helt strålende. Har vanskelig for å tro at den fra 2011 låter kjipt, gitt at mastringen er gjort av Bernie Grundman og at Warnes er kjent for å bry seg om lyden og neppe ville godkjent en sub-standard utgivelse. Personlig ville jeg gått for Cisco 2008, gitt at prisen blir mye den samme.
- Ble medlem
- 06.04.2019
- Innlegg
- 7.686
- Antall liker
- 11.945
Er det den fra Impex? Den er i så tilfelle remastret hos Grundmann av Bellman og stort bedre blir det ikke. Har Cisco fra 2008 som er nydelig, den er også gjort av Bellman hos Grundmann, samme master?
Sist redigert:
- Ble medlem
- 06.04.2019
- Innlegg
- 7.686
- Antall liker
- 11.945
Ser nå at originalen fra 92 er mastret av Grundmann, da er nok den veldig bra men da er det også 10,- på at remasteren fra samme folka er hakket bedre.
Min erfaring er at Vinyl plater fra den gang da, stort sett låter bedre enn nye remastra repress utgaver.
Min Paus "Garman" hadde vært på A rotasjon siden jeg kjøpte den i 1973, tenkte det var på tide med et fresht nypressa exemplar fra Platekompaniet.
Mitt X jeg trodde var ihjelspelt slo den nye på alle parametre.
Det samme med et X av Little Feat, MoFi versjonen var tam og kjedelig.
Skal ikke si det gjelder alle men.....
Min Paus "Garman" hadde vært på A rotasjon siden jeg kjøpte den i 1973, tenkte det var på tide med et fresht nypressa exemplar fra Platekompaniet.
Mitt X jeg trodde var ihjelspelt slo den nye på alle parametre.
Det samme med et X av Little Feat, MoFi versjonen var tam og kjedelig.
Skal ikke si det gjelder alle men.....
Det blir for dyrt så jeg får nøye meg med å strømme. Det er låta "way down deep" som vekket min interesse da jeg synes den egner seg godt for å teste akustikken, plassering av høytalere og lytteposisjon Hadde vært gøy å hørt hvordan vinyl utgaven ville prestert.
Min tommelfingerregel er å gå for orinalpress fra utgivelsesland. Men det mangler ikke på unntak der orginalen har vært så som så.
Sjekk gjerne med Discogs, Steve Hoffman Forums eller her om det er noen erfaringer før du kjøper.
Sjekk gjerne med Discogs, Steve Hoffman Forums eller her om det er noen erfaringer før du kjøper.
Fun fact:
Dusty Springfield's Son of a preacher man, spilt inn i USA på en båndspiller som gikk litt fortere enn avspilleren i pressa i England.
Dermed ble stemmen hennes litt dypere og mere souly enn den egentlig var, på de engelske pressingene.
Det ble da også en stor hit.
Dusty Springfield's Son of a preacher man, spilt inn i USA på en båndspiller som gikk litt fortere enn avspilleren i pressa i England.
Dermed ble stemmen hennes litt dypere og mere souly enn den egentlig var, på de engelske pressingene.
Det ble da også en stor hit.
Har faktisk litt varierande inntrykk av original vs remaster. Kan være noko med at 90% av musikken eg kjøpe på vinyl er tyngre rock og metall frå seint 70-2000 talet.
Og så er det ulikt mylla remaster til remaster. En av mine favoritt labels er Music on Vinyl. Derfrå synes eg det er jevnt over mykje bra. Så om originalen kosta 1000kr og reutgivelsen kosta 300kr så kjøpe eg den billige. Finn eg orginal og reutgivelsen til same pris, så velge eg originalen sålenge den er i god stand. Har betalt 2000kr for ei plate eg berre måtte ha, som var brukt. Merka som Ex den er desverre ikkje mulig å spele pga riper, hakk ol. Reutgivelsen kosta meg 350kr og låter heit topp.
Og så er det ulikt mylla remaster til remaster. En av mine favoritt labels er Music on Vinyl. Derfrå synes eg det er jevnt over mykje bra. Så om originalen kosta 1000kr og reutgivelsen kosta 300kr så kjøpe eg den billige. Finn eg orginal og reutgivelsen til same pris, så velge eg originalen sålenge den er i god stand. Har betalt 2000kr for ei plate eg berre måtte ha, som var brukt. Merka som Ex den er desverre ikkje mulig å spele pga riper, hakk ol. Reutgivelsen kosta meg 350kr og låter heit topp.
