Townes goes searchin for a truer sound

[Townes]

Ålreity,

Ny tråd. Av flere grunner.

1) Slaga mine tar for lang tid, sjøl om eg har mange igjen på lista mi (som eg virkelig unner å slå et slag for)
2) Eros sin 45 tråd inspirerte
3) Eg vil glede Lyngen

Hva er greia?

Joa, som enkelte har fanget opp. Eg er litt glad i americana, country og sånn derre singer/songwritere - blir relativt høyt under taket her, både sjangermessig og ka tidespoke angår. Så til ære og glede for Lyngen tenkte eg å starte en tråd litt i samme stil som Eros sin 45 tråd, og dra fram gromlåter fra sjangeren. Følgende gjelder:

a) En låt pr post
b) Finnes i samlinga mi - ingen krav til fotografering her, siden mye vil ligge i de sagnomsuste kassene
c) Er på youtube og/ eller spoty

 

[Townes]

Starter med ei låt som har lånt tittel til tråden

#1 Windfall av Son Volt
Fra Trace (1995)

Fantastisk låt dette! Åpningslåta på debuten til Son Volt, og hvilken debut! Jay Farrar med fartstid fra Uncle Tupelo vet å skape magi, og her serverer han regelrett en moderne klassiker av en låt, som aspirerer til en solid plassering om man skal kåre noen "all time" americanalåt-liste. Her stemmer alt; instrumentering, melodi, tekst og ikkje minst vokalen til Jay Farrar. Låta har gitt meg gåsehud inntil flere ganger, og spesielt når andre verset kommer, blir countryhjertet mitt svært varmt.

Switching it over to AM
Searching for a truer sound
Can't recall the call letters
Steel guitar and settle down
Catching an all-night station somewhere in Louisiana
It sounds like 1963, but for now it sounds like heaven

 

[Kaare G. Opsahl]

Ser frem til denne godteposen

 

[ErosLoveking]

alle tomler, tær og bein opp for denne tråden.

 

[Tremor]

Dette kan bli meget interessant, off to a flying start ihvertfall!

Edit: Fikk faktisk gåsehud bare av å tenke på låten. Og litt OT med en gang; siden man får gåsehud der hårsekkene er, hvorfor får man ikke da gåsehud i ansiktet?

 

[Townes]

Takker for hyggelige tilbakemeldinger

Kan jo bare "advare" om at det vil bli hoppet i tid og sjanger (seff innenfor rammene), fra post til post - det hele etter innfallsmetoden og dagsform.
Ingen fare for å gå tom for låter å ta av, så ingen grunn til å spare på kruttet heller, så neste ut:

#2 Sixteen tons av Merle Travis
Fra Folk songs of the hill (1993)

Det er en del som lever i trua om at det er Tennessee Ernie Ford som står bak denne slageren, men det stemmer nok ikkje (men han har kanskje den mest kjente versjonn). Mannen bak låta heter Merle Travis, og han kunne jaggu spelle gitar! I tillegg skrev han kramgoa låter som denne, og Nine pound hammer, for å nevne noen.

Versjonen her er spilt inn i det herrens år 1947, og Bear Family har gjort en knallgod jobb i å samle disse innspillingene på utgivelsen som er oppgitt her: De harde kår til gruvearbeidere er et tilbakevendende tema i låtene på denne samleren. Er nok ikkje få som har covret Sixteen tons opp gjennom årene, men Travis egen versjon står for meg som den beste.

Teksten er så knusetøff at den kunne vært gjengitt i sin helhet, men nøyer meg med favorittverset her:

If you see me comin', better step aside
A lotta men didn't, a lotta men died
One fist of iron, the other of steel
If the right one don't a-get you
Then the left one will

 

[Tremor]

Merle Travis kjenner jeg by reputation only. Takker så meget for den, gruvelåter er meget fascinerende av mange grunner for min del.

 

[Bent]

Blir spennende og følge med i denne tråden, rekner med det blir mange bra tips her etterhvert.

 

[impulse]

Tsen takk, Townes! Jeg har venta på denne tråden. En god lørdag til deg.

