- Ble medlem
- 22.08.2009
- Innlegg
- 1.708
- Antall liker
- 8.054
Takk, ptb. Veldig kjekt å lese 
|
ptb`s vinylverden
- Trådstarter ptb
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Blackmore – Smashing Guitars
Når man leser litt rundt på nettet er det mye feil informasjoner og meninger om at Blackmore slo i stykker sine Strat’s både titt og ofte. Joda, han var jo kjent for å ofte knuse en gitar under flere encore’s gjennom årene – men det var ytterst sjelden at det var en av hans Fender Stratocaster bruksgitarer som ble knust.
Stort sett var det en eller annen form for partscaster (strat-type gitar satt sammen av deler), billige Strat-type gitarer av andre fabrikat enn Fender eller etter hvert også Squier’s. Disse sto alltid klar bak scenen til dette formålet – og før en slik seanse så man alltid at han gikk bak scenen og byttet gitar. På bildet her ser man eksempelvis at denne gitaren ikke er en Fender:
Det samme ser vi i videoen her:
Men, det var 5-6 unntak der det var en av gitarene han brukte under konsertene som røyk. Noen bevisst:
* En av de første han kjøpte – en 1968 mod. Sort med lønnehals. Den gikk i knas i 1972.
* En 1971 Sunburst m/lønnehals ble knust tidlig i 1973.
* En 1972 Sunburst m/lønnehals (en av de første m/scallopert hals) ble slått i filler i 1975.
I 1980 knuste han ved en feiltakelse en av sine favorittgitarer. En 1974 Sunburst m/Scallopert Rosewood hals. Årsaken var at han fikk levert den gitaren istedenfor den som skulle blitt brukt. Blackmore ble både forbannet og lei seg når den gikk føyken.
Denne gitaren ble i 2004 solgt på auksjon for ca 17000,- USD:
En av de andre var Machine Head Strat’n (en av de som ble brukt under innspillingen av albumet – og under påfølgende turneer). Den fikk først ved et uhell slått av nedre del av hodet, men ble brukt en lengre periode etter det. Så ble den tilslutt knust til «pinneved» i 1973:
Den aller siste gang Blackmore gjorde en Guitar Smashing var faktisk under 1993-konserten i Oslo. Så de av oss som var tilstede fikk altså med oss den siste. Konserten var for øvrig Blackmores nest siste i DP.
I kveld er det først en tur innom jobben's julebord og deretter på et MC-party, så det ligger an til hviledag i morgen
.
Setter nok på en DP plate etterhvert mens jeg tar en øl og gjør meg klar til å dra. Og da blir det dette albumet:
Deep Purple – MKII re-union - Perfect Strangers – World Tour - The Knebworth Festival 1985
En mulig re-union av MKII besetningen hadde ryktes en tid, og i 1984 var det et faktum. Stridighetene fra 11 år tilbake hadde de lagt bak seg – og det var god stemning og et band med ny giv når de ble samlet i Stowe, Vermont USA for å starte innspilling av det nye albumet.
Låtene Wasted Sunset og Perfect Strangers ble opprinnelig påbegynt under studiosessions til Rainbow’s Difficult to cure, men ble liggende som uferdige prosjekter. RB tok med seg prosjektene inn i DP og de ble til ferdige låter for denne utgivelsen. Den siste fin-pussen før albumet ble sluppet ble gjort i et studio i Hamburg.
Albumet fikk litt blandet mottakelse, men i min bok står det seg godt blant de øvrige DP studioalbumene.
BTW - litt bedre lyd på denne enn originalen.
World Tour
En verdensomspennende turne ble planlagt og bandet dro til Bedford, England for å starte øvingen. Turneen startet i Australia og New Zeeland høsten 1984 før de flyttet seg til USA og Canada i 1985. Deretter til Japan, for de endte opp i Europa.
The Knebworth Festival
Skuffelsen var stor både blant bandmedlemmene og fansen da det viste seg at det var planlagt kun én konsert i England og det var 22 mai på The Knebworth Festival. Foruten DP sto også bl.a Scorpions, UFO, Meat Loaf på plakaten. I forkant var det stor usikkerhet om hvor mange billetter de ville selge. Et annet band, U2, som visstnok hadde blitt populære, skulle spille samme dag i Milton Keynes.
Når dagen kom var det mildt sagt vått. Den er i etterkant betegnet som en av de våteste midtsommerdagene i England ever. Det var et helv… regnvær, og ordentlig sølete og med ca 100.000 publikum tilstede kan man tenke seg...
Meat Loaf (med gipset ben) gikk på før DP og gjorde et så dårlig show at publikum kontinuerlig kastet søle opp på scenen, Meat Loaf skled på det etter hvert sølete scenegulvet og gikk på trynet. Etter hvert ble de tilnærmet pepet ut – og det ble en litt turbulent avslutning de, med god hjelp av bl.a DP’s crew, mer eller mindre ble «kastet» av scenen.