Jeg har stort sett bare (tror jeg) gode opplevelser med remasters på vinyl, men det er nok fordi jeg for det meste kjøper brukt, fra Discogs, og fordi jeg så godt som aldri kjøper plater når de kommer ut, men etter at de har fått reviews både her og der. Noen unntak er det, når resultatet gir seg selv, slik som Steven Wilsons Jethro Tull remasters og remasterne fra Tom Waits, samt utgivelser fra enkelte mindre forlag som jeg vet skrur god lyd.
Steven Wilson sitt flotte arbeid med Yes, King Crimson, Jethro Tull, Chicago ELP m. fl.er remix.
Og det høres
Og det høres
Wilson er dyktig ingen tvil om det.
- Ble medlem
- 05.07.2012
- Innlegg
- 1.172
- Antall liker
- 294
Remastring skaber forvrængning.
Den typiske remastering i dag er en optagelse fra 60/70. En optagelse der dengang var gjort af studieingeniører, født, opvokset og skolet med pladespiller i blodet.. De havde en god fornemmelse for den begrænset rilleplads. Prioriterede melodien, takten/rytmen, voice og lod smådetaljer foregå i periferien.
Når den slags remasteres i dag, hives de små detaljer fra periferien frem i fokus så du får en oplevelse af dette virkelig er gode detaljerte sager. Men når detaljer der oprindeligt var tiltænkt som små detaljer i periferien hives frem i fokus, hvilke tager mere rilleplads, må andre ting i optagelsen vige herfor.
Jeg tror også langt de fleste pladelyttere i dag synes moderne vinyler mangler dynamik og forvrænger sporadisk.
Den typiske remastering i dag er en optagelse fra 60/70. En optagelse der dengang var gjort af studieingeniører, født, opvokset og skolet med pladespiller i blodet.. De havde en god fornemmelse for den begrænset rilleplads. Prioriterede melodien, takten/rytmen, voice og lod smådetaljer foregå i periferien.
Når den slags remasteres i dag, hives de små detaljer fra periferien frem i fokus så du får en oplevelse af dette virkelig er gode detaljerte sager. Men når detaljer der oprindeligt var tiltænkt som små detaljer i periferien hives frem i fokus, hvilke tager mere rilleplads, må andre ting i optagelsen vige herfor.
Jeg tror også langt de fleste pladelyttere i dag synes moderne vinyler mangler dynamik og forvrænger sporadisk.
Nja, de fleste platelyttere i dag er vel heller klar over at det varierer veldig og ikke er på langt nær så bekmørkt som du fremstiller det.
Det går ikke an å si at remaster er dårligere /bedre på generelt grunnlag. Dette vil variere mye fra ulike titler, men også forskjellige utgaver av samme tittel.
Man må undersøke litt før kjøp.
Når det gjelder Jennifer Warnes, The Hunter kan jeg gå god for den nevnte Impex-utgaven. Hvis du vil ha det beste, og har et såpass bra anlegg at det avslører forskjellene. Den koster noen kroner mer enn en vanlig original, men i dette tilfelle er remaster bedre.
www.impexrecords.com
Det er et stort poeng å sjekke hvem som står bak en eventuell remaster. Hvis det er folk som Bernie Grundman, Doug Sax, Kevin Gray, Steven Wilson og noen flere med godt renommé kan man anta at remaster er god.
Disse folka gjør det beste de kan utfra eksisterende råmateriale. De forsøker å lage et best mulig produkt. Det er nettopp derfor de gjør en remaster. Noen ganger er det ikke heldig /vellykket, og originalen kan være bedre. Problemet er at ofte er dette gamle plater utsatt for hardhendt behandling og tidens tann.
Det er ofte at mastertape er i så dårlig forfatning at det er vanskelig å få et godt resultat med en remaster. Likevel gies det ut for at tittelen skal være tilgjengelig.
Det er ikke bare dyre utgaver av remastrede utgivelser som er bra. Ofte er Music on Vinyl veldig tett opp til originalen, og jeg kjøper heller en slik repress enn en original full av hairlines, øl og potetgull.
Ellers har jeg sett at folk noen ganger blander sammen begrepene remaster og remix.
En remaster er gjort med henblikk på å bevare innspillingen lik den opprinnelige utgaven uten å trekke fra eller legge til store forandringer.
En remix er imidlertid en utgave hvor det er gjort slike grep at den er ulik originalen.
Man kan få. eks ha tilført eller trukket fra vokal og instrumenter, mixet inn elementer fra andre takes, eller laget en steromix utav en monoinnspilling.
