Snickers-is
Bransjeaktør
Når man lager en forsterker må man tenke på hvordan den er tenkt å brukes. De fleste forsterkere selges som et uavhengig produkt beregnet for å drive høyttalere på helt generelt grunnlag. Men straks man skal ha forsterkere til et aktivt delt system, altså der man har en dedikert forsterker til en eller flere drivere, kan man regne på behovet.
Det er to ting å tenke på, det er lasten og behovet for effekt. Begge deler kan man regne ganske nøyaktig på.
Når vi ser på lasten kan det være lurt å se på den faktiske impedanskurven. La oss si vi setter en bassdriver i en lukket kasse. Så simulerer vi at den får en impedanstopp ved 35Hz, og den har en Re på 3 ohm. Simuleringsprogrammet vil da typisk fortelle oss hvor mange watt som gir en gitt slaglengde. Men om programmet sier at her trenger vi 400W for å nå maksimal slaglengde er dette beregnet mot Re. Så om for eksempel impedansen i området 20-50Hz er over 6 ohm går det under 200W i hele dette området. Det kan bety at man har mer å EQ-e på i dette området enn man har lenger opp i frekvens (ikke mht slaglengde men mht effekt).
Når vi har slått fast hva vi trenger av effekt for å nå maksimal slaglengde kan vi tenke oss at effektivverdien ved flere samtidige toner vil øke. Siden effektivverdien av en sinuskurve er 1/1,41, og en firkant gir det maksimale kurvearealet vil det med en effektivverdi på 1/1 gi oss 3dB mer. Det betyr at om vi har simulert at vi trenger 400W for å nå x-max vil effektivverdien vi trenger fra forsterkeren være 800W. Da har vi egentlig ikke noe å EQ-e på, men vi har heller ikke slaglengde å EQ-e på i bassen, og siden det trekkes mindre strøm i dypbassen gir det oss i realiteten et overskudd av strøm.
Man kan for eksempel ha en target avrulling på 6dB@30Hz, men den aktuelle driveren i den aktuelle kassa gir oss kanskje -9dB@30Hz. Ser vi på impedanskurven kan den ofte fortelle oss at ved den effekten som gir oss x-max innenfor arbeidsområdet har vi ikke mer strøm enn vi behøver ved 80Hz. Mens ved 30Hz, der vi har behov for EQ, kan impedansen være høyere og det gir oss et overskudd på EQ-e på.
Det er viktig å huske at en forsterker er begrenset av spenning, strøm og energi som tre uavhengige faktorer. De fleste klasse D bruker en aktiv strømbegrenser. Dette gir oss en rigid grenseverdi for strøm. Spenning vil alltid være en ganske klart definert grenseverdi. Dette gjør at effekten bare er en konsekvens av de to. Da er det egentlig lite poeng å øke effekten i forsterkeren for å få "mer kontroll" eller liknende. Dette er typisk forsterkere som har en forvrengningskarakteristikk som er omtrent fraværende inntil det klipper. For forsterkere som har en annen forvrengningskarakteristikk, for eksempel "first watt", vil det gi en enorm gevinst å overdimensjonere. Forsterkere som har problemer med å omsette nok energi i strømforsyningen vil gi enda mer gevinst i så henseende. Man kan typisk se på "burst"-målinger av forsterkere at mange lettvekts PA-forsterkere sliter med å opprettholde effekten som faller etter bare noen millisekunder, spesielt ved lave frekvenser. Men generelt kan og bør man altså regne på effekt, spenning og strøm hver for seg slik at man vet man har dimensjonert forsterkeren riktig.
Den mest fornuftige tilnærmingen til dette er å ha full kontroll på både spenning, strøm og impedans, og forsøke å finne ut av hva som er den største bidragsyteren til forvrengning for hver frekvens. Her vil typisk det tiltaket som reduserer forvrengningen mest være det som gir størst lydmessig gevinst. Om man oppnår forvrengning under 1% under 60Hz for alle nivåene man spiller på i praksis vil en hver forbedring være vanskelig å høre. Men om ikke akustikken spiller på lag kan det gi en kjempegevinst å få flere lydpunkter. Det hjelper ikke om systemet har kapasitet til 120dB om man har et par massive suckouts som ikke kan rettes med EQ.
