Spotify har et løfte de burde levere på. Rent teknisk tror jeg vi må være forsiktige med å slå fast at det ene rent faktisk er bedre enn det andre. Samtidig kan vi jo godt argumentere om at opprinnelsen er det som er riktig. Men i disse MQA-tider har vi jo fått ristet kraftig opp i hva som ansees som "opprinnelsen", selv om dette burde være hevet over en hver tvil.
Når det er sagt, vi har hørt mange historier om at det eller det låter bedre enn noe annet, at "dritt inn = dritt ut", noe som saklig sett er riktig men som ofte brukes som argument for en latterlig dyr kilde i et ellers ikke altfor bra oppsett osv. Men jeg tror man glemmer en viktig ting:
Se for dere at man har en samling vinyl. I denne samlingen er det en rekke skatter man føler et personlig nært forhold til. Man har også lagt mye jobb i selve vinylspilleren og har knyttet sterke bånd til den. Man har kanskje et oppsett uten fjernstyrt volum også. Prosessen er ca som følger:
Når vi sammenlikner en svært tilgjengelig streamingtjeneste med et bortimot ubegrenset utvalg preges vi dessverre ofte av utålmodighet. Alle funksjonene er ekstremt lett tilgjengelige, og det samme er biblioteket, autogenererte spillelister med "liknende musikk" osv. Det er egentlig ikke noe galt i dette, men vi må lære oss å håndtere dette uten at det ødelegger for musikkopplevelsen.
De ulike strømmetjenestene er bygget opp litt ulikt. Når man lager sitt eget bibliotek er det ofte man også lytter på en litt annen måte. Motsatt av hva som var vanlig i 1980 hører vi i dag i langt større grad på enkeltspor, mens vi den gang i stor grad hørte hele plater. Vi vet ofte i dag ikke hvordan det egentlige coveret til det aktuelle albumet skal se ut. Noen strømmetjenester viser noe, en annen noe annet. Noen fokuserer på remastere, andre fokuserer ikke en gang på de samme artistene...
Både måten vi presenteres for innholdet, hvordan det betjenes, og hva innholdet faktisk er vil være ulikt. Alt dette påvirker oss langt utenom selve lydkvaliteten. Å si at noe låter bedre enn noe annet og trekke to streker under dette svaret er etter min mening høyrisikosport. Selv når vi snakker om et antall hundretusener for hver komponent vil jeg stille spørsmål ved hvem som egentlig har godt nok oppsett til at man systematisk kan skille lydkvalitet på innspillinger.
Vi må ha med bruksmønster, opplevelse av grensesnitt, lyttevolum, stressnivå som følge av rene praktiske faktorer osv for å overhodet være i nærheten av å kunne si noe om lydkvaliteten. Hvordan i all verden skal vi klare å skille alt dette fra hverandre?
Det er nettopp dette som gjør at økt eierglede fører til subjektivt bedre lydkvalitet.