Når DP gikk på måtte Lord’s rig dekkes med plast, og Blackmore gikk på scenen og gjennomførte konserten i knehøye slagstøvler.
Tusen takk for at du øser ut med kunnskap og DP-trivia.
Gleder en gammel DP fan!
Litt mer musikk.
ABBA – The Visitors
Hva har nå ei plate med ABBA å gjøre, når "temaet" handler om DP, Rainbow osv?
Jo, Blackmore ble mot slutten av 70-tallet helt hekta på ABBA’s musikk. I perioder utover 80-tallet ble det aldri spilt noe annet i de sammenhenger der RB bestemte.
Under Rainbow’s konsert i Stockholm i 1981 var Agnetha Fältskog invitert til et møte med RB. RB la frem et forslag med et tilbud til Agnetha om å medvirke på neste Rainbow album. Han ønsket å få inn elementer rundt kvinnelig vokal. Det ble det, som kjent, ikke noe av. Om årsaken var at kontrakten med ABBA hindret det, om hun ikke ville, eller begge deler, vet vel trolig ikke andre enn hun.
Men, for å få inn elementer av kvinnelig vokal i Rainbow ble Dee Eldridge og Lin Robinson (fra Reflections) hyret inn som korister i 1981. De var med på turneene frem til Rainbow ble lagt på is i 1984.
Trodde et øyeblikk du var blitt hacket
Dr. Mabu og Baal.
Blackmore har alltid vært opptatt av det okkulte og spirituelle, og ved mange anledninger arrangerte han seanser. Ved flere av disse skal Dr Mabu ha kommet frem og fortalt historier. Mye av det som kom frem ble skrevet ned, og viste seg å stemme i etterkant. Historiene og opplevelsene er bekreftet av flere av de som var tilstede under seansene. Det er også dokumentert at en person med det navnet har levd i Huntington på Long Island.
Blackmore har kreditert Dr. Mabu under Special thanks to på både A Stranger in us all og Shadow of the moon.
Baal dukket opp og tok over Oujia brettet under en seanse på slottet (og innspillingsstudioet) Chateu d’Herouville da de spilte inn Long Live Rock’n’Roll og kom med en trussel som skremte alle. I am Baal, I create chaos, you will never leave, don’t even try. Blackmore skal ha forlatt rommet en tur og Baal fortsatte med Where is Blackmore, før glasset som flyttet seg over bokstavene på egen hånd brått føyk tvers over rommet og knuste i veggen. Da ble brettet lagt bort.
På albumcoveret til LLR’n’R kan man under credits lese: No thanks to Baal.
Det var kjent for å spøke på dette slottet og Dio døpte det til Chateau Horrorville.
Hjelper godt med litt research i forkant og at hele gjengen røyker det samme
Rent bortsett fra at Blackmore aldri har prøvd noen form for dop. Det har han alltid vært sterk motstander av.…hele gjengen røyker det samme
Enda skumlere
Ja, jeg er realist og har brukt mange timer med stor skepsis blandt black metal musikere i tenårene.
Brilliant, E! Morsomt å lese.
Dette er bra musikkhistorie.
Nordman - Nordman
Det svenske bandet Nordman, som spiller rock med sterke røtter i folkemusikk, debuterte med dette albumet i 1994. De fikk en "hit" med låta Vandraren.
Blackmore fikk sansen for dette bandet, og på albumet Autumn Sky gjorde Blackmore's Night en cover av denne låta.
Her en live versjon, med ismett av et par greie solo'r:
Når Nordman fikk en utmerkelse for sin musikk var de gjester i et talkshow direkte på svensk TV i desember 2022. Og – på direkten via live-stream fikk de overraskende gratulasjoner fra RB:
Bandnavnet Rainbow.
Blackmore tok navnet fra Rainbow Bar & Grill på Sunset Boulevard i Los Angeles. Dette stedet ble etterhvert et fast samlingssted for kjendiser og rockeartister.
Opprinnelig het stedet Villa Nova Restaurant, eid av filmregissøren Vincente Minelli, som da var gift med Judy Garland. Sammen fikk de for øvrig datteren Liza Minelli, som vel er kjent for de fleste.
Judy Garland er jo mest kjent fra rollen som Dorothy i film-musikalen The Wizzard of Oz og låta derfra - Somewhere Over the Rainbow.
Villa Nova ble stengt i 1968, men gjenåpnet i 1972 med nye eiere relatert til filmbransjen. De «spilte» tydeligvis litt på historien og døpte om stedet til Rainbow Bar & Grill. I 2 etg etablerte de en eksklusiv klubb – og den fikk det treffende navnet Over the Rainbow.
Da skjønner man tegninga og sammenhenger.
Fast åpningssekvens på Rainbow’s konserter var playback fra filmen med Dorothy’s: Toto – I’ve a feeling we’re not in Kansas anymore. We must be over the Rainbow:
...der Rainbow fader ut i ekko, før bandet slår inn med instrumental av Somewhere over the Rainbow refrengets 2 første linjer.