Det er to ting å tenke på, det er lasten og behovet for effekt. Begge deler kan man regne ganske nøyaktig på.
Når vi ser på lasten kan det være lurt å se på den faktiske impedanskurven. La oss si vi setter en bassdriver i en lukket kasse. Så simulerer vi at den får en impedanstopp ved 35Hz, og den har en Re på 3 ohm. Simuleringsprogrammet vil da typisk fortelle oss hvor mange watt som gir en gitt slaglengde. Men om programmet sier at her trenger vi 400W for å nå maksimal slaglengde er dette beregnet mot Re. Så om for eksempel impedansen i området 20-50Hz er over 6 ohm går det under 200W i hele dette området. Det kan bety at man har mer å EQ-e på i dette området enn man har lenger opp i frekvens (ikke mht slaglengde men mht effekt).
Når vi har slått fast hva vi trenger av effekt for å nå maksimal slaglengde kan vi tenke oss at effektivverdien ved flere samtidige toner vil øke. Siden effektivverdien av en sinuskurve er 1/1,41, og en firkant gir det maksimale kurvearealet vil det med en effektivverdi på 1/1 gi oss 3dB mer. Det betyr at om vi har simulert at vi trenger 400W for å nå x-max vil effektivverdien vi trenger fra forsterkeren være 800W. Da har vi egentlig ikke noe å EQ-e på, men vi har heller ikke slaglengde å EQ-e på i bassen, og siden det trekkes mindre strøm i dypbassen gir det oss i realiteten et overskudd av strøm.
Man kan for eksempel ha en target avrulling på 6dB@30Hz, men den aktuelle driveren i den aktuelle kassa gir oss kanskje -9dB@30Hz. Ser vi på impedanskurven kan den ofte fortelle oss at ved den effekten som gir oss x-max innenfor arbeidsområdet har vi ikke mer strøm enn vi behøver ved 80Hz. Mens ved 30Hz, der vi har behov for EQ, kan impedansen være høyere og det gir oss et overskudd på EQ-e på.
Det er viktig å huske at en forsterker er begrenset av spenning, strøm og energi som tre uavhengige faktorer. De fleste klasse D bruker en aktiv strømbegrenser. Dette gir oss en rigid grenseverdi for strøm. Spenning vil alltid være en ganske klart definert grenseverdi. Dette gjør at effekten bare er en konsekvens av de to. Da er det egentlig lite poeng å øke effekten i forsterkeren for å få "mer kontroll" eller liknende. Dette er typisk forsterkere som har en forvrengningskarakteristikk som er omtrent fraværende inntil det klipper. For forsterkere som har en annen forvrengningskarakteristikk, for eksempel "first watt", vil det gi en enorm gevinst å overdimensjonere. Forsterkere som har problemer med å omsette nok energi i strømforsyningen vil gi enda mer gevinst i så henseende. Man kan typisk se på "burst"-målinger av forsterkere at mange lettvekts PA-forsterkere sliter med å opprettholde effekten som faller etter bare noen millisekunder, spesielt ved lave frekvenser. Men generelt kan og bør man altså regne på effekt, spenning og strøm hver for seg slik at man vet man har dimensjonert forsterkeren riktig.
Den mest fornuftige tilnærmingen til dette er å ha full kontroll på både spenning, strøm og impedans, og forsøke å finne ut av hva som er den største bidragsyteren til forvrengning for hver frekvens. Her vil typisk det tiltaket som reduserer forvrengningen mest være det som gir størst lydmessig gevinst. Om man oppnår forvrengning under 1% under 60Hz for alle nivåene man spiller på i praksis vil en hver forbedring være vanskelig å høre. Men om ikke akustikken spiller på lag kan det gi en kjempegevinst å få flere lydpunkter. Det hjelper ikke om systemet har kapasitet til 120dB om man har et par massive suckouts som ikke kan rettes med EQ.