The Texas Chainsaw massakre eller hvordan en stakkars vekkelse predikant nesten møtte sin skaper i det fjerne nord.
Denne epistelen kan vel også kalles noe så enkelt som
«Over stokk og stein. Skrøner fra Skagafjørður del 3»
Jeg har lovet min gode venn Johoo en liten fortelling fra besøket til Silvrastaðir, ett år senere en sist, nå i sommer 2017.
Den kommer lovlig sent før neste besøk er allerede rundt svingen.
Det besøket kommer noe fortere en egentlig noen hadde tenkt,
men grunnen er på en måte den samme som gjør at denne fortellingen er forsinket.
Sensommeren 2017 og denne høsten har vært en krevende tid for denne skrønefortelleren. Nok om det.
Denne gangen er det bare Habichten selv med sin trofaste følgesvenn fra Hafnarfjørður som drar ut på nok en episk tur.
Junior har opphold ved den solfylte vestfoldkysten denne gang.
Rosinante er sadlet eller det vil si min trauste Patrol har fått nye sko,
den prydes nå med noen AT 405 som måler omtrent 38 tommer i diameter, omtrent det samme som det som ble erstattet.
Tanken er full av diesel og den gamle gode rekke sekseren purrer ut av sitt 3tomers åpne eksos.
Denne gangen er den andre av to gamle gode folketråkk over fjellet som skal forseres,
den som ligger litt lengre vest en Sprengisandur. Kjalvegur elller Kjölur på folkemunn.
Etter noen stopp for kaffe, kaker og proviant tok vi the scenic route ut av hovedstads området.
Sveipet for by Þingvellir, nasjonens vugge og store helligdom og freste videre til Geysir.
Skrønefortelleren er selvfølgelig både bereist og blasert men måtte gi sin kumpanjong litt tid til å både filme og fotografere.
Det ble også et svært hyggleig møte med Habichtens store bror som var ute og viste en gruppe turister vårt vakre land.
Ferden gik vider innover mot fjellene og søndre Islands stolthet av et vannfall Gullfoss ble, etter uhorvelig somling frem til nå,
etterlatt til de som fortsatt ikke er like bereiste og blaserte overfor slike magnefike naturfenomen.
Vidder og fjell ble krysset og det utrulige stedet Hveraveller en sann oase i ørknen ble et godt sted for en pause.
Det ble inget bad i den naturlige laugen dennegang. Somling måtte tas igjen.
Det er et under hvad litt dekkvolum og senket lufttrykk gjør for gjennomsnittshastighten på elendige grusveier og vaskebrett.
Som engelskmennene sier „ horses for courses“ eller i denne sammenhengen vleg bil etter bane.
Vi kom fem til slutt, tross uendelig sommel i turisthøl, kaffesajpper, konditorier, og såklart noen av verdens mest fantastiske nturfenomen.
En liten ankedote, Old Yeller i Yellowstone spruter omrent lik kraftig og høyt som Strokkur så der kan vi ikke skryte på oss en verdensrekord.
Men får du ikke med deg en sprut der i Amiland må du vente i timer for neste.
I Haukadalur, raskt oversatt Habicht dal, må du vnte opp til 5 minutter i mellom sprutene.
Jeg ble raskt etter ankomst påminnet om alle de fagre løfter jeg hadde gitt om „perfect sound forever“ på 5 minutter blankt, gitt min bagasje.
En laptop med både Jriver og Audiolense og ikke minnst et lydkort av beste slag, RME UFX, smuglet til øya uten blygsel.
Og ikke har jeg tenkt snakke noe im all den illegale tobakken som ble med.
Hadde det ike vært for den der kjedjesagen som verten drev og viftet med hadd jeg vært helt rolig.
Men som de som kjenner til The Shining vet, er tilnærmet isolasjon ikke nødvendig vis det beste for alle.
Nå skal jeg ikke påstå at verten har tendens til å være labil, men med tanke på hans tilstedeværelse her på asylet kan man tenke sitt.
I tilleg er det osgså slik at den orginale Texas Cahinsaw massemørderen ble spilt av en utvandret Islending, Gunnar Hansen.
