Jeg har nevnt det tidligere, men det ville vært veldig rart å forhandle frem en fredsavtale i 1945 hvor de ca 400000 tyske soldatene i Norge fikk beholde Østfold som trøstepremie i forsoningens navn. Nürnbergdomstolen virker som en mer fornuftig del av fredsoppgjøret.
1. At muskovittene trekker alle sine militære styrker ut av Ukrainas territorie ihht internasjonalt anerkjente grenser fra 1991, de som de selv høyt og hellig underskrev på å respektere i 1994. Hvorfor forhandle med noen som allerede er i brudd med inngåtte avtaler?
2. At muskovittene slutter å lobbe bomber, missiler og droner inn i Ukraina, både mot sivile og militære mål. Helt slutt.
Deretter, når man ser at det kan være mulig å tro på at muskovittisk handling midlertidig har en viss sammenheng med muskovittiske ord, kan det være mulig å forhandle om noe:
1. Hvor bred den demilitariserte sonen skal være på muskovittisk side for å sikre at man ikke ruller opp våpenmakt mot grensen på nytt.
2. Hvor mange krigsforbrytere og ansvarlige for folkemord som skal utleveres til straffetribunalet i Haag og hvor mange til ukrainske domstoler.
3. Hvor stor erstatning muskovia skal pålegges å betale til Ukraina som stat, til ukrainske offentlige og sivile institusjoner, og til andre berørte.
4. Hvor lang tid som skal gå med pen oppførsel før muskovia igjen tillates å delta i noen internasjonal organisasjon, f eks i FN.
5. Hvilke restriksjoner som skal pålegges muskovia om antall og type våpen de får ha, tilsvarende de restriksjonene Finland ble pålagt i 1945.
At Ukraina må bli medlem i NATO og EU så snart som mulig er derimot ikke noe å forhandle om. Det er eneste troverdige sikkerhetsgaranti for å hindre gjentagelse. muskovias ord er ikke verdt papiret det er skrevet på, som avtalen fra 1994 illustrerer, og da er det ikke så mye poeng i en avtale med mindre det følger med drakoniske konsekvenser for nye avtalebrudd. Og da kan man sikkert komme frem til en forhandlingsløsning.
Det er ikke så veldig vanskelig. Forutsetningene for i det hele tatt å diskutere noe som helst:
1. At muskovittene trekker alle sine militære styrker ut av Ukrainas territorie ihht internasjonalt anerkjente grenser fra 1991, de som de selv høyt og hellig underskrev på å respektere i 1994. Hvorfor forhandle med noen som allerede er i brudd med inngåtte avtaler?
2. At muskovittene slutter å lobbe bomber, missiler og droner inn i Ukraina, både mot sivile og militære mål. Helt slutt.
Deretter, når man ser at det kan være mulig å tro på at muskovittisk handling midlertidig har en viss sammenheng med muskovittiske ord, kan det være mulig å forhandle om noe:
1. Hvor bred den demilitariserte sonen skal være på muskovittisk side for å sikre at man ikke ruller opp våpenmakt mot grensen på nytt.
2. Hvor mange krigsforbrytere og ansvarlige for folkemord som skal utleveres til straffetribunalet i Haag og hvor mange til ukrainske domstoler.
3. Hvor stor erstatning muskovia skal pålegges å betale til Ukraina som stat, til ukrainske offentlige og sivile institusjoner, og til andre berørte.
4. Hvor lang tid som skal gå med pen oppførsel før muskovia igjen tillates å delta i noen internasjonal organisasjon, f eks i FN.
5. Hvilke restriksjoner som skal pålegges muskovia om antall og type våpen de får ha, tilsvarende de restriksjonene Finland ble pålagt i 1945.
At Ukraina må bli medlem i NATO og EU så snart som mulig er derimot ikke noe å forhandle om. Det er eneste troverdige sikkerhetsgaranti for å hindre gjentagelse. muskovias ord er ikke verdt papiret det er skrevet på, som avtalen fra 1994 illustrerer, og da er det ikke så mye poeng i en avtale med mindre det følger med drakoniske konsekvenser for nye avtalebrudd. Og da kan man sikkert komme frem til en forhandlingsløsning.
Sist redigert:
