Kanontråd, disch! 
Keep it coming.
Keep it coming.
The Music Never Stopped
- Trådstarter disch
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Miles Davis...
Rundt 1995 hadde jeg grunnet lenge og bestemt at jeg måtte forsøke å få fot for jazz. Etter en ungdomstid der «alt over 3 grep var farlig» var dette et stort skritt for meg.
Jeg studerte lenge for å finne ut hvor jeg skulle starte, og i god nybegynnertradisjon startet jeg med å gå på Akers Mic og kjøpe Miles’ “Kind of Blue” og Coltrane’s “Blue Train”.
Jeg antar at det finnes bra mange tusen andre som har gjort akkurat det samme, i et forsøk på å nærme seg jazzens irrganger. Relativ trygt og godt for en som hadde hørt på blues siden han var liten gutt, og utallige artikler om Allman Brothers og Grateful Dead refererte jo akkurat til disse to, og spesielt Kind of Blue som byggesteiner for deres improvisasjoner. Og Dream Syndicate hadde jo slått fast hvordan det skulle være i “John Coltrane Stereo Blues”:
I got some John Coltrane on the stereo baby
make it feel all right
I got some fine wine in the freezer mama
I know what you like
I gonna take it, turn it, set it loose
we gonna learn about love on a three ply rug
hah
Gonna be all right
It’s gonna be all right
I feel it
gonna be all right
Gonna be alright, indeed…
Jeg trengte ikke engang anstrenge meg, dette funket med en gang. Kind of Blue er sannsynligvis min mest spilte skive, jeg blir aldri lei. Selv om denne fungerer elegant som introduksjon for nybegynnere, fungerer den like godt 25 år senere etter at man har beveget seg langt videre i musikkforståelsen. Det er uhyrlige dybder i den skiven, og hver gang jeg lytter til den, hører jeg noe nytt.
Oppglødd gikk jeg raskt videre til opplagtheter som “Sketches of Spain”, “In A Silent Way”, “My Favourite Things”, “Coltrane Plays The Blues” og “Giant Steps”.
“A Love Supreme, “The Complete Africa/Brass Sessions”, “Relaxin’” og “Steaming” fulgte, og selv om ikke alt satt like bra umiddelbart, hadde det åpnet seg en verden som jeg satte stor pris på.
Så en dag snublet jeg over Miles’ “Live/Evil” og jeg var målløs. Dirty funk og frijazz-improvisasjon som var sinnssykt hårete og tøft, og svinger som f. Skikkelig angrepsjazz
Da Live/Evil satt, beveget jeg meg over i en ny æra, absolutt fryktløs. Jeg slukte hele funk jazz-perioden til Miles, fra 69-75, og kjøpte alt jeg kom over av liveopptak fra perioden. Særlig tøffere enn dette blir det ikke.
Anbefaler boksen The Cellar Door Sessions 1970, til de som ikke er skuddredd. Dette er hele konsertene live-opptakene på Live/Evil ble mikset fra.
Bitches Brew/Jack Johnson/On the Corner/Big Fun… hårete skiver. Spesielt må nevnes Miles’ hyllest til Duke Ellington “He Loved Him Madly” fra “Get Up With It” - over en halv time med fantastisk inspirasjon.
Og selvfølgelig live-skivene Agharta og Pagaea - to konserter spilt inn 1. Februar 1975 i Japan. Utrolig fett, med to gitarister, to trommiser og Miles selv på wah-wah-trompet.
For å sitere Wikipedia: “The evolving nature of the performance led to the widespread misunderstanding that it had no compositional basis, while its dark, angry, and somber musical qualities were seen as a reflection of the bandleader's emotional and spiritual state at the time. [...] A highly divisive record, Agharta further challenged Davis' jazz audience and was widely panned by contemporary critics; reviewers found the music discordant, and complained of Cosey's loud guitar sounds and Davis' sparse trumpet playing. It was reevaluated positively in subsequent years, however, while a generation of younger musicians was influenced by the band's abrasive music and cathartic playing, particularly Cosey's effects-laden free improvisations. Agharta became viewed as an important jazz-rock record, a dramatically dynamic group performance, and the culmination of Davis' electric period spanning the late 1960s and mid-1970s.”
Som mye annet Miles gjorde ble det først slaktet i sin samtid, for senere å bli geni-erklært. Det Dylan klarte da han gikk elektrisk i ’65 gjorde Miles gang på gang i sin karriære.
