Hva skriver en kar som leflet med pønken på 70-tallet om platen til, Stein 
Jaja, det har vel blitt mer hard-bop enn hard-rock de siste årene. Om det ikke har gitt meg bedre forutsetninger for denne musikken, så har jeg vel etter hvert fått såpass bredde i min musikksmak at jeg kan forsøke meg på, Stein. Noen ord om hva jeg opplevde.
Jeg lovte, Grumpy at jeg skulle teste den en kveldstime når jeg var konsentrert og forutsetningene lå til rette for at jeg ville ha fokus på musikken. Bare jug fra min side. Snurret den i vei som bakgrunnsmusikk noen dager etter at platen var meg i hende. Var det særlig vellykket. Nei. I dag lå forholdene bedre til rette med kona på et fly og stille og rolig stuen. Det var tid for et nytt forsøk.
Burde sikkert lest hva andre har skrevet og ikke minst teksten som fulgte med platen, men tenkte at blanke ark kanskje var vel så fornuftig. Det var ikke så mange ting jeg var sikker på da jeg satte på platen, foruten en ting. Dette krever mørke for at jeg skal ta musikken inn over meg. Som skrevet som gjort.
Hva i alle dager er dette for musikk
Ikke er det jazz, ikke er det klassisk, er det filmmusikk og det er vel for tonalt til å være såkalt samtidsmusikk. Hva er det da? Det er vel kanskje da «bare» Stein, men en dash av de fire førstnevnte. Vi er dermed langt utenfor mitt vante musikalske landskap, men likevel kjedet jeg meg ikke, men ble forunderlig nok interessert i musikken.
Er det låter på platen som utmerker seg? Det er det sikkert, men for meg er dette en helhet. Jeg tar meg i å ønske jeg hadde den på CD så jeg slapp å snu platen. Det er i det hele tatt et veldig fascinerende album med mange lag i musikken hvor effekter og kor blir bundet nydelig sammen av Stein sitt piano. Det slår meg at enkelte musikktekster/bøker bør leses flere ganger for å trenge inn til kjernen, og litt sånn er det nok også med denne platen. Det er så mange lag og detaljer at jeg helt sikkert vil finne noe nytt hver gang jeg spiller den.
Det var i det hele tatt deilig å gi dette albumet det fokus det fortjener. Jeg som på ingen måte er noen stor fan av instrumental musikk kjedet meg faktisk ikke et øyeblikk. Min egen tankeprosess ble satt i gang, men den er såpass grunn at jeg ikke skriver mer om den her
Foruten mine egne tanke var det flere ting som slo meg, eksempelvis afrikanerne til Paul Simon (hmm var det på The Rhytm of the Saints) og indianerne som korer Robbie Robertson på Music for the Native Americans. Sikkert ikke politisk korrekt med afrikanere og indianere, men glem nå det. Fikk til stadighet også følelsen av at nå kom sleden til Roger Waters. Kun fragmenter av mine inntrykk og alt nydelig akkompagnert av Stein sitt piano som ikke tar mye plass, men likevel mye plass. Kanskje ikke veldig forståelig det siste, men glassklart for meg 
Dette er helt klart ikke en plate jeg kommer til å spille veldig ofte, men de gangene jeg spiller den skal jeg gi musikken den oppmerksomheten den fortjener. Tror faktisk jeg kommer til å spille den oftere enn jeg tror. Takk til Grumpy som kom med platen, og ikke minst Stein for musikken
Jaja, det har vel blitt mer hard-bop enn hard-rock de siste årene. Om det ikke har gitt meg bedre forutsetninger for denne musikken, så har jeg vel etter hvert fått såpass bredde i min musikksmak at jeg kan forsøke meg på, Stein. Noen ord om hva jeg opplevde.Jeg lovte, Grumpy at jeg skulle teste den en kveldstime når jeg var konsentrert og forutsetningene lå til rette for at jeg ville ha fokus på musikken. Bare jug fra min side. Snurret den i vei som bakgrunnsmusikk noen dager etter at platen var meg i hende. Var det særlig vellykket. Nei. I dag lå forholdene bedre til rette med kona på et fly og stille og rolig stuen. Det var tid for et nytt forsøk.
Burde sikkert lest hva andre har skrevet og ikke minst teksten som fulgte med platen, men tenkte at blanke ark kanskje var vel så fornuftig. Det var ikke så mange ting jeg var sikker på da jeg satte på platen, foruten en ting. Dette krever mørke for at jeg skal ta musikken inn over meg. Som skrevet som gjort.
Hva i alle dager er dette for musikk
Ikke er det jazz, ikke er det klassisk, er det filmmusikk og det er vel for tonalt til å være såkalt samtidsmusikk. Hva er det da? Det er vel kanskje da «bare» Stein, men en dash av de fire førstnevnte. Vi er dermed langt utenfor mitt vante musikalske landskap, men likevel kjedet jeg meg ikke, men ble forunderlig nok interessert i musikken.Er det låter på platen som utmerker seg? Det er det sikkert, men for meg er dette en helhet. Jeg tar meg i å ønske jeg hadde den på CD så jeg slapp å snu platen. Det er i det hele tatt et veldig fascinerende album med mange lag i musikken hvor effekter og kor blir bundet nydelig sammen av Stein sitt piano. Det slår meg at enkelte musikktekster/bøker bør leses flere ganger for å trenge inn til kjernen, og litt sånn er det nok også med denne platen. Det er så mange lag og detaljer at jeg helt sikkert vil finne noe nytt hver gang jeg spiller den.
Det var i det hele tatt deilig å gi dette albumet det fokus det fortjener. Jeg som på ingen måte er noen stor fan av instrumental musikk kjedet meg faktisk ikke et øyeblikk. Min egen tankeprosess ble satt i gang, men den er såpass grunn at jeg ikke skriver mer om den her
Foruten mine egne tanke var det flere ting som slo meg, eksempelvis afrikanerne til Paul Simon (hmm var det på The Rhytm of the Saints) og indianerne som korer Robbie Robertson på Music for the Native Americans. Sikkert ikke politisk korrekt med afrikanere og indianere, men glem nå det. Fikk til stadighet også følelsen av at nå kom sleden til Roger Waters. Kun fragmenter av mine inntrykk og alt nydelig akkompagnert av Stein sitt piano som ikke tar mye plass, men likevel mye plass. Kanskje ikke veldig forståelig det siste, men glassklart for meg Dette er helt klart ikke en plate jeg kommer til å spille veldig ofte, men de gangene jeg spiller den skal jeg gi musikken den oppmerksomheten den fortjener. Tror faktisk jeg kommer til å spille den oftere enn jeg tror. Takk til Grumpy som kom med platen, og ikke minst Stein for musikken