Her er akkord-sekvensen (i hvert fall sånn Blackmore spilte den noen ganger) – for de som kan gitarnoter:
Det er bare å dra frem Banjo'n @vimSist redigert:
Bak en hver fremgangsrik mann står en kvinne, sies det. Bak et hvert fremgangsrikt band står en rekke personer.
Her er noen av de som jobbet i kulissene bak både Deep Purple og Rainbow:
Tony Edwards, John Coletta og Ron Hire (HEC).
DP’s Management fra 1969 til 1976. De styrte den økonomiske siden av skuta i hele denne perioden. Edwards til venstre, Hire til venstre for Blackmore og Coletta til høyre.
Derek Lawrence.
Var venn av Blackmore fra 60-tallet og kom inn i 1969 som organisator og ansvarlig for alt som måtte til for å få DP opp og frem. HEC-folkene hadde kun økonomiske interesser og 0 peiling på hvordan bransjen fungerte, men det gjorde Lawrence. Han ordnet bl.a DP’s første platekontrakt og organiserte mye av det praktiske.
Martin Birch.
Produsent og lydtekniker som jobbet med både DP og Rainbow fra 1969 til 1978. I tillegg også flere av Glover og Lord’s soloprosjekter.
Bruce Payne (Thames Talent Ltd).
Payne hadde fra 1972 ansvaret for booking av DP’s konserter og var samtidig Dio’s manager i ELF før han tok over som Manager for Rainbow i 1975 og DP i 1984, der han ble i rollen frem til 2017.
Jeg har dannet meg et inntrykk av Payne som en litt «hoven kødd», som fortrinnsvis brydde seg mest om pengene. For han var jo både DP og Rainbow rene pengemaskiner. Mange episoder gjennom historien underbygger det. Men, samtidig – det var vel ikke alltid like greit å hanskes med noen av disse sterke personlighetene hele tiden heller, og han gjorde jo en formidabel jobb. Det er mange rykter om hvorfor Blackmore ikke dukket opp da DP skulle innlemmes i the Hall of Fame. Mye tyder på at hovedårsaken var at Payne sa han ikke var velkommen.
Ian (Bige) Hansford
Kom inn tidlig på 70-tallet og ble leder av DP’s crew og roadies. Fortsatte i rollen med Rainbow og ble også med tilbake til DP i 1984. Fikk kallenavnet Bige, da det var 3 Ian's å holde rede på.
Colin Hart.
Startet som Roadie. Kom inn i DP’s crew i 1972 og ble samtidig Tour Manager for ELF. Gikk så over i rollen som Tour Manager for Rainbow i 1975, frem til 1984. Fortsatte deretter som Tour Manager for DP, til han etter et hjerteinfarkt i 2001, kun fikk en kort mail fra Bruce Payne om at han ikke hadde jobb lenger.
Dawk Stillwell.
Tech for bandet fra 1975 til 1993. Kom med fra ELF. Modifiserte RB’s amp’s og gitarer inkl MTC’n, og mods og rep’s av Lord’s B3 mm.
Raymond d’Addario
Kom inn via sin rolle som roadie for ELF. Produsent for Rainbow frem til 1984 og DP frem til 1993. Her fra Ronnie og Wendy's bryllup.
Clif “Cooky” Crawford.
Tech for Blackmore og en del av crewet fra 1981 til 1988.
Stuart Smith
Kom inn som Crew-medlem under turneene fra 1984 til 1988 som assistent for både Blackmore og Gillan. Men Smith hadde sin historie med Blackmore langt tidligere enn det.
Stuart Smith ble venn med Blackmore da møttes på et DP party i 1974 der de trakk seg tilbake fra festen og pratet sammen i flere timer. De fant ut at de hadde mye felles interesser. Blackmore hjalp Smith med å flytte til USA, lærte han å utvikle seg videre på gitar og å komme i gang med karrieren - også gjennom økonomisk støtte.
På sin 28 bursdag fikk Smith en Stratocaster av RB. Det er den som RB benyttet i videoene til Stone Cold og Death Alley Driver. Denne måtte Smith, av økonomiske årsaker, senere selge, men jeg tror han nå har klart å kjøpe den tilbake.
Stuart Smith's Heaven and Earth
På platen Heaven and Earth har han med seg bl.a Ritchie Sambora, Joe Lynn Turner og Glen Hughes.
Bra plate, og jeg kan trekke frem en bra cover av When a Blind Man Cries og kanskje en av de tøffeste versjoner av Bach’s Jesu, Joy Of man’s Desiring - Dreams of Desire.
Verd en lytt er også en av deres andre plater – Dig.
Rainbow - Long Live Rock'n'Roll
Et herlig album, som dessverre preges av litt dårlig lydkvalitet.
