Det er mulig at økonomien «egentlig» allerede er i etterspørselsdrevet deflasjon, drevet av fallende fødselsrater og aldrende befolkning på den ene siden og rask teknologi- og produktivitetsutvikling på den andre. Hvis man egentlig har alt man behøver, men vurderer å kjøpe en ny dings av et eller annet slag, så er det et opplagt alternativ å vente et år eller to for enten å få dette årets modell på opphørssalg eller i stedet få en enda bedre og billigere dings som har blitt lansert i mellomtiden.
Det er en rimelig forventning at dingser stadig blir både billigere og bedre, gitt teknologiutviklingen, så dette er helt rasjonell konsumentadferd som de fleste kjenner seg igjen i. Det samme antallet kroner vil kjøpe en langt bedre PC, TV eller bil om to-tre år. Dette er en forventning om deflasjon i deler av økonomien. Hvis den forventningen brer seg til stadig fler sektorer vil det etterhvert bli den nye normaltilstanden. Om teknologiutviklingen også effektiviserer produksjonen i minst samme takt greier bedriftene å holde lønnsomheten oppe selv med fallende priser. De behøver ikke å ansette fler folk, tvert imot, så det oppstår ikke noe inflasjonspress i lønningene heller.
Da hjelper det ikke så mye å senke styringsrentene og pumpe mer penger inn i økonomien. Overskuddslikviditeten plasseres bare i madrassen, i banken, eller i verdipapirer, men ikke i å investere i mer produksjonskapasitet og dermed behov for å ansette mer folk. Det behøves ikke. Økonomien er i en likviditetsfelle. Kanskje de nominelle prisene fortsatt øker av gammel vane en stund, men en normal ekspansiv pengepolitikk er ikke tilstrekkelig til å endre konsumentenes forventning om bedre og billigere dingser til neste år. Hvis bedriftene jevnt over sitter med overkapasitet i et mettet marked vil veien være kort til priskonkurranse og også deflasjon i nominelle priser.
Nå er vel ikke det noen katastrofe i seg selv, nesten tvert i mot, men det vil være en annen logikk i markedene enn vi er vant til. Det kan være verdt å studere periodene 1840-1895 og 1920-1935, begge perioder med produktivitetsdrevet deflasjon, overproduksjon og relativt konstant pengemengde.
https://en.m.wikipedia.org/wiki/Deflation
https://en.m.wikipedia.org/wiki/Liquidity_trap
Kapitalismen lever forøvrig i beste velgående, men om dette betyr slutten på etterkrigstidens konsumpsjonsdrevne vekstspiral med bruk-og-kast og «planned obsolescence» vil det være til å leve med.