Etterhvert har jeg beveget meg bakover i Miles’ karriere igjen, og både the second classic quintet 65-68, det han gjorde med Gil Evans og overgangs-skiver som “Seven Steps To Heaven” (min siste Miles-forelskelse) går på heavy rotation. Dog, jeg må innrømme at jeg sliter med å få fot for det han gjorde etter comebacket i 81 og utover.
Jeg var heldig nok til å få «The Complete Columbia Album Collection» i julegave fra min kjære for endel år siden. Selv om jeg selvfølgelig foretrekker Miles på LP, er denne veldig praktisk for å navigere seg rundt i en svær produksjon. 70 cd’er
En spesielt kjær liten eiendel er boksen «The Genius Of Miles Davis»... trompetkasse med alle de 8 metall-boksene (43 cd’er):
- Miles Davis & John Coltrane: The Complete Columbia Recordings 1955-1961
- Miles Davis & Gil Evans: The Complete Columbia Studio Recordings
- Seven Steps: The Complete Columbia Recordings Of Miles Davis (1963-1964):
- Miles Davis Quintet 1965-’68: The Complete Columbia Studio Recordings
- The Complete In A Silent Way Sessions
- The Complete Bitches Brew Sessions
- The Complete Jack Johnson Sessions
- The Complete On The Corner Sessions
Relativt heftige greier, både musikalsk og som samleobjekt
Kan ikke annet enn å anbefale de som evt. ennå ikke måtte ha gjort det å sette seg inn i Miles’ produksjon - det kan være krevende til tider, men å så givende.
Wow! Imponerende. Jeg følger deg på Miles Davis. Har alle metallboksene, men det store skåret i min samling er at jeg mangler Cellar door sessions. Den har vært vanskelig å oppdrive lenge, og prisen på den ligger mellom 2000 (brukt) og 3000 (ny), og det synes jeg er i overkant av det jeg er villig til å betale...
Første metallboksen jeg kjøpte var Bitches Brew, deretter ble en etter en kjøpt inn ettersom de kom ut. BB var vel den andre boksen som kom, etter Gil Evans boksen. Men før disse boksene kom i salg hadde også jeg gått stien med Kind of Blue og Sketches of Spain. Men jeg dukket også lenger tilbake og kjøpte de fem Prestige-skivene som Miles ga ut på kort tid i 1956-57 for å komme seg ut av kontrakten med Prestige før han kunne gi ut musikk på CBS.Utgavene jeg har av disse fem platene er de gullbelagte cd'ene utgitt av DCC. Disse fem skivene er klassisk Miles Davis som viser starten på hans musikalske utvikling. Jeg ser forøvrig at metallboksene nå også kommer i et begrenset nyopptrykk.
i det siste tiåret har CBS også utgitt det som kalles The bootleg series. Foreløpig seks bokser med liveopptak, som også er verdt å ha.
Og så vil jeg slå et slag for MoFi sine LP-utgivelser av Miles Davis. Spesielt Kind of Blue framstår som du aldri har hørt den. Der hvor bassen på de fleste utgaver av So What er litt lav og ikke kommer helt ut, så er MoFis versjon en regelrett frigjøring for dette sporet. MoFi er dyrt, men godt...
Regner med at du har det i samlinga di, men flere av musikerne Miles hadde med seg fra 1965 framover, som f. eks Herbie Hancock, utga klassiske album på 1970-tallet. Spesielt vil jeg trekke fram Head Hunters fra 1973. Jeg har hørt sagt om den plata, at det var slik Miles egentlig ville høres ut på den tida, men ikke fikk til selv. Det ble jo også stille med studioalbum fra MIles fra ca da og til 1981. Det meste som kom ut på den tida var saker som enten var live eller allerede spilt inn.
Vel, nok betraktninger fra min side. Ser fram til å følge tråden din videre. Happy listening!
vh
Vinsnobben
Hyggelig at noen leser
Jeg har så langt bare 3 MOFI-utgivelser av Miles, Kind Of Blue, Bitches Brew og In A Silent Way, men hvis økonomien tillater det blir det flere
Kind Of Blue foretrekker jeg MOFI 45-boksen og Mono-utgaven jeg har fra RSD, men har et par til for syns skyld.
Har god kontroll på Bootleg series, har alle på LP, men dessverre klarte jeg bare å få København-konserten (enkelt LP’en) av Vol 6, skulle gjerne hatt dobbeltutgaven fra Paris. Antar jeg må kjøpe CD-utgaven for å få alle konsertene i tillegg.
Skal sjekke ut Head Hunters, akkurat den har gått meg hus forbi.
Forøvrig; anbefaler Dexter Gordon’s One Flight Up, dersom du ikke allerede har hørt den.