Bildet av publikum i Gatfold coveret:
...er opprinnelig fra en Rush konsert der teksten på banneret ble foto-shopped. Det samme med t-skjortene til publikum m/Rush motiv. I tillegg er det speilvendt.
Her er originalen:
Både Carey og Bain hadde fått fyken før de skulle begynne innspillingen av dette albumet. De sleit med å finne en kompetent nok erstatter for Bain. Resultatet ble at Blackmore spilte inn det meste av bass på albumet selv.
Innspillingen av albumet ble gjort på (det tidligere nevnte) Chateau d’Herouville utenfor Paris, og Carey ble hyret tilbake - ikke bare én, men to ganger. I denne fasen hadde RB og Powell begynt en ganske aktiv «mobbing» av Carey. Noe av årsaken var hans unge alder og (iflg Carey) at RB var faktisk var litt irritert over at Carey var så fordømt god.
Slottets gjesteavdeling, der de bodde, var dekorert med flere ting fra middelalderen – og på en vegg hang det bl.a et digert spyd. En kveld tok RB spydet ned av veggen og kastet det så hardt han kunne mot døren til Carys rom. Det gikk tvers gjennom døra og havnet i veggen kun noen cm fra Carey. Carey ble (naturlig nok) redd av episoden.
Et par dager etter hadde Powell rigget opp en bit av en 2"x4" i et tau utenfor vinduet til Carey’s rom (stor stein er Carey’s versjon av historien) og en tilsvarende bit i tau utenfor døren til rommet hans. På natten løsner de tauet og planken (eller stenen) går tvers gjennom vinduet og Carey bråvåkner fullstendig dekket av glassbiter. Han hiver seg ut av sengen og stormer ut døren – og planken de har hengt opp der løses ut og treffer Carey midt i hodet. Carey blir da overbevist om at de prøver å ta livet av han, så han ringer sin far på natten og ber han om å ordne flybilletter hjem til USA – og reiser hjem for godt dagen etter.
Slik endte altså Carey's dager i Rainbow.
Tony Carey - Bedtime Story
Etter at Carey forlot Rainbow begynte han en lang fase med studioarbeid før han debuterte solo i 1982. I 1983 startet han The Planet P Project hvor han samarbeidet med en rekke forskjellige musikere. I 1987 gav han ut Bedtime Story, som var filmmusikk til Der Joker.
Rod Stewart - Gasolin Alley
Når Lord og Blackmore så etter erstatning for Rod Evans var også Rod Stewart blant kandidatene som ble vurdert. Stewart var da i Jeff Beck Group, og Beck var en gitarist Blackmore hadde sans for. Lord og Blackmore ble derimot ikke allverdens imponert over Stewart's vokale presentasjoner, så han ble funnet uaktuell.
Litt senere var Jeff Beck Group og DP på samme plakaten, og etter at JB group var ferdige med sitt set så trakk Blackmore Stewart til siden og sa: that was a really good show. Stewart svarte: Oh yeah - thanks, hvorpå Blackmore repliserte: especially that part when you got of stage and the band played that instrumental
Men, Stewart fikk seg jo en grei nok karriere allikevel da.
Artig lesning og man kan jo alltids dra frem planken og gjøre akkurat det oppskriften sier, men det låter skuffende langt fra Blackmore okke som dessverreBandnavnet Rainbow.
Blackmore tok navnet fra Rainbow Bar & Grill på Sunset Boulevard i Los Angeles. Dette stedet ble etterhvert et fast samlingssted for kjendiser og rockeartister.
Vis vedlegget 1081405
Opprinnelig het stedet Villa Nova Restaurant, eid av filmregissøren Vincente Minelli, som da var gift med Judy Garland. Sammen fikk de for øvrig datteren Liza Minelli, som vel er kjent for de fleste.
Judy Garland er jo mest kjent fra rollen som Dorothy i film-musikalen The Wizzard of Oz og låta derfra - Somewhere Over the Rainbow.
Villa Nova ble stengt i 1968, men gjenåpnet i 1972 med nye eiere relatert til filmbransjen. De «spilte» tydeligvis litt på historien og døpte om stedet til Rainbow Bar & Grill. I 2 etg etablerte de en eksklusiv klubb – og den fikk det treffende navnet Over the Rainbow.
Da skjønner man tegninga og sammenhenger.
Fast åpningssekvens på Rainbow’s konserter var playback fra filmen med Dorothy’s: Toto – I’ve a feeling we’re not in Kansas anymore. We must be over the Rainbow:
...der Rainbow fader ut i ekko, før bandet slår inn med instrumental av Somewhere over the Rainbow refrengets 2 første linjer.
Her er akkord-sekvensen (i hvert fall sånn Blackmore spilte den noen ganger) – for de som kan gitarnoter:
Vis vedlegget 1081408
Det er bare å dra frem Banjo'n @vim
Du har sikkert sett denne. Verdt å se - om så bare for å nyte Lemmys livsstil!
