Video av inngnukking av skrukken med smetktende Barry-toner til, ja. Hm, kanskje feige ut?
Ellers angående rittet så var det en fantastisk fin opplevelse for totte som følte seg som en lett rakett hele dagen. Det betyr jo ikke at det var slik han ble oppfattet av tilskuere og alle andre syklister, men allikevel!
Ingen egentlige uhell, selv om den fulle ekstrarunden i en diger rundkjøring grunnet babelsk forvirring rundt hvor man skulle ut nok så litt pussig ut. Jeg hadde to kjenninger med andre syklister på bakhjulet som kunne endt med velt bak meg, men det gikk bra. Jeg merket også ganske tidlig at det var kommet kraftig slark i baknavet, så i raske svinger danset sykkelen litt ekstra, men jeg tror det rullet greit og jeg var ikke plaget av det. Med 3 mil igjen røk jeg med et smell en eike i framhjulet og kjørte derfor siste del med kast i framhjulet og subbende brems, men heller ikke det var noe problem.
Fra kanskje 4 til ca 10 mil satt jeg bak en grei rule som jeg gjerne ville være med å kjøre i, men de ville ikke ha med fremmede, så det ble en veldig lett seilas dette strekket i første posisjon bak rulla. Til min store begeistring kjørte nesten hele rullegjengen inn till spisestopp med 6 mil igjen og da var det om å gjøre å samle en kjørevillig gruppe. De første forsøkene endte med at jeg dro av gårde alene, men etter få km kjørte jeg inn en fin trio som jeg kjørte sammen med og der vi byttet på å ta føringer. En stor gruppe hang på, men det var først ingen fler som ville/orket være med å kjøre i front, etterhvert ble det med to til. Etter en hard føring skulle jeg med få km til mål til å legge meg ut og slippe frem neste mann, men da kom det en stor gjeng flyvende forbi. De hadde sittet og spart krefter hele dagen og nå skulle det støtes på eslene. Litt rart på turritt, men ikke uvanlig. Med maks innsats klarte jeg å dels klore meg fast, dels tette luker og dels henge meg på andre som tettet luker de siste kilometerne og var svært fornøyd med det. Tiden ble 4:31 på 160km og det er jeg fornøyd med, selv om tiden var mindre viktig enn følelsen av å både ha føltes sterk hele dagen og helt tom i mål.
Jeg snakket med trioen jeg hadde kjørt med etter målgang og den gjensidige begesitringen over hverandres kjøring var betydelig. Veldig trivelige og kule typer med velstelt ytre og stilige drakter med mye rosa detaljer. De hadde en overskuddplas til Vættern Runt om to uker, og det hadde nok vært veldig morsomt å bli med, men det kræsjer med forpliktelser. Sjellavi.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Ellers angående rittet så var det en fantastisk fin opplevelse for totte som følte seg som en lett rakett hele dagen. Det betyr jo ikke at det var slik han ble oppfattet av tilskuere og alle andre syklister, men allikevel!
Ingen egentlige uhell, selv om den fulle ekstrarunden i en diger rundkjøring grunnet babelsk forvirring rundt hvor man skulle ut nok så litt pussig ut. Jeg hadde to kjenninger med andre syklister på bakhjulet som kunne endt med velt bak meg, men det gikk bra. Jeg merket også ganske tidlig at det var kommet kraftig slark i baknavet, så i raske svinger danset sykkelen litt ekstra, men jeg tror det rullet greit og jeg var ikke plaget av det. Med 3 mil igjen røk jeg med et smell en eike i framhjulet og kjørte derfor siste del med kast i framhjulet og subbende brems, men heller ikke det var noe problem.
Fra kanskje 4 til ca 10 mil satt jeg bak en grei rule som jeg gjerne ville være med å kjøre i, men de ville ikke ha med fremmede, så det ble en veldig lett seilas dette strekket i første posisjon bak rulla. Til min store begeistring kjørte nesten hele rullegjengen inn till spisestopp med 6 mil igjen og da var det om å gjøre å samle en kjørevillig gruppe. De første forsøkene endte med at jeg dro av gårde alene, men etter få km kjørte jeg inn en fin trio som jeg kjørte sammen med og der vi byttet på å ta føringer. En stor gruppe hang på, men det var først ingen fler som ville/orket være med å kjøre i front, etterhvert ble det med to til. Etter en hard føring skulle jeg med få km til mål til å legge meg ut og slippe frem neste mann, men da kom det en stor gjeng flyvende forbi. De hadde sittet og spart krefter hele dagen og nå skulle det støtes på eslene. Litt rart på turritt, men ikke uvanlig. Med maks innsats klarte jeg å dels klore meg fast, dels tette luker og dels henge meg på andre som tettet luker de siste kilometerne og var svært fornøyd med det. Tiden ble 4:31 på 160km og det er jeg fornøyd med, selv om tiden var mindre viktig enn følelsen av å både ha føltes sterk hele dagen og helt tom i mål.
Jeg snakket med trioen jeg hadde kjørt med etter målgang og den gjensidige begesitringen over hverandres kjøring var betydelig. Veldig trivelige og kule typer med velstelt ytre og stilige drakter med mye rosa detaljer. De hadde en overskuddplas til Vættern Runt om to uker, og det hadde nok vært veldig morsomt å bli med, men det kræsjer med forpliktelser. Sjellavi.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