Sidespor. Ikke sammenlignet med veien til Europa og Øssfolbanen som kanskje, muligens er klar, til Moss, byen uten særtrekk og duft, i 2156. Men, sammenlignet med the Dead er dette som å finne en artig skrue nederst i verktøykassa. Den passer, men hvor? Hmm. La meg gjøre det til selve jeget. Alt. Det holder ikke. Trompetmusikk.
Tja, nå har jeg veldig lite kompetanse og erfaring med sporvidden i de områder du refererer til, men for å kunne havne på et sidespor antar jeg at man i utgangspunktet må være på vei et sted. Personlig har jeg ikke noe mål mht hvor jeg skal, annet enn å lære mest mulig - musikalsk og på andre måter.
Blindspor, derimot, forsøker jeg å holde meg unna... vil nødig ende opp som Mr. Jones
Det var litt av en «cd-emballasje»!Miles Davis...
Rundt 1995 hadde jeg grunnet lenge og bestemt at jeg måtte forsøke å få fot for jazz. Etter en ungdomstid der «alt over 3 grep var farlig» var dette et stort skritt for meg.
Jeg studerte lenge for å finne ut hvor jeg skulle starte, og i god nybegynnertradisjon startet jeg med å gå på Akers Mic og kjøpe Miles’ “Kind of Blue” og Coltrane’s “Blue Train”.
Jeg antar at det finnes bra mange tusen andre som har gjort akkurat det samme, i et forsøk på å nærme seg jazzens irrganger. Relativ trygt og godt for en som hadde hørt på blues siden han var liten gutt, og utallige artikler om Allman Brothers og Grateful Dead refererte jo akkurat til disse to, og spesielt Kind of Blue som byggesteiner for deres improvisasjoner. Og Dream Syndicate hadde jo slått fast hvordan det skulle være i “John Coltrane Stereo Blues”:
I got some John Coltrane on the stereo baby
make it feel all right
I got some fine wine in the freezer mama
I know what you like
I gonna take it, turn it, set it loose
we gonna learn about love on a three ply rug
hah
Gonna be all right
It’s gonna be all right
I feel it
gonna be all right
Gonna be alright, indeed…
Jeg trengte ikke engang anstrenge meg, dette funket med en gang. Kind of Blue er sannsynligvis min mest spilte skive, jeg blir aldri lei. Selv om denne fungerer elegant som introduksjon for nybegynnere, fungerer den like godt 25 år senere etter at man har beveget seg langt videre i musikkforståelsen. Det er uhyrlige dybder i den skiven, og hver gang jeg lytter til den, hører jeg noe nytt.
Oppglødd gikk jeg raskt videre til opplagtheter som “Sketches of Spain”, “In A Silent Way”, “My Favourite Things”, “Coltrane Plays The Blues” og “Giant Steps”.
“A Love Supreme, “The Complete Africa/Brass Sessions”, “Relaxin’” og “Steaming” fulgte, og selv om ikke alt satt like bra umiddelbart, hadde det åpnet seg en verden som jeg satte stor pris på.
Så en dag snublet jeg over Miles’ “Live/Evil” og jeg var målløs. Dirty funk og frijazz-improvisasjon som var sinnssykt hårete og tøft, og svinger som f. Skikkelig angrepsjazz
Vis vedlegget 638870
Da Live/Evil satt, beveget jeg meg over i en ny æra, absolutt fryktløs. Jeg slukte hele funk jazz-perioden til Miles, fra 69-75, og kjøpte alt jeg kom over av liveopptak fra perioden. Særlig tøffere enn dette blir det ikke.
Anbefaler boksen The Cellar Door Sessions 1970, til de som ikke er skuddredd. Dette er hele konsertene live-opptakene på Live/Evil ble mikset fra.
Vis vedlegget 638871
Bitches Brew/Jack Johnson/On the Corner/Big Fun… hårete skiver. Spesielt må nevnes Miles’ hyllest til Duke Ellington “He Loved Him Madly” fra “Get Up With It” - over en halv time med fantastisk inspirasjon.
Og selvfølgelig live-skivene Agharta og Pagaea - to konserter spilt inn 1. Februar 1975 i Japan. Utrolig fett, med to gitarister, to trommiser og Miles selv på wah-wah-trompet.