 

[Griffenfeldt]

Nå har jeg laget en ny spilleliste på Qobuz som heter Townes som er klar for å fylles med god musikk. Du fortsetter utover natten med jevnlige bidrag?

 

[Townes]

Takker for veldig hyggelig feedback, og en finfin lørdag til deg også impulse!
Blir vel vanskelig å holde det gående utover hele natta Griffenfeldt, men siden alle gode ting er tre, og det er åpningsdagen for tråden...

#3 The light will stay on av the Walkabouts
Fra Devil's road (1996)

Mitt første møte med Chris Eckman, Carla Torgerson og co. Låta var på en cd vedlagt den norske musikkblekka BEAT en gang i 96, og eg falt pladask. For en stemning det var, for noen strykere og for en stemme på Carla! Dynamikken og kontrasten mellom Chris og Carla er noe av det som gjør the Walkabouts til et veldig bra og fascinerende band. Devil's road er ikkje beste plata de har, men denne låta er og forblir fantastisk.

and if you bury me, add
three feet to it
one for your sorrow, two
for your sweat
three for the strange
things we never forget

The walkabouts har i mine ører et nokså unikt og særegent uttrykk. Det er temmelig vanskelig å finne noen som ligner veldig på dem. Har alltid hatt en spesiell plass hos meg.

PS!
At eg noen år etter eg hørte låta for første gang skulle få danse klin med Carla Torgerson på garage (bortsett fra de med klin), var rett og slett skikkelig staselig. Utrolig hyggelig og flott dame!

 

[united]

At du dro i gang denne tråden Tow, ble et av dagens desiderte høydepunkt.

For ikke å ramle skikkelig inn i inflasjonens fallgruver, har jeg foreløpig tenkt å gi deg "liker" for hvert tredje likte innslag. Eller sjeldnere.

Her har det nok vært mer økonomisk med en "ikke-liker"-knapp.
Samt muligheten til å sette en sticky liker.

Bravo og skål for deg!

 

[Townes]

#4 Country Girl av Brinsley Schwarz
Fra Despite it all (1970)

Engelske pub/roots rockere, med ingen ringere enn Nick Lowe med seg på laget. Han er også ansvarlig for å ha ført Coutry girl i pennen, hentet fra gruppas andre fullengder, utgitt i 1970.

Liten tvil om at låta låner tungt fra Dylan låta You ain't goin nowhere fra the Byrds klassikeren Sweetheart of the Rodeo​. Uansett, låta er en liten skatt av en countryrocker met et herlig driv, og med en kledelig fele som følger hele låta.

 

[bluesbreaker]

Nok en artig tråd fra Townes.
Den hilser jeg velkommen!

Nick Lowe har jeg en del timer med,-særlig "Jesus of Cool". Et mesterverk av en mestertjuv!
I innlegget ditt ser han ut som han har prøvd å få ei rolle i "The Planet of The Apes".

Hørte mye pub-rock på slutten av 70 tallet. Dave Edmunds,Rockpile, Ducks deLuxe, ,Dr Feelgood,Graham Parker, Kursaal Flyers, Ian Dury før alt liksom ble "New Wave".

Walkabouts var en av mine favoritter, men i en periode ga Eckmann & Co ut litt mye materiale, litt vel tett, så ikke alt har samme kvalitet synes jeg.
Det er riktig som du sier at de har et særegent uttrykk, men de har jo gjort mye forskjellig også sjangermessig.

Jeg har sett Walkabouts et par ganger, men aldri hatt gleden av og danse med Carla Torgerson!
Mitt beste Walkabouts-minne er nok deres versjon av Neil Youngs "Like a Hurricane" på Rockefeller en gang på 90 tallet.

Mine 3 favoritt album må være:

 

[Townes]

Enig i at Lowe ser litt vel beskjegget ut på det bildet ja
Og jommen er eg ikkje enig i dine topp 3 med walkabouts også ! Og jau, variert og mangfoldig produksjon, men det er ikkje alt som holder like skarpt nivå som du så sant sier.

Satisfied mind og Setting the woods on fire rager aller høyest hos meg.