Ikke fritt for at jeg begynte å bli nervøs.
To be continued .....................
H
Denne epistelen kan vel også kalles noe så enkelt som
«Over stokk og stein. Skrøner fra Skagafjørður del 3»
Jeg har lovet min gode venn Johoo en liten fortelling fra besøket til Silvrastaðir, ett år senere en sist, nå i sommer 2017.
Den kommer lovlig sent før neste besøk er allerede rundt svingen.
Det besøket kommer noe fortere en egentlig noen hadde tenkt,
men grunnen er på en måte den samme som gjør at denne fortellingen er forsinket.
Sensommeren 2017 og denne høsten har vært en krevende tid for denne skrønefortelleren. Nok om det.
Denne gangen er det bare Habichten selv med sin trofaste følgesvenn fra Hafnarfjørður som drar ut på nok en episk tur.
Junior har opphold ved den solfylte vestfoldkysten denne gang.
Rosinante er sadlet eller det vil si min trauste Patrol har fått nye sko,
den prydes nå med noen AT 405 som måler omtrent 38 tommer i diameter, omtrent det samme som det som ble erstattet.
Tanken er full av diesel og den gamle gode rekke sekseren purrer ut av sitt 3tomers åpne eksos.
Denne gangen er den andre av to gamle gode folketråkk over fjellet som skal forseres,
den som ligger litt lengre vest en Sprengisandur. Kjalvegur elller Kjölur på folkemunn.
Etter noen stopp for kaffe, kaker og proviant tok vi the scenic route ut av hovedstads området.
Sveipet for by Þingvellir, nasjonens vugge og store helligdom og freste videre til Geysir.
Skrønefortelleren er selvfølgelig både bereist og blasert men måtte gi sin kumpanjong litt tid til å både filme og fotografere.
Det ble også et svært hyggleig møte med Habichtens store bror som var ute og viste en gruppe turister vårt vakre land.
Ferden gik vider innover mot fjellene og søndre Islands stolthet av et vannfall Gullfoss ble, etter uhorvelig somling frem til nå,
etterlatt til de som fortsatt ikke er like bereiste og blaserte overfor slike magnefike naturfenomen.
Vidder og fjell ble krysset og det utrulige stedet Hveraveller en sann oase i ørknen ble et godt sted for en pause.
Det ble inget bad i den naturlige laugen dennegang. Somling måtte tas igjen.
Det er et under hvad litt dekkvolum og senket lufttrykk gjør for gjennomsnittshastighten på elendige grusveier og vaskebrett.
Som engelskmennene sier „ horses for courses“ eller i denne sammenhengen vleg bil etter bane.
Vi kom fem til slutt, tross uendelig sommel i turisthøl, kaffesajpper, konditorier, og såklart noen av verdens mest fantastiske nturfenomen.
En liten ankedote, Old Yeller i Yellowstone spruter omrent lik kraftig og høyt som Strokkur så der kan vi ikke skryte på oss en verdensrekord.
Men får du ikke med deg en sprut der i Amiland må du vente i timer for neste.
I Haukadalur, raskt oversatt Habicht dal, må du vnte opp til 5 minutter i mellom sprutene.
Jeg ble raskt etter ankomst påminnet om alle de fagre løfter jeg hadde gitt om „perfect sound forever“ på 5 minutter blankt, gitt min bagasje.
En laptop med både Jriver og Audiolense og ikke minnst et lydkort av beste slag, RME UFX, smuglet til øya uten blygsel.
Og ikke har jeg tenkt snakke noe im all den illegale tobakken som ble med.
Hadde det ike vært for den der kjedjesagen som verten drev og viftet med hadd jeg vært helt rolig.
Men som de som kjenner til The Shining vet, er tilnærmet isolasjon ikke nødvendig vis det beste for alle.
Nå skal jeg ikke påstå at verten har tendens til å være labil, men med tanke på hans tilstedeværelse her på asylet kan man tenke sitt.
I tilleg er det osgså slik at den orginale Texas Cahinsaw massemørderen ble spilt av en utvandret Islending, Gunnar Hansen.
Ikke fritt for at jeg begynte å bli nervøs.
To be continued .....................
H