For å sitere Wikipedia: “The evolving nature of the performance led to the widespread misunderstanding that it had no compositional basis, while its dark, angry, and somber musical qualities were seen as a reflection of the bandleader's emotional and spiritual state at the time. [...] A highly divisive record, Agharta further challenged Davis' jazz audience and was widely panned by contemporary critics; reviewers found the music discordant, and complained of Cosey's loud guitar sounds and Davis' sparse trumpet playing. It was reevaluated positively in subsequent years, however, while a generation of younger musicians was influenced by the band's abrasive music and cathartic playing, particularly Cosey's effects-laden free improvisations. Agharta became viewed as an important jazz-rock record, a dramatically dynamic group performance, and the culmination of Davis' electric period spanning the late 1960s and mid-1970s.”
Vis vedlegget 638872
Som mye annet Miles gjorde ble det først slaktet i sin samtid, for senere å bli geni-erklært. Det Dylan klarte da han gikk elektrisk i ’65 gjorde Miles gang på gang i sin karriære.
Etterhvert har jeg beveget meg bakover i Miles’ karriere igjen, og både the second classic quintet 65-68, det han gjorde med Gil Evans og overgangs-skiver som “Seven Steps To Heaven” (min siste Miles-forelskelse) går på heavy rotation. Dog, jeg må innrømme at jeg sliter med å få fot for det han gjorde etter comebacket i 81 og utover.
Jeg var heldig nok til å få «The Complete Columbia Album Collection» i julegave fra min kjære for endel år siden. Selv om jeg selvfølgelig foretrekker Miles på LP, er denne veldig praktisk for å navigere seg rundt i en svær produksjon. 70 cd’er
Vis vedlegget 638873
En spesielt kjær liten eiendel er boksen «The Genius Of Miles Davis»... trompetkasse med alle de 8 metall-boksene (43 cd’er):
- Miles Davis & John Coltrane: The Complete Columbia Recordings 1955-1961
- Miles Davis & Gil Evans: The Complete Columbia Studio Recordings
- Seven Steps: The Complete Columbia Recordings Of Miles Davis (1963-1964):
- Miles Davis Quintet 1965-’68: The Complete Columbia Studio Recordings
- The Complete In A Silent Way Sessions
- The Complete Bitches Brew Sessions
- The Complete Jack Johnson Sessions
- The Complete On The Corner Sessions
Vis vedlegget 638874
Vis vedlegget 638875
Vis vedlegget 638878
Relativt heftige greier, både musikalsk og som samleobjekt
Kan ikke annet enn å anbefale de som evt. ennå ikke måtte ha gjort det å sette seg inn i Miles’ produksjon - det kan være krevende til tider, men å så givende.
Topp tråd du har laget deg. Liker også svært godt samarbeidene mellom Gil Evans og Miles og er fast inventar her.
Sist redigert:
Ah, en av mine gamle helter. Mange gode opplevelser med salige Jackie Leven enten det var på konsert eller foran haifaien. Hadde alle platene hans på CD i sin tid, men de ble solgt sammen med resten av samlingen. Da jeg igjen begynte med vinyl, var Jackie Leven en av de første jeg tenkte på........helt til jeg så bruktprisene. Spesielt de to første kunne jeg tenkt meg, men prisen på bruktmarkedet begynner vel på en 1000 kr stykket. Synes det blir for drøyt. Da streamer jeg dem heller. Jeg får nøye meg med en Doll by Doll på vinyl.....selv om det ikke blir det samme som soloalbumene
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.084
- Antall liker
- 30.134
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
Takk for påminnelsen.
mvh
Jeg har også måttet leve med streaming av Mr. Levens skiver. Det er en fryktelig pris på bruktmarkedet for de få som er utgitt på vinyl. Endelig klarte jeg å finne denne på discogs for bare 460,- inkl. porto i strøken tilstandAh, en av mine gamle helter. Mange gode opplevelser med salige Jackie Leven enten det var på konsert eller foran haifaien. Hadde alle platene hans på CD i sin tid, men de ble solgt sammen med resten av samlingen. Da jeg igjen begynte med vinyl, var Jackie Leven en av de første jeg tenkte på........helt til jeg så bruktprisene. Spesielt de to første kunne jeg tenkt meg, men prisen på bruktmarkedet begynner vel på en 1000 kr stykket. Synes det blir for drøyt. Da streamer jeg dem heller. Jeg får nøye meg med en Doll by Doll på vinyl.....selv om det ikke blir det samme som soloalbumene
Husker jeg så ham live på kafeen Arakataka på Grünerløkka en gang på 90-tallet. Helt fantastisk. 20-30 mennesker på en vanlig ukedag, og Jackie på en stol foran oss - det var som om han spilte i stua mi.