 

[Townes]

#5 Ballad of a young married man av the Wildes
Fra Ballad of a young married man (2009)

Litt alt. country fra down under? Hvorfor ikkje? The Wildes har base i Melbourne, Australia, og så vidt eg vet kun gitt ut denne skiva til nå. Den har til gjengjeld noen flotte øyeblikk, hvorav tittelkuttet definitvit er blant disse øyeblikka.

The Wildes har blitt beskrevet som en kryssning mellom Johnny Cash og Nick Cave. Kanskje i overkant store sko å fylle, men når man hører denne låta her, så skjønner man jo på sett og vis den beskrivelsen. Herlig mørkt!

Ser forøvrig at hele skiva er på spoty også nå.

 

[Karmana]

Og så må man jo takke Chris Eckman for legendariske øyeblikk i norsk musikkhistorie som produsent for Midnight Choir....

 

[Griffenfeldt]

Har sålangt funnet 4 av 5 på Qobuz. The walkabouts hadde bare 1 skive som jeg fant og det var ikke den du nevnte. Med en viss risiko for å bli stemplet som ignorant, er det kun The walkabouts som jeg hadde hørt om av de du har presentert.

 

[Townes]

^ Ka plate med the walkabouts er det som er tilgjengelig på Qobuz da?

Ingen fare for å bli stemplet som ignorant her i gården/tråden
Bare hyggelig om du finner tråden interessant, og når sant skal sies så er vel kanskje 3 av 5 til nå relativt ukjente. The walkabouts og Son Volt er nok kjenninger blant "americana-gutta".

 

[Griffenfeldt]

Dead man rise er tilgjenglig.

 

[utgatt60135]

Jeg gleder meg masse til å følge med på denne tråden, Townes! Musikktipsene flommer over .....

 

[Townes]

Takk for det Lyngen. Nekter å ta innover meg enhver form for ironi eller sarkasme

Tar en siste for i dag, den er eg helt sikker på går rett hem hos deg.

#6 Winner's casino av Richmond Fontaine
Fra Winnemucca (2002)

Richmond Fontaine, et band - ikkje en fyr, har opphav fra Portland, Oregon. Dette er åpningskuttet på deres fjerde skive Winnemucca. Fikk ståpels første gangen eg hørte denne låta - var nok inne i en tung Ryan Adams / Whiskeytown, Uncle Tupelo et.al. periode på tidlig 2000 tall, og denne perlen føyde seg fint inn i samme gate. Willy Vlautin's stemme kler låta perfekt - og steelgitaren som lusker i bakgrunnen mer eller mindre hele låta, ja den har feel så det holder. Dette er et stykke unna sjelløs, strømlinjeformet Nashvillecountry. Her er det mer nerve, ekthet og ærlighet enn Garth Brooks har i sin samlede produksjon.

Richmond Fontaine er ikkje helt der oppe for min del, men de har en del album på baken og de glimter tidvis til - som på denne perlen her.
Willy Vlautin har forøvrig flere jern i ilden, og gav for et par år siden ut en kritikerrost roman som heter Lean on Pete.

 

[Townes]

#7 1917 av David Olney
Fra Through a glass darkly (1999)

Låta starter etter ca 2:15

Denne mannen vil nok få flere låter i tråden etterhvert. Men eg starter med den første låta eg hørte av ham; 1917, en beretning om et møte mellom en fransk prostituert og en soldat under verdenskrig. Låta åpner albumet Through a glass darkly fra 99. Dette bør gå rett hem hos de som liker de tradisjonelle singer/ songwriter greiene alt helten sjøl, Guy Clark og så videre.

Studioversjonen finnes verken på spoty eller youtube, men det finnes en del live-klipp av den. Valgte denne litt bevisst, siden den illustrerer noe av det mest fortvilende med høre sånne artister live. Respektløse tullinger som står og tyter under en slik framføring. Skandaløst! Studioversjonen er forøvrig en god del bedre enn live, takket være blant annet lekre strykearrangementer.

Syns teksten på denne er så bra at den må gjengis i helhet:

The strange young man who comes to me
A soldier on a three day spree
Who needs one night's cheap ecstasy
And a woman's arms to hide him

He greets me with a courtly bow
And hides his pain by acting proud
He drinks too much and he laughs too loud
How can I deny him?

