Her er jeg for en gangs skyld enig med Jens Brun Pedersen:
Giskes kirke
Jens Brun- Pedersen Human-Etisk Forbund
Lørdag 02.12.2006, 05:40
STATSKIRKEN: Er det kirkedemokrati når ateister får muligheter til å styre og utnevne viktige organ i Det norske kirke? Et resonnement kirkeminister Trond Giske stadig gjentar i statskirkedebatten, tyder på at det er nettopp det han mener.
Giske påpeker det korrekte faktum at Kirken har et demokratiproblem når bare 3-4 prosent deltar i valgene i menighetsrådene, og trekker frem det han kaller et mer representativt kirkelig organ: Kirkestyret . Hva det er? Kirkestyret er de i regjeringen som er medlemmer av statskirken. Han hevder at dette er mer representativt enn de fleste kirkelige organer, fordi rundt 70 prosent har deltatt i i valget av kirkestyret - ved stortingsvalg!
I SANNHET et halsbrekkende resonnement. For det første: De færreste i Norge har i tankene at de velger et kirkestyre når de deltar ved stortingsvalg. Det gjør de da heller ikke. Det er da ikke velgerne eller Stortinget som utnevner regjeringens medlemmer. Det er det statsministere som gjør. Hva som gjør dette demokratisk for vanlige kirkemedlemmer, er det muligens bare Giske som har visdom til å forstå.
Hva da med det faktum at i løpet av en femtiårsperiode i norsk politikk, så har vi hatt statsministere som Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og Jens Stoltenberg som alle har vært/er ateister eller ikke-troende. Med andre ord, Kirkestyret, som Giske stadig framhever som et demokratisk organ, har vært utnevnt av mennesker som ikke har den ringeste tilknytning til verken Den Norske Kirke eller religionen den utgår fra. Er det slike utnevnelser Giske mener er et gode eksempler på kirkedemokrati?
ET ANNET FAKTUM er at svært mange av de som er medlemmer av Den norske kirke, ikke er troende. Følgelig er det ikke usannsynlig at mange av Giske forgjengere - kirkestatsrådene - heller ikke har vært troende personer til tross for at de har hatt avgjørende innflytelse over Den norske kirke.
Giske påstår også til stadighet at de prinsipielle innvendingene mot statskirkeordningen ikke er vanskelig å forstå. Og så går han ordrikt og kjapt videre i sin mer og mer utilslørte argumentasjon for en fortsettelse av det statlige trossystemet. Denne adferden er det samme som å avvise de prinsipielle betenkelighetene som finnes ved at en stat opptrer partisk over for livssynsmangfoldet i Norge. Det gjør åpenbart heller ikke noe inntrykk på den hastige Giske at menneskerettighetsmiljøet er skeptiske og advarer - og at FN gjentatte ganger har uttrykt bekymring for vårt statlige religionsvesen.
VI ER MANGE som ennå håper at andre i Arbeiderpartiet snart trer fram med et større alvor over for de menneskerettighets-forpliktelsene vi har. Tenk om Jonas Gahr Støre hadde hatt mot til å fortelle hvor pinlig det er for norsk utenrikstjeneste å bli konfrontert med statskirkeordningen i utlandet? I UD er de er klar over at vår kirkeordning legitimerer de mange religiøse statsdannelser som finnes i verden - og som vi misliker sterkt å bli sammenliknet med.