En morsom anekdote, familienavnet mitt og anene mine, kommer fra Fife i Scotland ( rett nord for Edinburgh). I fjor var jeg for første gang der og så ruinene av familieborgen - en utrolig opplevelse som jeg hadde drømt om siden jeg var barn. Satt på ruinene og så utover havet og drakk en whiskey... uansett, nabolandsbyen vi kjørte igjennom på veien het Leven, og sant nok, der var der Jackie Leven kom fra
Har selvfølgelig skivene med Doll By Doll, og de er bra, men jeg foretrekker også solo-skivene... Kommer til å fortsette å lete - håper at noen skal finne på å trykke dem opp igjen.
Fife, var innom der for to år siden. Takk for mangesidig deling, musikk, liv, bokser og hifi.. Artig!665finger
Gjest
Super tråd, en av de beste. jeg har lest her inne
Nydelig historie! Det siste krydderet til historien hadde vært at whiskyen du drakk var Leven’s LamentJeg har også måttet leve med streaming av Mr. Levens skiver. Det er en fryktelig pris på bruktmarkedet for de få som er utgitt på vinyl. Endelig klarte jeg å finne denne på discogs for bare 460,- inkl. porto i strøken tilstand
Husker jeg så ham live på kafeen Arakataka på Grünerløkka en gang på 90-tallet. Helt fantastisk. 20-30 mennesker på en vanlig ukedag, og Jackie på en stol foran oss - det var som om han spilte i stua mi.
En morsom anekdote, familienavnet mitt og anene mine, kommer fra Fife i Scotland ( rett nord for Edinburgh). I fjor var jeg for første gang der og så ruinene av familieborgen - en utrolig opplevelse som jeg hadde drømt om siden jeg var barn. Satt på ruinene og så utover havet og drakk en whiskey... uansett, nabolandsbyen vi kjørte igjennom på veien het Leven, og sant nok, der var der Jackie Leven kom fra
Har selvfølgelig skivene med Doll By Doll, og de er bra, men jeg foretrekker også solo-skivene... Kommer til å fortsette å lete - håper at noen skal finne på å trykke dem opp igjen.
Knall bra den Al De Meola platen, kanskje på tide jeg finner den frem her også
mvh
Så langt har jeg bare rukket over Miles, og den var helt fantastisk fra Analogue Productions. Gleder meg til resten. Spesielt låten Wooden Ships på Volunteers.Knall bra den Al De Meola platen, kanskje på tide jeg finner den frem her også
mvh
Ouch, den fikk jeg lyst på også... men opp mot 4000 kr var drøyt.Må nok i tenkeboksen på denne. Men enig med deg i at dette er den beste skiva til Prince.
vh
Vinsnobben
Synes også det var drøy pris, men er man fan så er man vel det. Jeg gikk for bare remasteren (uten alt det andre) til 419,-
Fant ut at jeg kommer til å hate meg selv om jeg ikke kjøper den... Leste et sted at det bare skulle være ett opplag, så ser med gru fram mot å skulle jakte den på Discogs om noen år... derfor måtte litt av feriepengene plasseres der.
Hadde det ikke vært mot prinsippene mine, skulle jeg kjøpt to, og solgt den ene om noen år - men jeg liker ikke å gjøre slik.
Bare den triple konserten kommer til å være verd prisen alene
Ja, den var kanon! Selve skiva er jo bra som vanlig, men denne pressingen er bare utrolig! Anbefales på det varmeste for de som er glad i lyden av akustiske gitarerKnall bra den Al De Meola platen, kanskje på tide jeg finner den frem her også
mvh
Tenkte dette kunne være interessant for noen...
Tankene bak og designet av Grateful Dead’s Wall of Sound PA (1974). Artikkel inni Dave’s Picks 34.
De var rimelig langt forut for sin tid, såpass at det nesten knekte bandet å reise rundt med dette anlegget... Jakten på optimal konsertlyd var krevende.
Etter at vi flyttet fra leilighet til hus i November, har alle skivene stått hulter til bulter i hyllene, så det har vært steike umulig å finne et album jeg ønsket å lytte til. Totalt kaos.
Det tok tre lange dager, så er alt på stell. Ryddet og sortert i overkant av 2100 skiver og ca 3-400 skiver som ikke var katalogisert er nå håndtert.
For første gang på veldig lenge er jeg ajour mht katalogisering og et gitt album kan finnes på 10 sekunder Oh joy!
Før:
Etter:
Imponerende samling og ryddighet. Slikt varmer ett ocd hjerte
Resultatet av første RSD2020-slippet... umiddelbart var jeg litt skuffet over lyden på 74-konserten, men må sikkert bare bruke litt mer tid på den.
ChangesNow derimot, hadde fantastisk lyd og et par virkelig bra versjoner av kjære låter.
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…