Let us dance beneath the moon
I'll sing to you "Claire de Lune'
The morning always comes too soon
But tonight the war is over

He speaks to me in schoolboy French
Of a soldier's life inside a trench
Of the look of death and the ghastly stench
I do my best to please him

He puts two roses in a vase
Two roses sadly out of place
Like the gallant smile on his haggard face
Playfully I tease him

Hold me 'neath the Paris skies
Let's not talk of how or why
Tomorrow's soon enough to die
But tonight the war is over

We make love too hard too fast
He falls asleep, his face a mask
He wakes with the shakes and he drinks from his flask
I put my arms around him

They die in the trenches and they die in the air
In Belgium and France the dead are everywhere
They die so fast there's no time to prepare
A decent grave to surround them

Old world glory, old world fame
The old world's gone, gone up in flames
Nothing will ever be the same
And nothing lasts forever

Oh I'd pray for him but I've forgotten how
And there's nothing, nothing that can save him now
There's always another with the same funny bow
And who am I to deny them

Olney er en bra fyr! Det blir mer fra ham.

 

[Townes]

#8 Branded man av Merle Haggard
Fra Branded man (1967)

Da er det dags for en av gigantene. The Hag sitt tittelkutt fra Branded man skiva, utgitt 1967. Låta er vel relativit eksplisitt hva tekst angår; å ha sittet bak murene merker en resten av livet. The Hag var vel litt ute å kjøre en stund. Mener å lest en historie der han og en kamerat skulle rane en restaurant i fylla en gang. Det de ikkje visste var at restauranten fortsatt holdt åpent da de knuste seg vei inn rutene. Må ha vært litt av et syn

Knall låt dette her, og han synger jo rett og slett makesløst. I elitedivisjonen når det kommer til countryvokalister.

I'd like to hold my head up and be proud of who I am
But they won't let my secret go untold
I paid the debt I owed them, but they're still not satisfied
Now I'm a branded man out in the cold


When they let me out of prison, I held my head up high
Determined I would rise above the shame
But no matter where I'd traveled, the black mark follows me
I'm branded with a number on my name


I'd like to hold my head up and be proud of who I am
But they won't let my secret go untold
I payed the debt them but they're still not satisfied
Now I'm a branded man out in the cold


If I live to be a hundred, I guess I'll never clear my name
'Cause everybody knows I've been in jail
No matter where I'm living, I've got to tell them where I've been
Or they'll send me back to prison if I fail


I'd like to hold my head up and be proud of who I am
But they won't let my secret go untold
I paid the debt I owed them, but they're still not satisfied
Now I'm a branded man out in the cold
Now I'm a branded man out in the cold

The Hag er stor, og han har i mi bok fått en av de aller beste tributeplatene ever; Tulare Dust heter den, og den er helt vannvittig bra!

 

[Townes]

#9 Go on ahead and go home av Iris Dement
Fra Sing the Delta (2012)

Sjølveste Iris Dement er ute med nytt album denne veka. Første med egenkomponert materiale på 16 år! Singelen Go on ahead and go home fra Sing the Delta sendte signaler om at det var et kanonalbum i vente! Denne låta gav meg fullstendig gåsehud då eg hørte den første gang for noen uker siden. Pianoet som danner fundamentet for rytmeseksjonen er tydelig inspirert av Randy Newman, og dette "groover" riktig så fint. Og så er det stemmen til Iris da! Eg vil nesten gå så langt som å si at hun gruser alt og alle, eg finner nesten omtrent ikkje ord som kan yte den rettferdighet. Hun er rett og slett makeløs på sitt beste.

For de interesserte så var det faktisk et intervju med henne i Lørdagsmagasinet i Bergens Tidende forrige uke. Vel verdt å lese, og det er definitivt verdt å sjekke ut de to første platene hennes også. Hun er stor rett og slett!

 

[tkr]

#9 Go on ahead and go home av Iris Dement
Fra Sing the Delta (2012)

Sjølveste Iris Dement er ute med nytt album denne veka. Første med egenkomponert materiale på 16 år! Singelen Go on ahead and go home fra Sing the Delta sendte signaler om at det var et kanonalbum i vente! Denne låta gav meg fullstendig gåsehud då eg hørte den første gang for noen uker siden. Pianoet som danner fundamentet for rytmeseksjonen er tydelig inspirert av Randy Newman, og dette "groover" riktig så fint. Og så er det stemmen til Iris da! Eg vil nesten gå så langt som å si at hun gruser alt og alle, eg finner nesten omtrent ikkje ord som kan yte den rettferdighet. Hun er rett og slett makeløs på sitt beste.

