R.E.M. gir seg

[Valentino]

http://www.remhq.com/news_story.php?id=1446

Nå skal jeg spille 7 Chinese Bros. Det er en fin sang.

 

[Townes]

Jaja. Samma det. Sist de gav ut en knallplate begynner jo å bli en kvart mannsalder siden.
På den annen side, så var det et sabba band på 80 tallet.

 

[impulse]

Trist, men de gir seg i det minste før de blir en patetisk liten gjeng gubber.. Det er mange som skulle ha logga ut for en stund siden, spør du meg.

 

[erato]

Trist, men de gir seg i det minster før de blir en patetisk liten gjeng gubber.. Det er mange som skulle ha logga ut for en stund siden, spør du meg.

Jeg vet hvem du tenker på

REM var et fantastisk band på 80 og tidlig 90-tall. Men i likhet med praktisk talt alle andre band ser 10 år ut til å være ca max periode for å gjøre noe interessant. De heldige går i oppløsning da, de som ikke gjør det blir halvpatetiske pengemaskiner for et klientell som føler et sterkt behov for å gjenoppleve ungdommen. Enkeltartister kan holde lenger som artister med integritet, men uhyre få band gjør det.

 

[baluba]

Trist, men de gir seg i det minster før de blir en patetisk liten gjeng gubber.

Der fikk du sagt alt i en setning. Nesten, for det begynte å bli tynnslitt. Produksjonen av den siste platen viser tydelig at de har sluttet å bry seg om sluttproduktet, og har overlatt det til plateselskap og blåruss å foreta de kunstneriske valgene i postproduksjonen. Da er det bare til å rulle inn synes jeg, og takker dem heller for alt det gode de har gitt oss opp gjennom årene.

Selv om IRS-perioden absolutt er å foretrekke, så har de kommet med noen gullkorn etterpå også. Men det blir helst enkeltlåter som blir spilt når jeg hører på noe som er kommet på stor label. En litt artig anekdote er at jeg oppfattet REM som det mest populære rockebandet blant de orienterte i Kampala. De gikk igjen på rockepuber, blant annet.

Lenge leve REM - hvis de bare klarer å holde seg døde i noen år før de eventuelt gjør et comeback fra gyngestolen.

 

[eddie1]

Det var faen på tide!

 

[Harvest]

Trist rett og slett! R.E.M = ro i sjela

Kan være enig i at det de har gitt ut i siste halvdel av karrieren har vært langt mer ujevnt enn fra første halvdel, men en godbit har nå likevel kommet innimellom. De to siste albumene syns jeg også har vært en opptur tross alt.

Men det kan jo hende vi får høre mer av dem på andre fronter? Peter Buck har vel også vært innvolvert i The Decemberists, et meget lovende band! Har også vanskelig for å tro at ikke stemmen til Stipe skal dukke opp i en eller annen sammenheng igjen...

Edit: En liten smaksprøve: http://www.youtube.com/watch?v=zDY2tUrSMLc

 

[baluba]

Ikke vær redd for det, gutten. De dukker nok opp, men jeg håper for deres skyld at de ikke kaster seg på alle mulige samarbeid som ikke nødvendigvis ender med geniale produkter. De har råd til å ta det med ro, som tidligere nevnt har de fått betalt for musikken sin. Litt trist er det når en æra er over, men ikke så trist at jeg må høre det. Nå hører jeg på Cardigans, og har ikke noe større behov for å høre REM nå enn for noen timer siden. Så veldig trist kan jeg altså ikke være på grunn av nyheten.

Er det faen på tide? Tja, på tide kan det alltids sies å være, men ærlig talt så blamerte de seg aldri. Derfor er i alle fall ikke ordet faen på sin plass, for da bør de ha bæsjet på leggen en stund allerede, og det har de ikke gjort. De har aldri gitt ut en dårlig plate, noe få kan skryte av over en 30-årsperiode. Men så har man jo de som mener at det er å bæsje på leggen å bli populære blant folk man føler seg bedre enn.

Hvorfor synes du det er så jævlig på overtid, eddie1?

 

[decibelius]

Topp 3
1. Lifes Rich Pageant, fordi den faktisk løfta meg opp fra gjørma.
2. Document, fordi det er en klassiker.
3. Fables, fordi jeg sleit ut vinylen da jeg bodde i Asker ett år, og følte meg svært ensom.

