Referanseplater - Hva og hvorfor?

[impulse]

Til tider myldrer det jo av lister her inne, og jeg tenkte det kunne vært på sin plass å finne ut hva
det gode selskap bruker når anlegg skal testes, nyansene skal finnes og komponenter vurderes. Et amerikansk blad jeg abbonerer på, publiserer en "Superliste" innimellom, men den inneholder for mye obskur strupesang, balalaika og annet skrammel til å være særlig relevant, synes jeg. Så la oss lage vår egen!

Jeg er ikke nødvendigvis bare ute etter hvilke plater som er de første du strekker deg etter når de nye høyttalerne endelig står der, men også hvorfor akkurat den plata har funnet veien inn på referanselisten. Det kan fort bli en kilde til nyoppdagelser for de fleste av oss, skulle jeg tro.

Personlig er jeg skeptisk til plater som utgis bare fordi opptaket er teknisk godt, men hvor musikken er et eneste langt gjesp. (Disse er det skremmende mange av). For meg blir disse en form for enerverende audiofil støy. Dermed preges nok min liste av vanlige utgivelser hvor både utøver og tekniker virkelig har hatt dagen

For min egen deler dette de øverste på min liste pr. dd. Rekkefølgen er forsåvidt tilfeldig.




Chick Corea / Bobby Mc. Ferrin : The Mozart Sessions (Sony)

Denne plata skal ha driv, atakk og god instrumentlyd. Og ikke minst masse rom! Låter det trang telefonboks her, er anlegget ditt i trøbbel!

Harry Connick jr. : Blue light, red light (CBS/Sony)
Dynamikk, stemme, blåsere og rom til å dø for. På et dynamisk og godt oppsett ER du der. Låter anlegget ditt huggorm, derimot, løper du skrikende etter sov-i-ro !


Murray Perahia: Bach - Goldbergvariasjoner (Sony)

Nydelig flygellyd med kropp, karakter og nyanserikdom. Så langt fra bedehuspiano det er mulig å komme. Igjen mye rom og atmosfære. Tatt opp i en teatersal i Sveits. Går riggen din dypt nok, kan du tidvis høre romingen av tungtrafikk utenfor. Nå anbefaler jeg ikke å lytte etter trailere akkurat, men det bidrar til følelsen av tilstedeværelse, om ikke annet...

Talk Talk : The Colour of spring

Luftig produksjon, distinkt instrumentlyd, ekstra mye nyanser i trommene, masse driv og desperasjon i uttrykket.
Om et komponent ikke greier å fange opp dette, blir det ikke værende hos meg... Forøvrig en obligatorisk plate om du gjennomlevde 80-åra!


Angela Hewitt: Bach Keyboard Concertos Vol. 1 & 2

Her formelig spruter det av energi og spilleglede, instrumentene gis mye plass, og denne plata har en svært overbevisende bassgjengivelse. Enorm følelse av tilstedeværelse. Barock&roll !!


Dette var mitt ringe bidrag, nå kaster jeg ballen videre!

 

[rolfozzy]

Syns det er greit nok å bruke den musikken jeg vanligvis hører på.
Pleier å starte med Bob Dylan - Biograph CD 1 (Akustisk og rock)
Muddy Waters - Folksinger (Utrolig lyd til å være innspilt i 63
Totta - Turneen ( Fin stemme og nærhet)
Maria Muldaur - A wman alone with the Blues ( Samme som Forrige)

Noe i denne duren blir det nok ja. Kan ikke komme på noe jeg har kjøpt kun for lydens skyld.

 

[theStig]

Jeg velger referanseplater etter musikk først, og lyd som kanskje 25% av faktoren. Her er noen av mine, med kommentarer om lyden først og fremst.

1. Handel Messias - Gardiner/Monteverdi choir ...

Fantastisk initimitet uten å være "in your face". Den mest naturlige gjengivelsen av soliststemmer jeg noensinne har hørt på opptak. Mangler i klangbalansen eller resonanser i anlegget avsløres umiddelbart her. Klangen fra opptaksrommet er stor, men ligger langt bak. På mindre gode anlegg høres det helt tørt ut faktisk. Musikken og framføringen er 100% fantastisk også....

2. Anne Lise Berntsen / Nils Henrik Asheim - Englekyts

Sopranstemme og orgelimprovisasjon på høyt nivå...

Som Valentino sa det - "dette er mat for Sonus Faber". Med andre ord: har man trøbbel i mellomtonen låter dette her totalt grusomt. På den andre siden så låter det himmelsk på alle måter på et godt anlegg. Platen er spesielt en utfording i mellomtonen. Vokalen ligger lavt og kan lett drukne i den massive klangen fra orgelet. Det krever også sitt å oppløse alt som skjer i orgelet uten at det blir grums eller hardt. Det skjer utrolig mye spennende musikalsk her som krever ekstrem oppløsning i anlegget for å kunne oppfattes. Frapperende dynamikk, og "power" fra orgelet, sammen med helt nøytral og slank karakter på vokalen. Spilt inn med stereo mikk-par, så Anne Lise flakker fra side til side, ettersom hun ikke står helt stille og synger. At hun beveger hele tida seg skal kunne høres helt åpenbart her.