Moro lesning ptb Du kan din historie,det skal du ha
Ha en fin 3 søndag i advent og jeg tar turen på puben om litt
mvh
Har faktisk vært der og han satt der han pleide han
Takk det samme. Kos degMoro lesning ptb Du kan din historie,det skal du ha
Ha en fin 3 søndag i advent og jeg tar turen på puben om litt
mvh
Planen var å stikke innom der sist jeg var i LA, men forsinkelser i programmet resulterte i at det måtte droppesHar faktisk vært der og han satt der han pleide han
Det var alltid Blackmore spilte, og det hendte han spilte andre steder enn på scenen.
Rainbow – Bonnet, the Hair-Cut story
RB likte Bonnet’s vokale prestasjoner, men ikke stilen hans.
Bonnet fikk beskjed om å la håret gro og kle seg så han så ut som en rockestjerne – og ikke Mr. Las Vegas, som RB kalte han. Men Bonnet hadde sin stil og kunne ikke fordra langt hår. Rett før konserten i Edinburgh, da håret hadde blitt (ukomfortabelt) halvlangt, så Bonnet sitt snitt til å stikke innom frisøren og klippe seg. Dette visste ikke RB, som alltid hadde egen garderobe. Når en nyklippet Bonnet entret scenen ble Blackmore så forbannet at han gikk bak Marshall stacket sitt og gjennomførte hele konserten «back-stage».
Så – Blackmores versjon av historien der han har fortalt at Colin Hart sto «vakt» utenfor døren til Bonnet’s rom og at Bonnet hoppet ut av vinduet og dro for å klippe seg, stemmer trolig ikke.
Blackmore og Bonnet har også litt ulike versjoner av hvorfor Rainbow fikk ny vokalist.
Deep Purple - Come Hell or High Water
Konserten i Birmingham og Stuttgart i 1993 skulle filmes. RB hadde gitt klar beskjed om at det ikke skulle være kamerafolk på hans side av scenen. Men, det første han ser når han skal på i Birmingham er en kameramann som står og filmer – på tross av at han hadde gitt klar beskjed.
Blackmore gir beskjed at han ikke går på før han er borte – og returnerer til garderoben.
Dette vet jo ikke resten av bandet og det har vel ikke vært noe lenger intro på Highway Star noen gang. Til slutt må de bare starte låta uten Blackmore. Han gikk ikke på før han fikk beskjed om at kameramannen var fjernet - og første del av åpningsnummeret Highway Star ble gjennomført uten gitar. Blackmore kommer på under solo’n (fortsatt amper og gretten) og brått ser han samme kameramann som filmer bak Gillan. Han tar da et vannglass og hiver på kameramannen.
Hele seansen fremgår her:
Deep Purple - Eel Pie Music Festival
Konserten i 1970 på øya Eel Pie i Thames River. Det var kun en trang bro over til øya og alt utstyret måtte sjaues og lastes over på et lite transportmiddel. Det var veldig høy vannføring i Themsen og vann på gulvet i konsertlokalet og trangt på scenen.
RB fikk ikke til lyden når han sto på scenen – og hans naturlige reaksjon når vinden ikke blåste i hans retning var å bli gretten. Han flyttet seg backstage og fant ut at der var det «grei» nok lyd.
RB satt seg da i garderoben bak scenen og gjennomførte konserten derfra. Ian Hansford (roadie) fikk oppgaven med å løpe frem-og-tilbake og justere amp’n etter RB’s instrukser. Lord syntes dette var litt håpløst, da mye av deres interaksjon på scenen var basert på tegn, blikk osv. Ikke så enkelt da kun en av de var tilstede.
Kjempetråd stå på.
Bonnet med Alcatrazz var fett. Står seg kanskje like bra i dag.
^ Har ikke noe annet forhold til Bonnet enn hans noe korte periode i Rainbow - og det svakeste albumet de gav ut (min mening). Egentlig kun Eyes of The world som holder sånn nogenlunde. Men Blackmore både skjønte - og visste at skulle Rainbow bli noe annet enn et gigantisk pengesluk for hans del, så måtte de slå igjennom i USA. Og da måtte det en mer kommersiell retning til, slik at de både ble spilt på radio - og fikk en noe større kvinnelig fanskare.
David Coverdale
Første gang det var kontakt mellom DP og Coverdale var faktisk tilbake i 1969. Coverdale var da vokalist i et lokalt band med navn The Gouverment. De var oppvarmingsband for DP under en konsert i Bradford. DP hadde akkurat bestemt seg for Gillan, men Lord noterte Coverdale’s nr i tilfelle det ikke skulle fungere med Gillan. Det fungerte jo med Gillan – i flere år, men sent på høsten 1973 fikk Coverdale tilbudet han egentlig hadde håpet skulle komme i 1969.
