En stedfortrederkrig innebærer ikke en forsvarskrig, det faller i all hovedsak på sin egen urimelighet. Dersom man ønsker at noen andre fører en krig for seg, ligger det i sakens natur at man ønsker å oppnå svekkelse av en eller annen tredjepart, og man setter dermed i gang en krig for å oppnå akkurat det. Nå er tross alt historien glassklar på hvem som satte i gang selve krigshandlingene, og med dette oppnådde de eksakt det motsatte av de de naturligvis håpte på. Det den aggressive part selv må se, er at det har samlet Vesten, med et par uheldige unntak, hvorav USA dessverre er det ene og viktigste unntaket i så måte.
At Putin selv har valgt å la seg provosere av at Ukraina ser annerledes på verden enn ham selv, sier i grunn mest om Putin selv. At Putin så selv valgte å gå til et fullskala angrep på en uavhengig ikke-truende nabo, sier også mest om Putin. At dette angrepet i sin tur førte til et nesten samlet Vesten som har ytt Ukraina massiv våpenstøtte, samt økt NATO's styrke, viser vel mest av alt at Putin slett ikke er den glitrende strategen mange mente at han var.