Hvis folk vil høre en morsom remix som er bra og er både lik og ulik originalen, så anbefaler jeg Martin Giles utgave av Beatles ;Stg Peppers Lonely Hearts Club Band.
Man må undersøke litt før kjøp.
Når det gjelder Jennifer Warnes, The Hunter kan jeg gå god for den nevnte Impex-utgaven. Hvis du vil ha det beste, og har et såpass bra anlegg at det avslører forskjellene. Den koster noen kroner mer enn en vanlig original, men i dette tilfelle er remaster bedre.
THE HUNTER - Impex Records
The Hunter JENNIFER WARNESTHE HUNTER 180-GRAM 33RPM LP | StereoCATALOG: IMP6007 MSRP: $39.99 USD AWAITING REPRESSAvailable once again by popular demand, Jennifer Warnes’ acclaimed follow up to Famous Blue Raincoat features a Grammy-nominated recording by Elliot Scheiner and all-tube mastering...
www.impexrecords.com
Det er et stort poeng å sjekke hvem som står bak en eventuell remaster. Hvis det er folk som Bernie Grundman, Doug Sax, Kevin Gray, Steven Wilson og noen flere med godt renommé kan man anta at remaster er god.
Disse folka gjør det beste de kan utfra eksisterende råmateriale. De forsøker å lage et best mulig produkt. Det er nettopp derfor de gjør en remaster. Noen ganger er det ikke heldig /vellykket, og originalen kan være bedre. Problemet er at ofte er dette gamle plater utsatt for hardhendt behandling og tidens tann.
Det er ofte at mastertape er i så dårlig forfatning at det er vanskelig å få et godt resultat med en remaster. Likevel gies det ut for at tittelen skal være tilgjengelig.
Det er ikke bare dyre utgaver av remastrede utgivelser som er bra. Ofte er Music on Vinyl veldig tett opp til originalen, og jeg kjøper heller en slik repress enn en original full av hairlines, øl og potetgull.
Ellers har jeg sett at folk noen ganger blander sammen begrepene remaster og remix.
En remaster er gjort med henblikk på å bevare innspillingen lik den opprinnelige utgaven uten å trekke fra eller legge til store forandringer.
En remix er imidlertid en utgave hvor det er gjort slike grep at den er ulik originalen.
Man kan få. eks ha tilført eller trukket fra vokal og instrumenter, mixet inn elementer fra andre takes, eller laget en steromix utav en monoinnspilling.
Hvis folk vil høre en morsom remix som er bra og er både lik og ulik originalen, så anbefaler jeg Martin Giles utgave av Beatles ;Stg Peppers Lonely Hearts Club Band.
Dersom man vil prøve svært gode, tildels spektakulære og noen ganger teknisk særdeles krevende remastere har Deutsche Grammophons The Original Source-serie min varmeste anbefaling.
Mediet strukket til max.
Mediet strukket til max.
Sist redigert:
Kan istemme det Blues nevner her.
Originalen av The Hunter er veldig bra, men Impex utgaven er kneppet bedre.
Og - sørg for å skille mellom re-issue, re-master og re-mix. Der er 3 forskjellige ting.
Originalen av The Hunter er veldig bra, men Impex utgaven er kneppet bedre.
Og - sørg for å skille mellom re-issue, re-master og re-mix. Der er 3 forskjellige ting.
- Ble medlem
- 05.07.2012
- Innlegg
- 1.172
- Antall liker
- 294
@ bluesbreaker.
En Remastering er ikke en Original-mastering.
En Remastering er ikke en Original-mastering.
^ Er det noe i hans innlegg som sier noe annet?
Dessverre så blir det lett litt forvirring rundt dette når bransjen, plateselskaper osv heller ikke er helt konsekvente i hva de betegner som hva.
En re-issue skal/bør jo være en re-utgivelse, basert på den originale masteren - umodifisert. Der vi vet er at det utgis re-issues der original master ikke er brukt. Årsak kan være at denne ikke lenger finnes, og man bruker da et annet grunnlag. I ytterste konsekvens, så vet vi at det har vært utgitt sk re-issues, der grunnlaget har vært en MP3-fil, og da fortrinnsvis fra definerte selskap som ikke har noe med de opprinnelige selskap å gjøre. DOL er et eksempel.
Det finnes også en rekke utgivelser betegnet som re-issues som i en eller annen grad er "modifisert" da lydkvalitet/lydbilde avviker fra originalpressingen.
En re-master skal/bør være en ny master der man bevisst har forsøkt å endre/modifisere grunnlaget til det bedre.
Dessverre så blir det lett litt forvirring rundt dette når bransjen, plateselskaper osv heller ikke er helt konsekvente i hva de betegner som hva.