Coverdale jobbet da som selger i en klesbutikk og det var ei jente som jobbet i samme butikk som oppfordret Coverdale til å ta kontakt når DP gikk ut og annonserte etter ny vokalist. Han sendte inn en tape, men hørte ikke noe. Med litt hjelp fra andre kontakter nådde til slutt Coverdale frem – og fikk sin audition.
Uenigheter om den musikalske retningen mellom Coverdale/Hughes og Blackmore jo hovedårsaken til at Blackmore forlot DP. Blackmores tanker om å gå solo ble realisert i form av at han til slutt gikk i studio og spilte inn Ritchie Blackmore’s Rainbow med ELF’s medlemmer – og dro samtidig med seg både deres management og crew.
I etterkant var ikke Blackmore og Coverdale spes gode venner. Gjennom bl.a media ble det jo slengt en del med leppa fra Coverdale’s side om hvor dårlig Rainbow var osv.
Det kulminerte når David Coverdale dukket opp under en Rainbow konsert i Munchen og ble invitert backstage. Blackmore visste ikke det og gikk i svart når han så Coverdale i korridoren. De røyk i tottene på hverandre når Blackmore ville kaste ut Coverdale. Det endte med et ordentlig basketak og utdeling av neseblod mellom de to. Et par av Queen’s medlemmer (som sto på samme plakaten) var forbausende vitner til det hele
I forbindelse med Lord’s bortgang tok Coverdale kontakt med Blackmore, og de skværet opp og har hatt et ok forhold i etterkant.
David Coverdale’s White Snake
Etter DP’s oppløsning gikk Coverdale solo med dette albumet som kom ut i 1977, og det var også med god hjelp fra bl.a Glover, som spilte både bass og synt, i tillegg til å bidra som produsent. Albumet gav jo et hint om hva som skulle komme senere. Låta Blindman er det definitive høydepunktet på dette albumet.
Coverdale var min favoritt i oppveksten, sammen med DP selvfølgelig
mvhHæ. Jeg fik "slangen" tatoveret på armen, for maange år siden.
Der er ikke mye "Whitwsnake" igen.
- Ble medlem
- 22.08.2009
- Innlegg
- 1.708
- Antall liker
- 8.054
Koser meg virkelig med historiene dine. Nok en gang tusen takk.
Ja virkelig Moro med litt historie av gamle helter
mvh
- Ble medlem
- 29.10.2016
- Innlegg
- 9.466
- Antall liker
- 24.601
- Sted
- Hjortshøj, Danmark.
- Torget vurderinger
- 2
The new Deep Purple.
Mens DP lå i dvale etter at bandet ble oppløst i 1976 var det et "sug" i markedet etter mer Deep Purple, men man hadde ikke annet å tilby enn å utgi samlealbum, som solgte meget bra (Singles A's & B's og Deepest Purple).
Med den fortsatt store interessen fant Rod Evans, som var første vokalist i DP, ut at han i 1980 like gjerne kunne re-starte bandet. Og det gjorde han sammen med medlemmer fra andre band. De etablerte selskapet Deep Purple Inc og la ut på turne under navnet The New Deep Purple.
Til mange fans store glede spredde nyheten seg raskt om at DP var på veien igjen. De aller fleste hadde jo ikke helt fått med seg at ingen fra verken MkII eller MkIII var med. Det resulterte i at et par konserter måtte avlyses da publikum fant ut hva det var – og gikk «berserk» før konsertene ble startet. Andre konserter igjen der de nesten ble pepet av scenen og/eller at brorparten av publikum gikk etter kort tid, da de rett og slett spilte elendig osv.
Men, etter å ha holdt på en stund kom jo også dette HEC, som fortsatt hadde rettighetene til bandet og navnet, for øre. De gav beskjed om at Deep Purple Inc ikke hadde rettigheter til bandnavnet, og så seg nødt til å etter hvert gå til sak, da DP Inc & co sto på sitt. Mens rettsprosessen pågikk fortsatte The New Deep Purple å turnere – og de inngikk også platekontrakt, gikk i studio og rakk å spille inn 3 låter.
HEC så seg til slutt nødt til opplyse publikum om hva dette var, og før konserten 17 mai 1980 rykket de inn flg annonse plassert ved siden av konsertannonsen til TNDP i L.A. Times:
Rettsavgjørelsen som til slutt kom var at Deep Purple Inc ble dømt til å betale et erstatningskrav på nesten 700K USD til HEC. Samtidig ble det en rettskraftig dom på at ingen andre kan bruke navnet Deep Purple, så lenge minst 3 av medlemmene (fra MkI, MkII eller MKIII) er med i bandet – i dag Gillan, Paice og Glover.
I morgen blir det et noe lenger innlegg, men i dag litt musikk som kan linkes til Blackmore og DP .
Edvard Grieg – Peer Gynt
(som mange andre har jeg Hydro-utgaven)
RB og Lord var jo inspirert av klassisk musikk, Lord sågar skolert. Både Beethoven og Bach’s verker var inspiratorer for begge, og flere soloer og melodilinjer på studioutgivelser hadde røtter i ulikt klassisk materiale.