For de interesserte så var det faktisk et intervju med henne i Lørdagsmagasinet i Bergens Tidende forrige uke. Vel verdt å lese, og det er definitivt verdt å sjekke ut de to første platene hennes også. Hun er stor rett og slett!

Har litt problemer med Iris DeMent......

Fin musikk, absolutt, men den stemmen hennes.....høres ut som om hun puster rent helium når hun synger! Mikke Mus, hvis du skjønner hva jeg mener.

mvh

 

[Townes]

Skjønner absolutt ka du mener, tkr. DeMent har nok kanskje en "enten eller" stemme. Eg syns den er fantastisk, smøysa vrir seg i smerte om hun hører den

#10 Long time gone av Dickey Betts
Fra Highway call (1974)

Første låta fra første soloskiva til Allman Bros. gitarist Dickey Betts. Dette er reinspikkia countryrock, et lite stykke unna det brødrene Duane og Gregg bedreiv. At Betts kunne traktere øksa var det vel liten tvil om, men her viser han at både stemme og låtskriverteft også holder mål. Albumet inneholder beskjedne 6 låter, til gjengjeld klokker lengste låta inn på snaue kvarteret. Flott plate det er verdt å gi en lytt.

Drivende god låt dette, med herlig steelgitar og bassarbeid som får låvedansefoten til å gå. Faktisk ikkje milevis unna det Gram Parsons himself dreiv på med.

 

[bluesbreaker]

Har ingen "liker",-men liker i høyeste grad.

Så Dickey Betts på NRK "Nattrock" fra Rockpalast,Tyskland i 1978.
Mener Little Feat var på samme konsert.
(Sjellsettende opplevelse,-var 16 år gammel)

 

[Townes]

#11 Bigger Stones av Beat farmers
Fra Tales of the new west (1985)

Første låta fra første skiva til Beat farmers - og mitt første møte med dette bandet, med mildt sagt ekstentriske Country Dick Montana i besetningen. Bandet vartintrodusert av ein eldre kompis då eg var i mi andre "musikalske oppvåkning". Eg trur seriøst eg vart rørt til tårer av denne låta, gledestårer. Den traff meg så midt i mellomgolvet det var mulig å treffe akkurat då. I skjæringspunktet rock&roll/country/"kupønk" kom det ei låt, så fengende, fresh og vital at eg ikkje visste mi arme råd. På toppen av det heile innehar den det som eg fortsatt anser som ein av tidenes feiteste gitarsoloer, signert maestro Buddy Blue. Studioversjonen var dessverre ikkje å oppdrive på jutuben, men den finnes på spotify.


Tales of the New west er intet mindre enn en klassiker, og har betydd en solid del for alt.countryen slik vi kjenner den fra 90 tallet og utover. Storheter som Steve berlin, Peter Case og Sid Griffin bidrar på skiva, for nevne noen. Plata i seg sjøl er behørig diskutert i ein annan tråd, så det får holde å sei at den er suveren på alle måtar, og vi kjem nok attende til Beat bøndene.

 

[Townes]

#12 I Don't Care What's Right, I Don't Care What's Wrong av The long ryders
Fra 10-5-60 (1983)

Som enkelte har fått med seg, så har the long ryders en veldig spesiell og sterk plass i musikkhjertet mitt. Sid Griffin, Steve McCarthy, Greg Sowders og Tom Stevens etterlot seg kun tre fullengdere, de er til gjengjeld skatter alle som en. For meg er de det bandet av alle disse countryrock/roots rock banda fra 80 tallet som fortsatt snurres om ikkje daglig, så i alle fall så godt som ukentlig - og disse banda er det jaggu meg mange gode av. Hadde eg fått med meg en bandkatalog til månen, kan det faktisk hende det hadde blitt the long ryders sin.

