Etter å ha ruset meg på Lady 40 i mangfoldige timer i går stengte jeg meg inne i hulen for å virkelig kose meg. Fra stua hadde jeg tatt med 2001 utgaven av Black and White og en flaske akevitt.
Flere her har fremhevet denne skiva som den store Stranglers utgivelsen. Jeg er kanskje enig. Etter Rattus Norvegicus og No More Heroes kommer den tredje plata på halvannet år og bruddet med punken: Black and White.
Etter min mening den tredje mastodonten i rekka. Plata er mer produsert enn forgjengerne og langt er variert enn dem. Balladene uteblir selvfølgelig og aggresjonsnivået er senket noe og heller overført i form av verbale og fysiske slag/spark til samtidens journalister og fans. Finesse nivået er økt betraktelig og det absurde har blitt enda tydeligere.
Black and White er 11 spor i rocke himmelen. Det åpner med Tank fortsetter med Nice N Sleazy, Outside Tokyo, Sweden, Hey, Toiler on the Sea, Curfew, Threatened, Do you Wanna, In the Shadows og avslutter med Enough Time. Ekstrasporene er bla Sverige og Bacharach/David klassikeren Walk on By.
Instrumenteringen er genial og viser at bandet er på vei fra Rattus til The Gospel According to the Meninblack.
Uansett året er 78 og the Stranglers har gitt ut tre plater som andre bare kan drømme om. Etter 30 år kan en spørre seg hvorfor stadig nye grupper gidder forsøke seg de blir bare blodfattige kopier. Evangeliet foreligger.