 

[Valentino]

De var fabelaktige, men de mistet meg etterhvert. Automatic var og er den siste jeg virkelig synes er flott.
Jeg hørte dem så tidlig som i '85, men det var ikke før Green noen år senere at jeg fikk fot og kjøpte I.R.S.-katalogen deres også.

 

[Julenissen]

Murmur og Green, etter det så ble de ett stort gjesp

 

[erato]

Jeg var med de fra starten, men etter Green mistet de meg. Decibelius sin liste er omtrent min også.

 

[baluba]

Topp 3
1. Lifes Rich Pageant, fordi den faktisk løfta meg opp fra gjørma.
2. Document, fordi det er en klassiker.
3. Fables, fordi jeg sleit ut vinylen da jeg bodde i Asker ett år, og følte meg svært ensom.

Fin liste det der. Kanskje du har rett over tid, for jeg har vel hatt den prioriteringen noen ganger jeg også. De to førstnevnte er liksom en topp i deres undergrunnskarriere, etter de mer utforskende to forut (pluss ep-en som er en del av Document). Tror jeg kommer til å velge en av de to når jeg senere føler for å høre REM. Det er liksom fryktelig vanskelig å bestemme seg for hvilken som er best, og det er kanskje fordi de er så gode at personlige erfaringer som har med tiden å gjøre spiller inn.

Murmur er og blir #1 for meg uansett. Det var med den jeg oppdaget bandet, og det var kjærlighet ved første lytt. Kompisen kjøpte Reckoning, så den tapet jeg av han. Fables og Lifes Rich Pageant kjøpte jeg da de kom ut på cd, men på det tidspunktet var jeg vant med sounden deres. Tror det har innflydelse på hvorfor. Jeg kjøpte Murmur da Reckoning kom ut, så jeg fikk to store album samtidig å forholde meg til. Drit i det, vi er vel enige om at deres første fire pluss Document er kongealbum, er vi ikke?

Årsaken til at jeg nevner låten Don't Go Back To Rockville var fordi vi på den tiden gikk gjennom en country-oppvåkning. Kompisen min kjøpte Reckoning med en gang den kom ut, og vi satt hos hverandre annenhver dag. Da jeg hørte platen tok jeg den opp på kassett med en gang, og hadde den på Walkman på skolen neste dag. Den omtalte låten ble dagens favorittlåt. Så var det bare å komme seg til Hot Music i Haugesund å se hva de hadde av REM, og de hadde bare Murmur i tillegg. Ikke så rart siden det var de eneste to albumene de hadde gitt ut til da. Så i løpet av den uken Reckoning kom ut ble jeg kjent med både den og Murmur. Er det rart jeg er blitt slik jeg er?

Jeg føler egentlig at jeg falt av allerede ved Green, men ikke som en som ikke likte dem lenger. Det var bare så veldig mye annet bra, så det passet meg ikke å følge dem så nøye lenger. Fikk jo med meg platene etterhvert, men ikke med samme lidenskap.

 

[decibelius]

Topp 3
1. Lifes Rich Pageant, fordi den faktisk løfta meg opp fra gjørma.
2. Document, fordi det er en klassiker.
3. Fables, fordi jeg sleit ut vinylen da jeg bodde i Asker ett år, og følte meg svært ensom.

Fin liste det der. Kanskje du har rett over tid, for jeg har vel hatt den prioriteringen noen ganger jeg også. De to førstnevnte er liksom en topp i deres undergrunnskarriere, etter de mer utforskende to forut (pluss ep-en som er en del av Document). Tror jeg kommer til å velge en av de to når jeg senere føler for å høre REM. Det er liksom fryktelig vanskelig å bestemme seg for hvilken som er best, og det er kanskje fordi de er så gode at personlige erfaringer som har med tiden å gjøre spiller inn.

Murmur er og blir #1 for meg uansett. Det var med den jeg oppdaget bandet, og det var kjærlighet ved første lytt. Kompisen kjøpte Reckoning, så den tapet jeg av han. Fables og Lifes Rich Pageant kjøpte jeg da de kom ut på cd, men på det tidspunktet var jeg vant med sounden deres. Tror det har innflydelse på hvorfor. Jeg kjøpte Murmur da Reckoning kom ut, så jeg fikk to store album samtidig å forholde meg til. Drit i det, vi er vel enige om at deres første fire pluss Document er kongealbum, er vi ikke?