Ofte under improviserte live-soloer la de også inn elementer fra ulike klassiske verk – RB da også fra Peer Gynt. Morgenstemning ble ofte brukt. Likeledes Dovregubbens hall.
Under Europaturneen i 1993 ble Dovregubbens Hall, eller In The Hall of the Mountain King som den er navngitt, gjort til et eget nummer og spilt på de fleste av konsertene.
Senere spilte også Blackmore den inn som en egen låt på Rainbow’s Stranger in us all, med tekst av Doogie White - og den ble et fast nummer under de påfølgende konsertene.
Mike Oldfield – Crises
Oldfield er en musiker Blackmore har hatt stor respekt for og latt seg inspirere av.
Åpningssporet, Shadow of the Moon, på Blackmore Night’s debutalbum med samme navn ble skrevet sterkt inspirert av Oldfield's Moonlight Shadow. Det går tilnærmet an å synge teksten til Moonlight Shadow til melodilinjene til Shadow of the Moon.
BN gjorde forøvrig senere en (ikke alt for bra) cover av Moonlight Shadow på albumet All our Yesterdays.
Nevnte vel i går at det ville bli et litt lengre innlegg i dag. Så - versågod, for de som orker .
Deep Purple - The Battle Rages On og The Final End of MkII
Dette skulle vise seg å bli det siste DP albumet med Blackmore. Albumet ble påbegynt og var tilnærmet ferdig innspilt mens JLT fortsatt var vokalist – og en del (all tekst) måtte skrives om etter at både de øvrige medlemmene, Payne og plateselskapet krevde at Gillan skulle tilbake.
Blackmore var motvillig til Gillan’s gjeninntreden, men ble tilbudt myyye penger for å akseptere – og for å bli med på den følgende verdensturneen.
Albumet fikk jo ganske blandet og litt lunken mottakelse, men jeg synes det inneholder flere gode låter.
Det heter seg at Gillan og RB aldri var i studio sammen under innspillingen – og at de tilnærmet ikke vekslet et eneste ord under hele turneen – som for øvrig ble vesentlig amputert i forhold til de opprinnelige planene. De skulle først vært i USA, men hele den turneen ble kansellert, så de reviderte planene ble å først turnere Europa, deretter Japan, for så å dra til USA etter det. Men – det skulle jo ikke bli slik heller.
Deep Purple – Live in Stuttgart.
Live-opptaket fra en av de beste konsertene fra den siste, turbulente MkII turneen i 1993. Tross det kjølige klimaet innad i bandet (dvs mellom Blackmore og de andre, spes Gillan)så gav de «alt» på scenen. Kanskje med unntak av at Gillan litt ofte glemte tekstene.
Også dokumentert i DVD’n - Come Hell or High Water fra samme turne, der den tidligere omtalte starten kanskje ikke var den beste. Den fant sted 9 nov 1993 i Birmingham – altså uken før de kom til Oslo.
Det er skrevet egen bok (Time to Kill) om The Battle Rages On og den påfølgende turneen og alt RB etter hvert fant på (i forsøk på å «sabotere» underveis) – etter hvert som han ble mer og mer lei av Ian Gillan. Det som irriterte mest var at Gillan stadig glemte tekstene, at han drakk for mye og Gillan’s bekledning på scenen. Med den blomstrete skinnvesten og «pysjamas-buksene» mente RB at han så ut som en klovn – og ikke en rockeartist.
I forkant av en av konsertene fikk RB en av roadiene til å henge opp noen ark med tekstene til et par av låtene på Gillan’s mic-stativ. Det ble jo ikke positivt mottatt, og stemningen de to imellom, ble jo ikke bedre av sånne påfunn.
De turbulente siste uker.
Etter konserten i Sveits skulle de videre til Spania for 2 konserter der, men de måtte kanselleres på kort varsel. RB (Blackmore) nektet å dra til Spania og mente han aldri hadde sagt ja til å spille der. Han hadde bestemt seg for å ta et par dager ferie i Østerrike sammen med Candice – og sånn ble det. Han ble konfrontert med å måtte betale for tapet av egen lomme, beregnet til 75.000,- USD + omkostninger for crewet. Blackmore trakk lett på skulderen og sa ok - whatever. Som Colin Hart (Tour Manager) omtalte det: Det var jo et enormt beløp, men RB’s reaksjon var som om andre skulle bli bedt om å ta bar-regninga for kvelden.
Neste «stunt» skjer et par uker i etterkant (slutten av oktober i Praha) når Colin Hart får beskjed om å komme til RB’s rom. Kun med døra på gløtt stikker RB ut et 5-siders håndskrevet brev der han forklarer at han slutter etter at de er ferdige i Europa – og at han aldri har gått med på å dra til Japan (på tross av at pass, visa og innreisedokumenter allerede var ordnet).
