Europa greier ikke å skikke sitt territorium. Vi våkner ikke før det smeller ei bombe i London, Paris og Berlin. Da kaller vi inn til møte i Brussel og diskuterer situasjonen og mulige tiltak. Litt dumt men fristende å tro at det er slik men håper jeg er på villspor.
Tiltroen til USA er fortsatt dominerende.
Europa er fortsatt avhengig av USA, men i mine øyne mer på organisering og lederskap enn rent militært.
Om man ser den samlede militære kapasitet, fra de dype finske skoger til Gibraltar, og fra Belfast til Athen om ikke Bosporus, så er det ingen grunn for lisboabeboere eller andre kontinental-europeere å være bekymret for noen konvensjonell militær trussel fra Russland. Det burde ha vært klart allerede på dag fire av Putlers tre-dagers krig, om ikke senere.
På litt over et år har vi sett svenskene forlate en sikkerhetspolitikk de har hatt siden Napoleon. Tyskerne har tatt tilsvarende historiske steg bort fra en Ostpolitik de om mulig har vært enda mer fortjust i enn svenskene i sin nøytralitetspolitikk. Etter vinterkrig og tiår med Kekkonen har finnene nylig reist sitt flagg på Leopold III bulevarden i Brussel. 40 millioner polakker med lang hukommelse og kort lunte, og noen titalls mer strategisk plassert i ymse diasporaer, er heller ikke til å kimse av.
Så det skorter ikke på militær kapasitet isolert sett eller at intet har skjedd det siste året. Men det er allikevel et godt stykke igjen herfra til at Europa på noe som helst vis kan erstatte en ekstremt avansert militærdoktrine helt siden WW II, hvor lederskap, organisering og skala-respons i siste instans har vært basert på avhengighet av de grønnøyde.
Så har man "the history of ifness". Hva om Putlers høyst spesielle folkemordsoperasjon hadde funnet sted under Donalden, en mann som etter eget sigende aldri har rørt alkohol, men som gjennom et helt liv aldri har demonstrert lite annet enn å til en hver tid være snydens full på seg selv?
Svaret på dette siste får vi forhåpentligvis aldri vite.