En re-issue skal/bør jo være en re-utgivelse, basert på den originale masteren - umodifisert. Der vi vet er at det utgis re-issues der original master ikke er brukt. Årsak kan være at denne ikke lenger finnes, og man bruker da et annet grunnlag. I ytterste konsekvens, så vet vi at det har vært utgitt sk re-issues, der grunnlaget har vært en MP3-fil, og da fortrinnsvis fra definerte selskap som ikke har noe med de opprinnelige selskap å gjøre. DOL er et eksempel.
Det finnes også en rekke utgivelser betegnet som re-issues som i en eller annen grad er "modifisert" da lydkvalitet/lydbilde avviker fra originalpressingen.
En re-master skal/bør være en ny master der man bevisst har forsøkt å endre/modifisere grunnlaget til det bedre.
Sist redigert:
Ett annet godt eksempel fra Music On V er The Clash andre plate Give em enough rope den er tynn og ynklig i lyden på orginal press mangel på fundament, kanskje ville Clash att det skulle låte så? men MOV har gjort en god jobb og få fyldighet og fundamentet på plass.
Skal ta og lytte til min Hunter ikveld.
Skal ta og lytte til min Hunter ikveld.
Forskjell på orginal og reutgivelse, ja det vil eg sei. Av og til små og av og til større.
Har 3 utgåver av Metallica - Black Album. Dei er forskjellige.
Men kva som er best av original og reutgivelse.. Det er ikkje lett å seie. Trur ikkje det er nokon fasit. Må vel være litt opp til kvar enkelt å bestemme. Berre mine tanka rundt det her.
Har 3 utgåver av Metallica - Black Album. Dei er forskjellige.
Men kva som er best av original og reutgivelse.. Det er ikkje lett å seie. Trur ikkje det er nokon fasit. Må vel være litt opp til kvar enkelt å bestemme. Berre mine tanka rundt det her.
Det sier vel seg sjøl. (?)
Det har jeg heller aldri sagt, så her må du ha misforstått.
Sist redigert:
Dette er Cisco pressen men låter helt fortreffelig godt 1121av8000ex
kostet 379kr hos Dipper'n den gangen.
kostet 379kr hos Dipper'n den gangen.
- Ble medlem
- 05.07.2012
- Innlegg
- 1.172
- Antall liker
- 294
@bluesbreaker.
:En remaster er gjort med henblikk på å bevare innspillingen lik den opprinnelige utgaven uten å trekke fra eller legge til store forandringer.:
Jeg må have misforstået den linje.
:En remaster er gjort med henblikk på å bevare innspillingen lik den opprinnelige utgaven uten å trekke fra eller legge til store forandringer.:
Jeg må have misforstået den linje.
- Ble medlem
- 05.07.2012
- Innlegg
- 1.172
- Antall liker
- 294
@ ptb.
En "Master" er indstillingerne. En "RE-master" er nogle andre indstillinger.
Et "Remix" er en anden blanding af sporene.
En "Master" er indstillingerne. En "RE-master" er nogle andre indstillinger.
Et "Remix" er en anden blanding af sporene.
Det er ingenting av der du sier over her som jeg er uenig i, men det innebefatter hva som er sagt her tidligere.@ ptb.
En "Master" er indstillingerne. En "RE-master" er nogle andre indstillinger.
Et "Remix" er en anden blanding af sporene.
Ikke for å spikke fliser, men en remix kan være mer omfattende og radikal enn "anden blanding av sporene".
Det kan være tilføyd eller trukket fra elementer, man kan mixe fra mono til stereo, quadrofoni osv.
En remix kan også bære preg av den som lager den, som en slags signatur.
Nå tror jeg vi har fått fram poenget,
- tråden handler egentlig om hvilke utgaver av ei vinylplate man skal velge for å oppnå best mulig lyd.
Etter min mening er det umulig å gi et generelt svar på dette.
Det har jeg utdypet i innlegget over her.
Jeg kan tilføye at dette også kan handle om smak og personlig preferanse.
Det er mye som skal stemme med vinyl.
Sjøl om det er samme master /remaster har også kvalitet på selve vinylen og ikke minst pressingen mye å si for resultatet.
Det er en kjensgjerning at samme plate kan låte flatt og kjedelig i en pressing, mens den blomstrer og spiller luftig og fritt i andre.
Et eksempel i farta er Deep Purples Machine Head.
Nå skal jeg ikke dra oss lenger ut av sporet, men jeg synes dette også er relevant når man ser etter en utgave med god lyd.