Hart får beskjed om å samle de andre i bandet og lese det opp for de. Hart gjør ikke det, men faxer brevet over til Payne (som er i USA) og ringer han opp. Payne tar så kontakt med Gillan, Lord, Paice og Glover – og gjennom kvelden og deler av natten diskuterer de seg frem til å se om de kan finne en ny gitarist og fortsette turneen, men å ikke si noe til Blackmore. Det kommer samtidig frem hvor mye egentlig Blackmore har fått betalt og det «tenner» de andre enda mer til å "kjøre" videre uten RB.
Morgningen etter kommer Blackmore til frokost og har nok gledet seg til å se reaksjonene til det kaoset (tror han) han nå har satt i gang. Men, alle oppfører seg helt som vanlig, som om intet har skjedd. Blackmore blir helt satt ut og drar etter hvert inn til Hart til siden og spør om han ikke har fortalt noe. Joda sier Hart rolig, og Blackmore blir enda mer satt ut.
Et par dager og konserter forløper «normalt». Så en ettermiddag kommer Blackmore inn på Hart’s rom og ser at han holder på fylle ut visa osv for turen til Japan til roadie’s og crewet. Blackmore lever jo i den tro at Japan Touren er kansellert og poengterer nok en gang at han ikke reiser til Japan. Jeg vet det, svarer Hart. For å ytterligere poengtere drar Blackmore frem visa og innreisedokumentene sine og river de i småbiter foran Hart samtidig som han nærmest «skriker» jeg drar ikke til Japan. Neida, jeg vet det svarer Hart mens han samler sammen papirbitene og kaster de i søppelkurven. Blackmore skjønner jo ingenting – og drar ut døra i sinne.
I kulissene har Bruce Payne vært i full gang med å forklare arrangøren i Japan at DP kommer, men uten Blackmore. Han er jo redd for at de da kansellerer og kommer med erstatningskrav, men de sier ok – dersom det er en kjent gitarist som vil erstatte – f.eks Vai eller Satriani, som da var av de mest populære i Japan. Payne kontakter Satriani’s management, og kort fortalt så har de «flaks». Satriani er i mellom 2 prosjekter og har både tid og er villig til å stille opp.
Payne orienterer de andre. Blackmore er ferdig i DP, men de andre fortsetter til Japan – med Satriani.
Payne og Hart blir enige om at Payne får komme over til Europa før den siste konserten i Helsinki, og samtidig har Blackmore nå blitt orientert om at DP kommer til å fortsette og turneen i Japan vil gå som planlagt, med Joe Satriani som gitarist.
I et aller siste forsøk på å skape kaos tar Blackmore kontakt med Hart på dagen før konserten i Helsinki. Beskjeden er et ultimatum om at han skal prate med Payne face-to-face før konserten. Om ikke det skjer, så går han ikke på scenen, vel vitende om at det ikke er mulig for Payne å reise fra USA og rekke frem tidsnok på så kort varsel. Blackmore vet jo ikke at Payne allerede er på vei.
Så – et par timer før konsertstart tar Blackmore på nytt kontakt med Hart og igjen sier at om han ikke får prate med Payne så går han ikke på. Greit sier Hart, som vet at Payne nå er på vei til Blackmores rom. Payne banker på og Blackmore åpner – og blir helt satt ut da han skjønner at dette gikk i vasken. Når Payne spør om det var noe spesielt, sier han kort eeh... nei, ikke noe og lukker døra.
DP går etter hvert på scenen, og Blackmore gjør visstnok en av sine aller beste live-opptredener noen sinne. Etter konserten møttes alle i baren på hotellet, og det var en gemyttlig, men dempet stemning.
Påfølgende morgning kjører Hart Blackmore og Candice til flyplassen. I avgangshallen blir det et kort følelsesladet håndtrykk – og vi sees. Det skulle gå 12 år før de igjen snakket sammen.
Etter noen uker får Payne en tlf fra Blackmore som spør hva gjør vi nå videre. Vi? – Det er ikke noe vi lenger. Jeg løser deg fra alle kontrakter, sier Payne. I etterkant av dette har det vel ikke vært mye kontakt mellom de to.
Snipp, snapp, snute – MkII eventyret ute.
Jeg fikk heldigvis med meg den nest siste konserten med Blackmore (i Oslo) før de dro til Finland. Det var en bra konsert, som for øvrig i sin helhet ligger på YT. Det vi ikke gjorde var å dra hit senere på kvelden:
Kan vagt huske vi snakket om det, men ingen av oss i følget var noe spes. fan av Hughes. Om vi derimot hadde visst at både Glover og Paice dukket opp der, så…
Enda et flott innlegg!
Noe nytt jeg ikke hadde hørt rundt RB sitt lynne rett før Japanturen også.
For en Gillan-fan, er det atter en bekreftelse på at RB må være en av de vanskeligste personene i hele sirkuset. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…