Det hender at jeg bruker hodetelefoner på fly, men det er mest fordi den aktive støydempingen gjør det hele mer avslappet med riktig valg av musikk. Jeg får alltid stor glede av hovedanlegget, spiller også flere timer hver dag. Litt for mange timer vil noen hevde, men jeg har jo hjemmekontor og sitter i sweetspot når jeg skriver eposter og lignende. Det er også årsaken til at jeg dukker opp på dette asylet til alle døgnets tider, det er så hyggelig å stikke innom når jeg tar meg en røykepause.
Poenget mitt er at uansett så er det lidenskapen for musikk som gjør at vi har gode anlegg. I dag er det få som har hifi som hobby uten å ha en glødende interesse for musikk. For 30 år siden var det annerledes. Da var hifi anerkjente statussymboler og ikke en merkelig nerdegreie som ødelegger interiøret til en tålmodig hustru. Jeg husker flere på åttitallet som hadde en platesamling på kanskje 50 album og betydelig dyrere anlegg enn verdien på samlingen. De gav seg med hifi fordi de ble fanget av en interiørarkitekt, og når både plass i huset og økonomi gjorde det fullt mulig for dem å starte på ny så valgte de å gi blaffen. Musikk er redusert til noe P4 sender når de er på jobb, eventuelt en sydenhit madammen husker fra romjulen på Kanariøyene. Det var aldri musikken som betydde så mye, det var bare så enkelt at det var en interesse man hadde i mangel av andre interesser det kunne brukes penger på. Foto kunne man selvsagt bruke penger på, men det utstyret måtte brukes for at det skulle være et poeng. Dataspill var noe nytt, men parabol hadde mange. På Karmøy er båt og bil selvsagte hobbyer for unge menn, men det er uansett slik at stereoanlegg var noe som alle måtte ha og hadde du penger til det så kjøpte du gjerne som imponerte kompisene. Men som nevnt, hobbyen overlevde ikke fordi den er i seg selv uinteressant hvis ikke musikken er svært viktig.
Det er ikke gitt at alle skal være så interesserte i musikk at de bruker tusenlapper på utstyr. Fra tidligere har jeg merket at endel litteraturinteresserte liker musikk men ikke har så stor interesse at de legger mye ressurser i det. Motsatt så finnes det også endel musikkinteresserte, spesielt rockere og denslags, som ikke er spesielt interessert i litteratur. Men har du en glødende interesse for litteratur så leser du en roman som du virkelig liker selv på PDF og laptop, akkurat som virkelige musikknerder ikke har noe problem med å nyte musikk i mono fra en liten høyttaler. All den tiden jeg tilbrakte i leiligheten i Roma var med en liten slepebrøler med CD og FM som kostet 200 kroner som medlemstilbud på Coop. En hel måned kunne det ofte gå før jeg endelig fikk høre musikk gjengitt over skikkelig hifi igjen. På det lengste har jeg vært et halvt år uten noe annet enn billige Koss (kjipere enn Porta Pro) og CD-walkman, og bilstereoen i Pajero-en jeg hadde i Kampala. Kompisen min som hadde PA på rommet sitt i Port Bell var heller ikke det jeg vil kalle hifilytting. Men gleden over CD-ene han brant til meg med ugandisk kontemporær musikk gav meg stor glede både i min Pajero og over hodetelefonene, selv om flere av sporene var mp3 på grensen til dårlig kvalitet.
Jeg er jo litt dystopisk av meg, så jeg legger opp til å ha anlegg i forskjellige størrelser og med forskjellige tekniske løsninger i hus. Det er for å sikre meg at jeg har mulighet for god lyd på en hybel hvis ting går økonomisk i dass, eller hvis jeg går inn i et samliv som går i knas og jeg må bo trangt og billig i en periode. Derfor må jeg ha et par bokhyllehøyttalere framfor gulvstående når jeg kjøper meg et par ekstra høyttalere. Jeg har også konkrete planer om en Rega Brio R når de blir rimeligere på brukten. Det er for å sikre meg godlyd både fra mine MonoPulse og andre høyttalere hvis jeg motvillig må minimere størrelsen på selve anlegget. Hadde jeg fått igjen det samme på skatten som jeg fikk for tre år siden ville jeg kanskje kjøpt Guru Junior som muligens fortsatt er på salg til halv pris med litt ukurant fargekombinasjon. Og så hadde jeg kjøpt en Technics SL-10, SL-15 eller SL-7 for å minimere vinylrigg mest mulig.
Det kan virke som om jeg har utviklet en angst for å leve et liv uten god lyd, og at jeg derfor skaper forskjellige alternativer som kan passe til enhver livsfase. Har egentlig aldri tenkt slik før, men nå føler jeg at jeg er så nær et akseptabelt mål i selve Krypten at jeg tillater meg å safe meg for det som kan møte meg i framtiden. Come rain, come shine, god lyd til å nyte min største lidenskap skal jeg ha, uansett hvor jeg bor og under hvilke omstendigheter. Det eneste jeg skal måtte trenge for å ha det slik er et rom som er mitt eget, og selv sosialkontoret gir meg eget rom hvis de innlosjerer meg på et hospits... Gud forby at noe slikt skulle skje. Jeg har forlengst funnet ut at jeg ikke kan leve uten musikk, og det er fullt mulig å få stort utbytte også lydmessig til nesten ethvert budsjett (over et visst minimum) som er kløktig satt sammen. Så akkurat som en heroinist som hamstrer dop når han har ressurser og tilgang så hamstrer jeg bittelitt for å aldri havne i den situasjonen som jeg var i som romer.
Kanskje jeg er "litt" syk i hodet som musikkelsker, som enkelte frøkner i mitt liv har ymtet frampå om. Ok, jeg innrømmer det, jeg er rave gal. ^-^
