- Ble medlem
- 10.11.2003
- Innlegg
- 141
- Antall liker
- 0
Henry var helt fra seg. Helt siden han var en liten milli-Henry hadde han vært ført i
fristelse av den skjønne frøken Tesla, men han hadde alltid blitt refusert.
I kveld skulle Henry gå på den årlige impedansen og spørre frøken Tesla om de ikke kunne
ekstrapolere siden han var lei av stadig selvinduksjon.
Da han ankom impedansen kjente han spenningen stige mens algoritmen dunket og
monotonene veltet ut av høyttalerne. Men hvor var hun, frøken Tesla?
Kanskje hun ikke kom?
Plutselig slo hans hertz en volt og gikk nesten over til likestrøm. Han så den
vidunderlige frøken Tesla bølge inn i rommet som på en sinuskurve. Henrys impuls
økte. Smått om senn fikk han samlet seg, rettet opp ellipsen og bød frøken Tesla opp
til neste impedans.
- Jeg har ikke lyst akkurat nå, svarte hun. Men etter å ha tenkt seg litt om sa hun: -
OK da, men bare to perioder.
Henry kjente faseforskyvningen mellom dem der de oscillerte sammen, og
repulsjonen var nærmest lik null. Da den andre perioden begynte kjente han at den
var mer lavfrekvent og han tok mot til seg. Når nå avstanden mellom de to ble
desimert kunne han for første gang kjenne hennes varmekapasitet. Han lot hendene
gli ned mot hennes endotermiske deler, samtidig som han blåste svakt og forførende
inn i hennes mikrofon. Med ett kjente han kompabiliteten komme.
De flukset i fase i en fullstendig harmonisk svingningsbevegelse. Henry kjente med
ett at hans ladning var blitt større og at drosselet hans antok en ekspanderende fase.
Da impedansen var slutt tok han med seg frøken Tesla på sin megacycle av merket
Fahrrad og akselererte ut i sommernatten. De suste over Wheatstones bro, forbi
sinuskurvene og stanset på et magnetisk felt like ved en flytende strøm. Oppslukt av
den vidunderlige frøken Teslas karakteristiske kurver, fikk Henry henne snart inn i en
resistansfri tilstand.
De la seg ned på jordingsplaten. Han økte hennes frekvens og minsket hennes
reduktans. Han dro frem sin divergerende bananplugg og plugget den inn i hennes
sokkel. Paralellkoblet, begynte han så og kortslutte hennes shunt.
Da frøken Tesla hadde kommet i takt med sin egenfrekvens begynte hennes
Kronecker-hypoteser å komme i periodiske sammentrekninger. Hun hvisket "ohm,
ohm, ohm, ohm..." da resonansen nærmet seg. Med sin anode, rødglødende og
pulserende, og hennes felt vibrerende i fase, kortsluttet shunten. Hun gikk opp i en
koblingsbro for å ta imot de siste støtene. Fusjonen nærmet seg det kritiske punktet.
Henrys kropp ble spent i en parabel, hvoretter han fikk en kjapp, men heftig,
utladning og tømte seg for hvert elektron.
Frøken Tesla ble fylt av Henrys fullkommenhet, og hun forstod at Pythagoras,
Greens, Stokes og Gauss' satser ikke var verdt en myon sammenlignet med Henrys.
De induserte sammen lenge og testet ut forskjellige koblinger helt til Henrys magnet
fikk en myk kurve og mistet sin feltstyrke. Men frøken Tesla var ikke helt fornøyd, så
hun foretok en selvinduksjon med en stavmagnet.
Slik tilbragte de natten med å bytte polaritet og blåse hverandres sikringer helt til
soleoniden gikk opp og elektrolyste mildt ned over de magnetiske feltene.
-ukjent opphav-
fristelse av den skjønne frøken Tesla, men han hadde alltid blitt refusert.
I kveld skulle Henry gå på den årlige impedansen og spørre frøken Tesla om de ikke kunne
ekstrapolere siden han var lei av stadig selvinduksjon.
Da han ankom impedansen kjente han spenningen stige mens algoritmen dunket og
monotonene veltet ut av høyttalerne. Men hvor var hun, frøken Tesla?
Kanskje hun ikke kom?
Plutselig slo hans hertz en volt og gikk nesten over til likestrøm. Han så den
vidunderlige frøken Tesla bølge inn i rommet som på en sinuskurve. Henrys impuls
økte. Smått om senn fikk han samlet seg, rettet opp ellipsen og bød frøken Tesla opp
til neste impedans.
- Jeg har ikke lyst akkurat nå, svarte hun. Men etter å ha tenkt seg litt om sa hun: -
OK da, men bare to perioder.
Henry kjente faseforskyvningen mellom dem der de oscillerte sammen, og
repulsjonen var nærmest lik null. Da den andre perioden begynte kjente han at den
var mer lavfrekvent og han tok mot til seg. Når nå avstanden mellom de to ble
desimert kunne han for første gang kjenne hennes varmekapasitet. Han lot hendene
gli ned mot hennes endotermiske deler, samtidig som han blåste svakt og forførende
inn i hennes mikrofon. Med ett kjente han kompabiliteten komme.
De flukset i fase i en fullstendig harmonisk svingningsbevegelse. Henry kjente med
ett at hans ladning var blitt større og at drosselet hans antok en ekspanderende fase.
Da impedansen var slutt tok han med seg frøken Tesla på sin megacycle av merket
Fahrrad og akselererte ut i sommernatten. De suste over Wheatstones bro, forbi
sinuskurvene og stanset på et magnetisk felt like ved en flytende strøm. Oppslukt av
den vidunderlige frøken Teslas karakteristiske kurver, fikk Henry henne snart inn i en
resistansfri tilstand.
De la seg ned på jordingsplaten. Han økte hennes frekvens og minsket hennes
reduktans. Han dro frem sin divergerende bananplugg og plugget den inn i hennes
sokkel. Paralellkoblet, begynte han så og kortslutte hennes shunt.
Da frøken Tesla hadde kommet i takt med sin egenfrekvens begynte hennes
Kronecker-hypoteser å komme i periodiske sammentrekninger. Hun hvisket "ohm,
ohm, ohm, ohm..." da resonansen nærmet seg. Med sin anode, rødglødende og
pulserende, og hennes felt vibrerende i fase, kortsluttet shunten. Hun gikk opp i en
koblingsbro for å ta imot de siste støtene. Fusjonen nærmet seg det kritiske punktet.
Henrys kropp ble spent i en parabel, hvoretter han fikk en kjapp, men heftig,
utladning og tømte seg for hvert elektron.
Frøken Tesla ble fylt av Henrys fullkommenhet, og hun forstod at Pythagoras,
Greens, Stokes og Gauss' satser ikke var verdt en myon sammenlignet med Henrys.
De induserte sammen lenge og testet ut forskjellige koblinger helt til Henrys magnet
fikk en myk kurve og mistet sin feltstyrke. Men frøken Tesla var ikke helt fornøyd, så
hun foretok en selvinduksjon med en stavmagnet.
Slik tilbragte de natten med å bytte polaritet og blåse hverandres sikringer helt til
soleoniden gikk opp og elektrolyste mildt ned over de magnetiske feltene.
-ukjent opphav-
Stakkars Henry var jo utladet.. 