3. Kari Bremnes - Over en by

Alle kjenner vel denne her....
En utrolig lekker produksjon, med masse detaljer gjemt unna langt nede i miksen. F.eks ligger det et keyboard i bakgrunn på nesten alle låtene. På flere oppsett jeg har hørt, også i verstingklassen, så har dette rett og slett vært umulig å høre. Det brukes også forskjellige keyboardlyd på alle sporene, noe som skal framgå uten tvil. Bassen er også et kapittel for seg - svært jevn og kraftig. Bassen her SKAL låte kraftfullt, homogent, rent og pent - hvis ikke har men et stykke å gå med bassgjengivelsen sin.

 

[JanR]

"Over en by" er på vei hit "as we speak"

Totta "3" og Totta "5" er gjengangere her i huset.
Muddy Waters "Folksinger" , ufattelig bra lyd/nerve/nærhet i den skiva.
Tool "10000 days" veldig bra lyd til å være i den sjangeren.

Talk Talk "The color of spring" skal bestilles.Har kun 2 skiver liggende her.

/jan

 

[Vermin]

Jeg er vel en av de som bytter referanser hver uke, blir møkk lei en plate så finner jeg en ny en. Så og liste opp disse kunne tatt evigheter. Men kan frembringe Siri's Svale Band - Blackbird for øyeblikket

 

[Geir_O]

Siden vi musikkelskere gjerne liker alt fra hardeste metall til dypeste barokk ( ;D Heldig med den synes jeg), er jeg så heldig å ha to sample plater med utmerket musikk og ikke minst audiofil lyd: Sonys "Super Audio CD Ultimate Collection" som fulgte med en Sony SACD/Multispiller jeg hadde. Denne er dobbel og inneholder bl.a. Jeff Beck, Roger Waters, James Taylor, Grover Washington jr, Mozart Concerto in D med Midori, So What med Miles Davis, Yo Yo Ma etc etc. Her får du sjekka det meste av klang, dynamikk og oppløsning/luftighet. For å ta de vanskelige korverk etc, hvor mange ikke perfekte anlegg gjerne sliter med "flising" av stemmene. Gjerne i toppen. Har jeg "Linn Selections SACD". Her har du bl.a Claire Martin, Barb Jungr, Martin Taylor etc. Så har du bl.a en flott innspilling av Mozarts "Requiem med SCO. Artur Pizaro spiller Beethovens Tempest Sonate.

I det hele tatt. Mye variert og flotte innspillinger

Mvh

 

[Trane]

De få gangene jeg har behov for referanseplater for å sjekke lyden er de få gangene jeg er innom en butikkdemo eller messe (gjør nesten aldri endringer i eget anlegg...har ikke den basillen). I slike tilfeller er det alltid nok av de vanlige kjente referanseskivene som alle kjenner. Derfor tar jeg med noe helt annet. Her er noen av de jeg gjerne hører:

Jeg har et lite knippe skiver som IKKE er referanseskiver pga. lyd, men pga musikk. Det er jo dessvere gjerne slik at lyd og musikalsk kvalitet er omvendt proporsjonal. Jo bedre musikk, - jo mindre sjans for bra lyd...heldigvis med noen hederlige unntak. Men jeg ønsker ikke å la mindre god innspillingskvalitet styre mitt musikkvalg. Derfor tar jeg gjerne med meg Maceo Parker's "Life on Planet Groove"

En liveinnspilling som kan låte flat, grå, masende og kjedelig på feil anlegg. Husker Leif Erntsen mente det var kjedelig fordi han bare spilte i et smalt register...sannheten var at ML-høyttalerne spilte elendig i rommet og alt annet enn flinkisreferansemusikk låt elendig. Da jeg kom hjem låt det frisk og strålende livsbejaende...som det skal.

En annen er Miles Davis' "Live Around the World"

Forsåvidt ikke den værste lyden, men opptakene er fra DCC (for de som husker det formatet) tatt rett fra mixebordet. Ikke tour de force i oppløsning og finesse, men et musikalsk trøkk og nerve så du nesten føler på kroppen den tette konsentrerte stemningen til musikerne når de følger sjefens anvisninger, når de har han i øyekroken for å se hans reaksjoner.

AC/DC "Back in Black" er kanskje et av de få skikkelige hardrockskiver som faktisk har god lyd. Men likevel er det slett ingen selvfølge at millionanlegg fikser dette. If it can't boogie - why bother?!

En annen skive som kan røske litt opp i en noe satt forsamling sofagriser på hifi-messe er Tom Waits' "Swordfishtrombones"

Lyden er slett ikke værst, men heller ingen referansekvalitet. Derimot finner du på platen både komplekse krevende partier som "Down, Down, Down" og vare nære inderlige små perler som "Soldier's Things".

Felles for alle disse er at de for meg er så viktig musikk at dersom et anlegg ikke kan formidle nerven og innholdet i dem...uansett hva anlegget måtte koste, hvor korrekt frekvensrespons, uansett trøkk i dypbassen, uansett oppløsning og detaljrikdom...dersom disse skivene ikke funker har jeg ikke bruk for det anlegget. Dersom disse platene ikke har bra nok lyd til å kunne spille bra på anlegget handler det hele om "hifi" og ikke musikk.