Dette kuttet her viser de på sitt mest reinspikka countryrock-aktige, og dette svinger som om det skulle vært 1974. Griffin hadde (og har) en mildt sagt sterk fascinasjon og begeistring for the byrds, Gram Parsons og ikkje minst Gene Clark post byrds. Det merkes i denne låta.

Det kommer til å bli mye long ryders i denne tråden.

 

[rolfozzy]

Er veldig enig med deg når det gjelder Long Ryders. Og andre band fra den perioden, og den musikken.
Spilles nesten daglig her, om ikke Long Ryders daglig, så noen av de blir det.

 

[TerryGib]

Flere som er enig når det gjelder Long Ryders.
Nevnte Gene Clark medvirker også ørlite på Native Sons.
I nevnte år 1974 ga Clark ut fabelaktige No Other - på CD utgaven har Griffin som er en stor Clark fan skrevet "forordet".

 

[Townes]

#13 1000 cities falling, pt. 1 av The sadies
Fra Favourite colors (2004)

Toronto's fineste, anført av brødrene og øksemestrene Dallas og Travis Good. The sadies har stålkontroll på sin musikkhistorie, og de planker akkurat det det måtte være; country, blues, garage, bluegrass - you just name it. Foruten å være et av de herligste banda som finnes for øyeblikket er de også noe av det gjeveste man kan oppleve live. Det er et fyrverkeri uten like når de er i sitt ess, slik de var på garage første gang de besøkte Bergen. Undertegnede sto paralysert helt framme ved scenekanten med tårer i øynene.

Tårer i øynene får eg titt og ofte av denne låta også. Det får bli første sadies låt i denne tråden, men definitivt ikkje den siste. Vidunderlig flott mollstemt låt i country/folk leiet, og det som virkelig gjør låta er den helt hinsides fantastisk flotte steelgitarsoloen som starter etter rundt 48-50 sekunder. Det gir meg ståpels på neglene.

For tiden er de aktuelle med ei skive kor de backer sleaze-dude numero uno; Andre Williams.

Kongeband!

 

[united]

Takk for den, Tow.
Det ble en sterk påminnelse om å høre mer på Sadies.
Som ventet, bare gullkorn rennende inn her, og jeg kommer nok til å trekke i "regelbrudd-snora" hvis det kommer en jeg ikke liker.

 

[Townes]

Takk så mycket united. Hyggelig at du og andre setter pris på skitmusikken

#14 Christmas in Nevada av Willard Grant Conspiracy
Fra Everything's fine (2001)

Første skiva eg skaffet meg med Robert Fisher og co. Derfor liker eg trolig denne plata best med gjengen fortsatt, og især denne låta her. En perle rett og slett. Nyt det orgelet som kicker inn rundt 0:33. Strålende greier rett og slett, det er mye fin instrumentering i låta når sant skal sies, og outroen er ikkje dum den heller. De har en fin greie gående på denne plata her. Det er litt som om Nick Cave skulle spilt alt country. Det kan jo ikkje være annet enn en vinn-vinn situasjon. Jevnt over bra stemning og gode låter på denne skiva.

De har en relativt omfattende katalog, eg har ikkje fullstendig oversikt over alt, men det er definitivt en del fint å plukke med seg fra denne gjengen fra California, som har holdt det gående siden midten av 90 tallet.

 

[bluesbreaker]

Christmas in Nevada av Willard Grant Conspiracy,-nytt for meg. Takk for den.

 

[Townes]

Berre hyggjeleg bluesbreaker Det er ei gromlåt imo. Flott plate er det og, men ser at den mangler på spoty.

#15 Silver stallion av Lee Clayton
Fra Border affair (1978)

Ai ai ai for ei låt! Er vel ikkje uten grunn at the higwaymen (Cash, Nelson, Jennings og Kristofferson) covret denne. Det samme gjør Chan Marshall aka Cat Power på sin flotte Jukebox fra 2008. Originalen er uansett best, til tross for en litt småkjip og tidstypisk produksjon. Silver Stallion har en aldeles nydelig melodilinje (noe Cat Power virkelig demonsterer i sin utrolig vakre versjon), og teksten gjør seg ikkje bort den heller.