Årsaken til at jeg nevner låten Don't Go Back To Rockville var fordi vi på den tiden gikk gjennom en country-oppvåkning. Kompisen min kjøpte Reckoning med en gang den kom ut, og vi satt hos hverandre annenhver dag. Da jeg hørte platen tok jeg den opp på kassett med en gang, og hadde den på Walkman på skolen neste dag. Den omtalte låten ble dagens favorittlåt. Så var det bare å komme seg til Hot Music i Haugesund å se hva de hadde av REM, og de hadde bare Murmur i tillegg. Ikke så rart siden det var de eneste to albumene de hadde gitt ut til da. Så i løpet av den uken Reckoning kom ut ble jeg kjent med både den og Murmur. Er det rart jeg er blitt slik jeg er?

Jeg føler egentlig at jeg falt av allerede ved Green, men ikke som en som ikke likte dem lenger. Det var bare så veldig mye annet bra, så det passet meg ikke å følge dem så nøye lenger. Fikk jo med meg platene etterhvert, men ikke med samme lidenskap.

Den EP'en du sikter til, er det Chronic Town? Er ikke den i så fall på Dead Letter Office?

 

[baluba]

Topp 3
1. Lifes Rich Pageant, fordi den faktisk løfta meg opp fra gjørma.
2. Document, fordi det er en klassiker.
3. Fables, fordi jeg sleit ut vinylen da jeg bodde i Asker ett år, og følte meg svært ensom.

Fin liste det der. Kanskje du har rett over tid, for jeg har vel hatt den prioriteringen noen ganger jeg også. De to førstnevnte er liksom en topp i deres undergrunnskarriere, etter de mer utforskende to forut (pluss ep-en som er en del av Document). Tror jeg kommer til å velge en av de to når jeg senere føler for å høre REM. Det er liksom fryktelig vanskelig å bestemme seg for hvilken som er best, og det er kanskje fordi de er så gode at personlige erfaringer som har med tiden å gjøre spiller inn.

Murmur er og blir #1 for meg uansett. Det var med den jeg oppdaget bandet, og det var kjærlighet ved første lytt. Kompisen kjøpte Reckoning, så den tapet jeg av han. Fables og Lifes Rich Pageant kjøpte jeg da de kom ut på cd, men på det tidspunktet var jeg vant med sounden deres. Tror det har innflydelse på hvorfor. Jeg kjøpte Murmur da Reckoning kom ut, så jeg fikk to store album samtidig å forholde meg til. Drit i det, vi er vel enige om at deres første fire pluss Document er kongealbum, er vi ikke?

Årsaken til at jeg nevner låten Don't Go Back To Rockville var fordi vi på den tiden gikk gjennom en country-oppvåkning. Kompisen min kjøpte Reckoning med en gang den kom ut, og vi satt hos hverandre annenhver dag. Da jeg hørte platen tok jeg den opp på kassett med en gang, og hadde den på Walkman på skolen neste dag. Den omtalte låten ble dagens favorittlåt. Så var det bare å komme seg til Hot Music i Haugesund å se hva de hadde av REM, og de hadde bare Murmur i tillegg. Ikke så rart siden det var de eneste to albumene de hadde gitt ut til da. Så i løpet av den uken Reckoning kom ut ble jeg kjent med både den og Murmur. Er det rart jeg er blitt slik jeg er?

Jeg føler egentlig at jeg falt av allerede ved Green, men ikke som en som ikke likte dem lenger. Det var bare så veldig mye annet bra, så det passet meg ikke å følge dem så nøye lenger. Fikk jo med meg platene etterhvert, men ikke med samme lidenskap.

Den EP'en du sikter til, er det Chronic Town? Er ikke den i så fall på Dead Letter Office?

Stemmer sikkert det. Som sagt sluttet jeg å følge skikkelig med etter 1986, og Document kom vel etter det? Ikke lenge etter, men. Når det gjelder Dead Letter Office så husker jeg den tittelen også, så det er derfor jeg gir deg rett i dette. Var Document bare en ordinær utgivelse? Vet jeg har den liggende et sted, men gidder ikke rote den fram.

