I går fikk jeg endelig anledning til å besøke tkr igjen. Det er et to-tre år siden sist, og det er gjort noen endringer siden den gang. Siden det er så lenge mellom de to lytteseansene, skal jeg ikke begi meg inn på noen beskrivelse av forskjellene, men at det låter prima er utvilsomt.
Sammen med den blideste hifipusheren og kabelprodusenten mellom de sju fjell rattet jeg min innleide Mini Cooper over noen bruer og gjennom noen fjell før vi parkerte utenfor tkr hus der vi skulle R.E.S.idere for kvelden. Dessverre glemte jeg å ta med kamera, så noen bilder blir det nok ikke.
Vi spilte både kjent og ukjent musikk for meg, men det største hakeslippet fikk jeg da tkr satte på De Fire Årstider med Drottningholm Barock Ensemble og Nils-Erik Sparv. En aldeles fantastisk innspilling, og så forskjellig fra "industristandarden" til Academy of St. Martin-in-the-fields som det må være mulig å komme. Der Academy er forførende og lett på foten, er Drottningholm sin versjon så full av trøkk, liv og dynamikk at jeg rett og slett ble sittende å storglise i sofaen til tkr. (For de som har vært hos ham, så satt jeg meg selvsagt lengst til venstre slik at jeg kunne hive beina opp på sjeselongen, evt. chaiselongen om du vil...)
Det låt voldsomt dynamisk, og jeg tok meg i å tenke hvordan den innspillingen ville blitt formidlet over et digert hornoppsett.
Jeg opplever lyden hos tkr som svært homogen, men minnes vagt at jeg nok savnet litt luft og størrrelse på lydbildet sist jeg var ute hos ham. Det savnet jeg ikke mye av nå. Årsaken var de bakovervendte bånddiskantene som tkr har montert. Skulle jeg hatt hans anlegg og stue, ville jeg nok (slik jeg alltid gjør) hatt en lyttestol tilgjengelig slik at jeg kunne plassert lytteposisjon i en likesidet trekant midt ute på gulvet, og ikke sittet langt fra høyttalerne i en likebent trekant som nå. Jeg tror nok det ville gitt en større følelse av at musikken "omslutter" en. Det forsøkte vi ikke sist, og heller ikke nå, så for alt jeg vet kan det jo tenkes at all den andre godlyden ville forsvunnet om jeg hadde flyttet meg halvannen til to meter nærmere høyttalerne.
Til tross for det, så tok det ikke lang tid før de ankepunktene ble helt uvesentlige. Anlegget til tkr spiller etter mine begreper så bortimot helt sømløst, homogent, oppløst og rett og slett lekkert på alle de typene musikk vi foret det med, at oppmerksomheten vendte seg helt bort fra bredde og dybde i lydbildet. Samtidig er det en naturlig varme i lyden, kombinert med en fantastisk klangstruktur som er tettere på "the real thing" enn de aller, aller fleste anlegg jeg har hørt. Og det begynner å bli noen...
På kveldens siste spor, Tom Waits-klassikeren Ol' 55 var det nummeret før jeg begynte å synge med av full hals og reise meg opp og svinge meg rundt på gulvet omtrent på samme imbesile måte som Atle Antonsens rollefigur "Dag" i serien med samme navn som gikk på TV2 i fjor høst.
Anlegget lar deg (og i hvert fall meg) glemme alt som har med lydparametre å gjøre, og når selv denne store kroppen får lyst til å bevege seg til musikken, vitner det om et anlegg som i tillegg til å glede eieren, har en lydkarakter som også jeg liker.
Som jeg sa i går: Dette anlegget kunne jeg hørt på til kuene kom hjem. Neste høst.
Takk for at du nok en gang åpnet dørene dine, tkr.
Roy