Jagerpilot Clayton synger suverent bra på denne låta, som er åpningslåta fra hans andre album Border affair. Det er et veldig godt album, som ikkje står nevneverdig tilbake for den selvtitulerte debuten 5 år tidligere. Den er rett og slett en klassiker, men du verden så mye bra det er på Border affair også. Anbefales på det aller varmeste.

 

[Townes]

#16 Better off broke av Danny Schmidt
Fra Instead the forest rose to sing (2009)

Meget habil singer/songwriter. Opprinnelig fra Missouri, en svipptur inn Austin, Texas, og residerer nå i Virginia. Flotte bluesete trubadurtakter over denne låta, som åpner en veldig sterk skive fra 2009. Han har en god del utgivelser bak seg nå, men tilsynelatende ikkje nådd det store publikummet (ennå).

Har sansen for stemmen, er det barryton det heter på fagspråket (dere som kan sånt)? Og så har eg skikkelig sansen for gitarklimpringa. Musikkvideoen unner jo oss et visst innblikk i teknikken hans. Lite å utsette på tekstene også, de føyer seg fint i en lang visetradisjon, og han har nok hørt en del Dylan og Guthrie vil eg tro. Dyktig fyr, med teft for både gode melodier og ditto gode tekster.

You're better off broke with soup in your belly
Than sittin' there hungry round a pot of gold

Så sant som det er sagt, Danny! Det blir nok mer fra deg.

 

[Townes]

#17 Sheila av Eric Andersen
Fra Blue river (1972)

Eric Andersen sin Blue river fra 1972 regnes av mange som en klassiker, og det med rette. Glimrende singer/songwriter et sted mellom folk og country. Denne mollstemte balladen sender tankene i retning mesteren sjøl, både melodisk og lyrisk. Har utrolig sansen for steel soloen som kommer etter ca to minutter. Vannvittig flott stemning gjennom hele låta.

There was a time I lived the life
of women, song, and wine
Spent my nights in loving rooms
where the ladies all were kind
Singing songs and spending all
and being no one's slave
I still had style when the devil smiled
and he took it all away

Sheila can you help me
I cannot go no higher
Sheila can you help me
My head is all on fire

I laughed at all the truth I saw
in the life I had no more
For fame she was a one night stand
and fortune but a whore
In the good times we were riding high
til the good times all were gone
And I wasn't sure what the bad times were
til the devil pushed me down

Sheila can you help me
I cannot go no higher
Sheila can you help me
My head is all on fire

Now it's just a life of room to room
where my lovers come no more
In the dream that I could beat
the devil from my door
God it gets so lonesome
when the fire is in your veins
When all you got is one last shot
to get it right again

En ikkje helt (men nesten) ukjent Eddie Hinton bidrar forøvrig på gitar på denne plata, som anbefales på det aller varmeste herfra. Det er faktisk verdt å plukke opp cd-utgaven av den grunnet noen aldeles glimrende bonusspor som ikkje er på det opprinnelige albumet, den nydelige Come to my bedside my darling, samt en feiende flott Hank Williams cover. Eg tror faktisk Andersen gjør en bedre versjon av Why don't you love me like you used to do enn ka Costello gjør. Det sier litt.

 

[Townes]

#18 Why not your baby av Gene Clark
Fra The fantastic expedition of Dillard & Clark (1968) (Bonusspor på reutgivelse, ikkje på opprinnelig tracklist)

På tide med ei låt fra en av de store. Gene Clark var en gigant, dog han den dag i dag er undervurdert blant enkelte som låtskriver.
Denne låta ble eg faktisk kjent med via en coverversjon. Velvet Crush gjorde en fabelaktig versjon av den i 94 eller deromkring, og som en 16 årig inidiekid på strilelandet, var fortsatt countryfølelsene noe undertrykt. Men låta var så vidunderlig fin at eg valgte å spore opp originalen. Det har eg aldri angret på. For dette er utrolig flott, rett og slett. Melodien er fenomenalt vakker. Banjoen til Doug Dillard gjør jo store deler av låta her, men Gene synger som fløyel. En fantastisk timing og "touch" i stemmen hans på dette kuttet.

Det kommer til å bli en del Gene Clark låter i denne tråden, så be warned.