Nå har jeg sjekket litt fakta, og skjønner hvorfor jeg roter de to platene sammen. Document kom ut etter 1986, som jeg antok. Mer presis i 1987. Da var allerede det mentale forfallet til baluba startet. Forvirringen oppstår nemlig i min minnebank på grunn av at Dead Letter Office kom ut nesten samtidig, bare noen få måneder tidligere. Jeg husket altså en samling som inneholdt debuten (ep-en) pluss andre rariteter. Document var det femte studioalbumet, som havnet i bakgrunnen i et turbulent år med overgang fra jobb til studier, og bytte av statsborgerskap (ble bergenser). På stående fot kan jeg ikke huske hva som kom ut det året der. Husker den ene turneen min, that's it. : Og Fantoft studentby etterhvert...

 

[High_def]

Takk for svært mange gode øyeblikk!
Et stort band som jeg ikke oppdaget før Driver 8 grep meg hardt og aldri helt slapp taket...

 

[decibelius]

Topp 3
1. Lifes Rich Pageant, fordi den faktisk løfta meg opp fra gjørma.
2. Document, fordi det er en klassiker.
3. Fables, fordi jeg sleit ut vinylen da jeg bodde i Asker ett år, og følte meg svært ensom.

Fin liste det der. Kanskje du har rett over tid, for jeg har vel hatt den prioriteringen noen ganger jeg også. De to førstnevnte er liksom en topp i deres undergrunnskarriere, etter de mer utforskende to forut (pluss ep-en som er en del av Document). Tror jeg kommer til å velge en av de to når jeg senere føler for å høre REM. Det er liksom fryktelig vanskelig å bestemme seg for hvilken som er best, og det er kanskje fordi de er så gode at personlige erfaringer som har med tiden å gjøre spiller inn.

Murmur er og blir #1 for meg uansett. Det var med den jeg oppdaget bandet, og det var kjærlighet ved første lytt. Kompisen kjøpte Reckoning, så den tapet jeg av han. Fables og Lifes Rich Pageant kjøpte jeg da de kom ut på cd, men på det tidspunktet var jeg vant med sounden deres. Tror det har innflydelse på hvorfor. Jeg kjøpte Murmur da Reckoning kom ut, så jeg fikk to store album samtidig å forholde meg til. Drit i det, vi er vel enige om at deres første fire pluss Document er kongealbum, er vi ikke?

Årsaken til at jeg nevner låten Don't Go Back To Rockville var fordi vi på den tiden gikk gjennom en country-oppvåkning. Kompisen min kjøpte Reckoning med en gang den kom ut, og vi satt hos hverandre annenhver dag. Da jeg hørte platen tok jeg den opp på kassett med en gang, og hadde den på Walkman på skolen neste dag. Den omtalte låten ble dagens favorittlåt. Så var det bare å komme seg til Hot Music i Haugesund å se hva de hadde av REM, og de hadde bare Murmur i tillegg. Ikke så rart siden det var de eneste to albumene de hadde gitt ut til da. Så i løpet av den uken Reckoning kom ut ble jeg kjent med både den og Murmur. Er det rart jeg er blitt slik jeg er?

Jeg føler egentlig at jeg falt av allerede ved Green, men ikke som en som ikke likte dem lenger. Det var bare så veldig mye annet bra, så det passet meg ikke å følge dem så nøye lenger. Fikk jo med meg platene etterhvert, men ikke med samme lidenskap.

Den EP'en du sikter til, er det Chronic Town? Er ikke den i så fall på Dead Letter Office?

Stemmer sikkert det. Som sagt sluttet jeg å følge skikkelig med etter 1986, og Document kom vel etter det? Ikke lenge etter, men. Når det gjelder Dead Letter Office så husker jeg den tittelen også, så det er derfor jeg gir deg rett i dette. Var Document bare en ordinær utgivelse? Vet jeg har den liggende et sted, men gidder ikke rote den fram.

Nå har jeg sjekket litt fakta, og skjønner hvorfor jeg roter de to platene sammen. Document kom ut etter 1986, som jeg antok. Mer presis i 1987. Da var allerede det mentale forfallet til baluba startet. Forvirringen oppstår nemlig i min minnebank på grunn av at Dead Letter Office kom ut nesten samtidig, bare noen få måneder tidligere. Jeg husket altså en samling som inneholdt debuten (ep-en) pluss andre rariteter. Document var det femte studioalbumet, som havnet i bakgrunnen i et turbulent år med overgang fra jobb til studier, og bytte av statsborgerskap (ble bergenser). På stående fot kan jeg ikke huske hva som kom ut det året der. Husker den ene turneen min, that's it. : Og Fantoft studentby etterhvert...

Tror nok jeg har rett for en gang skyld ja. Jeg var så langt inne i R.E.M universet på den tida, att det virker som om det har satt seg permanent på harddisken. Kan legge til att jeg også hadde permanent en periode på 80-tallet

 

[Trane]

Kan legge til att jeg også hadde permanent en periode på 80-tallet

Mike Stipe hadde hår en periode på 80-tallet også......

 

[toriamos]

Gir de seg? Tror ikke det - hva er R.E.M. baklengs? Tilfeldig? - Neppe..

 

[rolfozzy]

R.E.M. Prega 80tallet sterkt med de albumene de ga ut på I.R.S. Har fulgt de fra Murmur og fram til dette årets utgivelse. Som ikke er noe stort R.E.M. album. Men klart har sine øyeblikk.

Jeg syns av de plater de har gitt ut etter I.R.S. perioden, er Monster den siste som er gjennomført bra. Etter det har det blitt pliktkjøp. Har blitt spilt et par ganger, med håp om at nå......men nei. De har endt som hyllemat.

 

[Rune.U]

R.E.M var jo et stort fenomen blandt undergrunnsfolka på 80-tallet.Der det egentlig var mest om å gjøre å høre på ting som minst mulig andre hørte på. Da de endelig fikk en hit,døde selvfølgelig kred.en i det miljøet,og resten er jo historie det også! ;D
Mvh Rune

 

[mikefish]

Har alle platene til R.E.M. De kunne gjerne fortsatt en stund til.Hadde ikke hatt noe i mot å få meg med en "mimrekonsert" men Athens-gutta.

Syns forøvrig '94-utgivelsen 'monster' er undervudert.En av mine favoritter av bandet.

mvh. s,

 

[erato]

R.E.M var jo et stort fenomen blandt undergrunnsfolka på 80-tallet.Der det egentlig var mest om å gjøre å høre på ting som minst mulig andre hørte på. Da de endelig fikk en hit,døde selvfølgelig kred.en i det miljøet,og resten er jo historie det også! ;D
Mvh Rune

Det var derfor jeg begynte å høre på klassisk musikk. Hører på Handels opera Lothario nå. ;D

Skal se om jeg klarer å finne noe enda mer obskurt til neste skive. Kanskje Henrik Andriessens symfonier?

 

[Roberten]

Dyktige mennesker om R.E.M.
http://www.salon.com/entertainment/music/2011/09/21/remembering_r_e_m

 

[Dr Dong]

Jeg satt faktisk og skrev en magisteroppgave mens jeg lyttet til REMs to første album (de gikk og gikk på spilleren). Det var et aspekt av tilbakelenthet i musikken som passet apatien i skrivingen. Senere hen ble de meg mer likegyldig. Oppløsningen affiserer meg ikke. De har vel kanskje gjort sitt, og da skal en jo ikke gråte. De har laget ting som forblir, uansett. De spilles til stadighet på anlegget i huset (disse tidlige saken). Det holder seg godt, og mer kan en ikke forlange.

 

[erato]

Som jeg har nevnt i en annen post; finnes det rockeband som har holdt på i mer enn 20 år og som ikke er likegyldige? Oppløsningen affiserer meg ikke, de har gjort det de har å bidra med for lengst, og jeg har ikke ambisjoner om å henge på konserter med de og tro jeg er ung igjen. Det er bare patetisk. Fint de gir seg før de blir en vits, som så mange andre for lengst har blitt, og mens jeg enda husker dem som et strålende band og ikke en samling patetiske oldiser som ikke skjønner at deres tid er forbi.

 

[Roberten]

Veldig enig med siste taler.
Det som kanskje imponerer meg mest med REM er at de på alle utgivelsene fra start til slutt har minst én hysterisk bra låt. Tror jeg da, jeg har muligens ikke hørt den siste lp'en de slapp.